Komiske kraftkarer.

Heltene i dagens actionfilmer skal helst også påkalle latter.

Så har man skrevet litt igjen. Aprilutgaven av Aftenposten Innsikt er ute nå.

Her bruker jeg filmartikkelen til å introdusere begrepet «muskelklovn». I tillegg bidrar jeg med noen kortere referater om følgende:

Fra panzooti til pandemi?
Fugleinfluensautbruddet har spredt seg til pattedyr, og minst ti mennesker er døde så langt i 2023.

Overraskelser i maktindikatorene.
Seks uventede oppdagelser om maktutviklingen i Asia.

Polariserte salgstall.
I et gitt år selger de fleste boktitler nesten ingenting, uten at det nødvendigvis betyr fiasko.

I notisene handler det bl.a. om forgubbing i det kinesiske jordbruket, penislengder og nybrottsarbeider på gjødselfronten. Mens spalten med historiske innslag bl.a. tar for seg en kaotisk fotballkamp, en ekstremt uheldig dag for en engelsk hær og en usedvanlig domfellelse i 1941.

Her er starten på filmsaken:

«Muskelklovnene»
I fjor ble actionkomedieserien «Peacemaker» en favoritt for mange. John Cena spiller superhelten som ved både første og andre øyekast ikke akkurat imponerer. Stilen og drakten hans er dustete. Fyren selv er noe av et naut, og han havner stadig i situasjoner han ikke helt behersker. Peacemaker er nok sterk og handlekraftig, men det skorter på så mye annet. Figuren er rett og slett komisk.

Til tross for – eller kanskje på grunn av – sitt lattervekkende og fomlete image, ble Peacemaker et sjarmerende og underholdende bekjentskap. Suksessen var et faktum, og en ny sesong av serien er allerede bestilt.

Den som hever blikket og ser seg litt rundt i dagens actionfilmlandskap, vil få øye på mange skikkelser som deler trekk med Peacemaker. For her har det skjedd ting de siste årene.

Imaget til actionhelten har endret seg radikalt siden det muskelpumpende 1980-tallet, da Sylvester Stallone og Arnold Schwarzenegger var de største stjernene.

(… Et par avsnitt senere kommer definisjonen…)

I bransjesjargongen på den andre siden av Atlanteren kalles den nye heltetypen for «The Buff Clown». Kikker man i ordlisten til cambridge.org, ser man at «buff» betyr «å ha en sterk, sunn kropp med velutviklede muskler», så på norsk skulle dette kunne oversettes til muskelklovn. Begrepet er herved lansert!

Sherlock Holmes løser krimgåter i Norge.

Sidney Pagets illustrasjon av Sherlock Holmes i «The Man with the Twisted Lip», som ble publisert i The Strand Magazine, desember 1891. Foto: Wikimedia Commons

Noen ganger legger romanfigurer ut på helt nye eventyr, lenge etter at forfatterne som skapte dem er døde. Som når mesterdetektiven Sherlock Holmes løser krimgåter i Norge.

(Med nye spesialepisoder av «Sherlock» på tv, samt fullført filmatisering av mashup-romanen «Pride and Prejudice and Zombies», kan det passe å finne fram denne saken igjen. Den ble opprinnelig publisert via NTB Tema i mai 2012.)

Denne vinteren kom Sherlock Holmes til Norge. I krimromanen «Skrinet» lar forfatteren Helge Fauskanger den engelske mesterdetektiven besøke Kristiania og Bergensområdet anno 1895, hvor blant annet øksemord og trusselbrev er blant utfordringene.

Fauskanger har ikke tatt mesterdetektivens Norges-besøk helt ut av løse luften.

I Arthur Conan Doyles novelle «The Adventure of Black Peter» lyder avslutningsreplikken til Sherlock Holmes slik: «Dersom De trenger meg i retten, vil min og Watsons adresse være et sted i Norge – jeg sender detaljer siden.»

Uautoriserte oppfølgere
Fauskanger er langt fra den første som har skrevet uautoriserte oppfølgere om Sherlock Holmes. Og Sherlock Holmes er ikke den eneste romanfiguren som er blitt brukt av nye forfattere.

Å resirkulere litterære figurer, helst etter at opphavsretten har gått ut på bøkene de opprinnelige opptrådte i, er ganske utbredt. Figurene får et nytt liv, både i romanform og andre medier.

Les resten i ABC Nyheter.

Traumatisert ulvinne.

Utsnitt av plakaten til «Jenta som lekte med ilden». Foto: Yellow Bird/Nordisk Film/Filmweb

Lisbeth Salander illustrerer både at handlekraftige heltinner er blitt et naturlig innslag på film, og at helteskikkelsene ofte er plagede figurer.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, september 2009.)

[film] En kjapp titt på filmhistorien avslører følgende ”sannhet”: Er du kvinne, trenger du en mann. Punktum. Og særlig hvis skurker og voldsmenn truer. At en kvinne skulle kunne klare seg på egenhånd mot truende farer har simpelthen vært utenkelig.

Tradisjonelt har kvinner sjelden hatt førende roller i actionfilmer eller thrillere. Rollene de har fått tildelt har vært offerets. De er blitt bortført, voldtatt eller truet. De har med andre ord blitt gitt en passiv rolle og satt i en situasjon hvor de trenger hjelp.

