Spøkelseslabyrinten.

Stanley Kubricks «Ondskapens hotell» er filmhistoriens mest berømte skildring av brakkesyke med overnaturlige innslag. I mai er det 40 år siden premieren. Men hva handler «The Shining» egentlig om? Det er det mange bud på.

Månedens filmartikkel i Aftenposten Innsikt tar for seg mytologien rundt Kubricks majestetiske psykogrøsser. Og breier seg over hele 8 sider. Her er innledningen:

Forsinket anerkjennelse. «Ondskapens hotell», eller «The Shining», hadde premiere 23. mai 1980, i et begrenset antall amerikanske kinosaler. Men publikumsreaksjonen var såpass god at den ble tilgodesett med bred lansering allerede måneden etter. 40 år senere er Stanley Kubricks svært egenrådige filmatisering av Stephen Kings bestselger trygt plassert i den filmhistoriske kanon.

I 1980 var imidlertid mottagelsen i den amerikanske pressen heller lunken. Mange kritikere oppfattet Kubricks første forsøk i grøssersjangeren som unødig lang, dramaturgisk seig og distansert.

Men i likhet med hans forrige film, «Barry Lyndon» (1975), skulle også «Ondskapens hotell» gjennomgå en revurdering hvor retrospektive analyser fremhevet dens sterke sider. De første bidragene kom allerede midt på 1980-tallet, og den forsinkede anerkjennelsen var et etablert faktum lenge før Det amerikanske filminstituttet plasserte den høyt i flere kategorier på sine «100 Years»-lister i 2001.

Parodier og teorier. På dette tidspunktet var det allerede åpenbart at Kubricks grøsser hadde satt solide spor etter seg i populærkulturen. Så tidlig som i 1994 parodierte animasjonsserien «The Simpsons» filmen, i episoden «The Shinning». Parodiering er ofte en god pekepinn på høy kulturell status. «Alle» har jo sett «Ondskapens hotell» og kan gjenkjenne dens visuelle særtrekk og nøkkelscener.

Et annet tegn på filmens posisjon er det nesten hyperaktive teoritilfanget den har inspirert. Trangen til å analysere verket i jakt på oversette sammenhenger og skjulte budskap er utbredt. Denne formen for teoribygging kan oppfattes som en form for faglig fan-litteratur, og gjelder for flere filmklassikere, men de færreste kan konkurrere med Kubricks film i omfang og variasjon. Teoriene spenner fra det temmelig plausible og rasjonelt begrunnede, til ideer som er heller langt ute (men fortsatt underholdende).

Les resten i maiutgaven av Aftenposten Innsikt.

Spøkelser i maskinene.

Vi er omgitt av teknologi som filtrerer og forlenger sanseapparatet vårt. Ikke tro at det beskytter oss fra angst, uhygge og farer!

Teaser for julemånedens filmartikkel, som innledes slik:

Nedtelling. Hvor lenge har du igjen å leve? Det spørsmålet kan appen «Countdown» besvare. Den lokker nysgjerrige ungdommer til en flørt med det morbide, og føles nok i utgangspunktet ganske ufarlig. De aller fleste av brukerne har jo mange år igjen å leve.

Men for noen blir svaret både akutt og skremmende, når appen oppgir bare dager eller timer før timeglasset renner ut. Og når prognosen i tillegg slår til, melder den panikkartede skrekken seg for fullt. Tro heller ikke at det hjelper å avinstallere programvaren. Den dukker bare opp igjen, på overnaturlig vis, og tikker ubønnhørlig videre.

Dette er plottet i Justin Decs grøsser, som får norsk kinopremiere 25. desember. Heltinnen, sykepleieren Quinn Harris (Elizabeth Lail), kommer i kontakt med det uhyggelige fenomenet via jobben. Selvfølgelig havner hun selv på appens brukerliste, og får knappe tre dager på seg til å endre skjebnen. Hvis det nå er mulig …

Sanseforlengende. Det vil være feil å si at filmkritikerne elsker «Countdown». Internasjonalt har filmen fått til dels hard medfart så langt. Men den er siste tilskudd på en interessant trend innen grøssersjangeren: Det skrekkelige har flyttet inn i teknologien vår, sågar i den teknologien som forlenger og forsterker kontakten vi har med omverdenen. Sjangeren kalles gjerne teknogrøsser …

Les resten i desemberutgaven av Aftenposten Innsikt.

