Problembarn.

Alle ønsker seg høflige og veltilpassede barn. Eller i det minste unger som oppfører seg innenfor rimelighetens grenser. Men det er ikke alle forunt.

Månedens filmblikk i Aftenposten Innsikt rettes i retning Tyskland. Her er starten på artikkelen:

Umulig tilfelle. Benni (Helena Zengel) er ni år, og gjør barnevernet stadig mer opprådd. Jenta har hyppige raseriutbrudd, som skaper trøbbel for henne og omgivelsene både på skolen og i fosterfamiliene. Ingen av dem som har prøvd seg, har klart å håndtere de utagerende raptusene hennes. Det pleier å rakne temmelig fort.

Dessverre befinner Benni seg i et uløselig dilemma. Jentas aller sterkeste ønske er å få komme tilbake til moren, men denne «naturlige løsningen» er uaktuell. «Mutti» er ikke i en psykisk forfatning som gjør henne i stand til å være en omsorgsperson. Hun er faktisk redd sin egen datter. Siste håp for tilfellet Benni blir den nye assistenten Micha (Albrecht Schuch).

Saksbehandlerne kaller slike umulige tilfeller for «systemsprengere». Merkelappen har gitt tittel til den tyske regissøren Nora Fingscheidts første spillefilm. Og debuten har overbevist. «Systemsprengeren» mottok Sølvbjørnen under filmfestivalen i Berlin, og er Tysklands Oscar-kandidat i år. 1. november får den norsk kinopremiere.

Med og uten håp. Selv om filmhistorien er full av både rampunger og opprørske tenåringer (og grøssersjangeren har sin helt egen spesialøvelse med demonbesatte eller djevelske barn) har regelrette problembarn-skildringer aldri blitt særlig tallrike. Filmindustriens mantra om at en fortelling må ha en lykkelig – eller i det minste forhåpningsfull – utvikling og slutt har nok begrenset satsningen. Selv problembarn kan oppleve oppturer, men her er det en forskjell på filmer om unger som primært har det vanskelig og de som i en mer konkret forstand er vanskelige.

Les resten i Aftenposten Innsikts novemberutgave.