 

Ut i skogen – frykt blant trærne.

Regissør Pål Øie på settet til «Villmark 2». Foto: Filmweb/Handmade Films in Norwegian Woods.

Like før jul ble Pål Øies grøsser «Villmark 2» lansert på DVD, Blu-ray og digitalt. De siste årene er vi jo blitt vant med norske grøssere, men slik var det ikke da Øie kom med eneren av «Villmark» i 2003. Spillefilmdebuten hans ble sett av 150.000 på norsk kino, og deretter fikk vi bl.a. «Fritt vilt» (2006), «Rovdyr» (2008) og «Død snø» (2009).

(Jeg gjorde dette kortintervjuet med ham i januar 2003. Det stod på trykk i magasinet Mann.)

– Denne genren blir nok ikke regnet som helt stueren, sier Pål Øie da vi spør hvorfor det har vært få norske grøssere å se på kino etter «De dødes tjern» (1958). – Regissører liker dessuten ikke å bli satt i bås, og enhver genre har jo konvensjoner å forholde seg til. Men der ligger også utfordringen.

Øie spillefilmdebuterer i år med «Villmark», en lavbudsjettsfilm med navn som Kristoffer Joner, Bjørn Floberg og Eva Röse på rollelisten. Handlingen utspiller seg dypt inne i skogen. Hit har sjefen for et tv-produksjonsselskap dratt med seg sine ansatte til en helg med teambuilding. Så finner de et forlatt telt ved et tjern, og et kvinnelik i tjernet. Og deretter baller det på seg med skremmende, uforklarlige og dødelige hendelser.

Selv beskriver Øie «Villmark» som en historie i krysningspunktet mellom psykologisk drama, thriller og grøsser. Han og produsenten valgte tilslutt likevel å kalle filmen en grøsser fordi genretilhørigheten gjør det klart for publikum hva de kan vente seg. – Det har en veldig kommunikativ effekt, kommenterer han.

– Filmen ble laget i ekspressfart. Måtte du gjøre mange kompromisser underveis i forhold til de originale planene?

– Man må alltid gjøre kompromisser. Man kan aldri få nok tid. Samtidig ble det en fin nerve i produksjonen ved at vi hadde deadlines hele veien. Men en debutant burde jo egentlig hatt dobbelt så lang tid som en etablert filmskaper, sier Øie halvt på spøk.

– «Villmark» er skutt på digital video, med 2 fotografer. Er DV-produksjoner fremtiden for små filmland som Norge?

– Nei, det tror jeg ikke. På den annen side: Hvem kan spå om fremtiden? Husk på at dette er en lavbudsjettsfilm. For å rekke over alt i løpet av en innspillingstid på 25 dager måtte vi bruke 2 kameraer. Men jeg synes vi har fått det til å se ut som en en-kameraproduksjon. Vi har fått til en helhetlig visuell profil, sier regissøren.

– Nå er jo dette en liten, tett historie om 5 personer ute i skogen. Et slags kammerdrama, om du vil. Det er klart at ikke alle historier krever store budsjetter, legger han til.

– Du er en del av filmmiljøet i Bergen. Nå snakkes det om en egen «Bergens-bølge» i norsk film. Er det en fordel å jobbe litt skjermet fra miljøet i Oslo?

– Det er OK å lage film i Bergen. Vi er synlige for hverandre. Når det gjelder det der med bølge… Før «Himmelfall» var det 10-12 år siden forrige gang en «Bergensfilm» hadde premiere. Jeg håper vi kan få lov til å fortsette å lage film. Det er det viktigste, poengterer Pål Øie.

Traileren til «Villmark» (2003):