Lisbeth Salander (Noomi Rapace) blir faktisk voldtatt i Menn som hater kvinner, men en passiv offerrolle har hun ikke. Salander slår tilbake, og er den som redder Michael Blomkvist (Michael Nyqvist) på slutten. Håndfast og uten tøving. I filmatisering nummer 2 av Stieg Larssons Millennium-trilogi, Jenta som lekte med ilden, spiller hun en enda mer fremtredende rolle.

Helt på utsiden.

Tom Cruise som Ethan Hunt i «Mission: Impossible – Ghost Protocol». Foto: Filmweb/UIP

Moderne helter står påfallende ofte utenfor samfunnet – sosialt og psykologisk. De er absolutte outsidere.

Einstøinger. Hva er en helt? Selve ordet betyr «beskytter», og i overført betydning brukes det som ideal. Det dreier seg altså om et ekstraordinært individ, så la oss se bort fra hverdagsheltene i denne omgang. Den klassiske helten utmerker seg ved sitt mot og styrke.

Men i vår tid er helteskikkelsen i stadig større grad også blitt synonymt med sosiale einstøinger, som ofte sliter psykisk.

Tom Cruise spiller agenten Ethan Hunt for fjerde gang i den kinoaktuelle «Mission: Impossible – Ghost Protocol». Denne gangen må han ta på seg skylden for et terrorangrep i Moskva. Ikke akkurat noe sosialt inkluderende utgangspunkt.

Å befinne seg på utsiden av samfunnet bør likevel være en velkjent følelse for Ethan Hunt. I forrige film fikk han stygt erfare at det er umulig å kombinere et trygt og stabilt familieliv med virket som agent. Men Hunts arbeidssituasjon og psyke er bortimot veltilpasset sammenlignet med mange av hans heltekollegaer.

Bare tenk på Jason Bourne, John Rambo og Dirty Harry. Eller på den «moralske» seriemorderen Dexter Morgan! I bunn og grunn er de alle helt alene i verden. Og om vi skal ta for oss kvinnene; tenk på Lisbeth Salander. Eller på Beatrix Kiddo i «Kill Bill». Vil du ha et norsk eksempel? Hva med Harry Hole?

Om vi tar spranget over i superheltenes rekker, blir tendensen enda mer påfallende. Mange er isolerte individer, gjerne traumatiserte som få. Tenk på den bitre og fysisk utadvendte Rorschach i «Watchmen». Eller tenk på Batman.

Les resten i Aftenposten Innsikt, januar 2012.

Super i 75 år.

Henry Cavill som Mannen av stål. Foto: Warner Bros. Pictures/ SF Norge AS

Vår mann i trikot er på filmlerretet igjen. «Man of Steel» er Zack Snyders versjon av opprinnelseshistorien til 75-årsjubilanten Supermann.

Allsidig superhelt. Siden debuten i Action Comics aprilutgave i 1938 har Supermann hatt en prominent karrière både i tegnede bobler, filmruter og på TV-skjermer. Under marsjen er han blitt analysert, kritisert, dekonstruert og rekonstruert gang på gang.

Opprinnelig så opphavsmennene Jerry Siegel og Joe Shuster for seg en superskurk. Det første utkastet deres handlet om et ondt, telepatisk geni. Det ble droppet. I stedet bestemte duoen seg for å gi verden en aldeles super helt – dog ikke helt uten å tyvlåne fra andre.

Etter hvert som Supermann fikk stadig flere fantastiske evner, ble han også stadig mer uovervinnelig og suveren. Dette har truet med å gjøre ham for super.

Som manusforfatteren Jonathan Lemkin har påpekt: «I enhver god Supermann-film må skjebnen til hele planeten stå på spill. Du må ha skurker med krefter og evner som krever at Supermann (og bare Supermann) kan stoppe dem. Det er den eneste måten filmen kan bli spennende og dramamessig utfordrende på.»

Det kan se ut til at teamet bak «Man of Steel» har tatt høyde for denne utfordringen. Årets film reintroduserer iallfall General Zod som hovedskurk. Zod kommer også fra planeten Krypton og har dermed de samme superkreftene som vår mann i trikot.

Men karrièren til Supermann rommer mer enn storslagne oppgjør med superskurker. Her finner vi blant annet interessante koblinger til politikk, sosiologi og religion.

Aller først: Er Supermann egentlig et plagiat?

Les resten i Aftenposten Innsikt, juni 2013.

Guder og helter.

Plakat til filmen «Thor». Foto: Filmweb/UIP

Det er helt logisk at tordenguden Thor er blitt superhelt. Superheltene er nemlig vår tids utgaver av de klassiske mytologienes hel- og halvguder.

Litteraturhistoriens aller første superhelt, Gilgamesh, var aktiv for 4500 år siden. Denne sumeriske heltekongen var etter sigende to tredjedeler guddommelig og en tredjedel menneskelig. I tillegg til diverse utførte storverk hadde han frekkhet nok til å avvise seksuelle tilnærmelser fra selveste Ishtar, kjærlighetsgudinnen.

De gamle grekerne hadde selvsagt sine fortellinger om bragdene til helteskikkelser som Herkules, Akilles, Persevs og Jason. Disse heroene kunne også være halvguder, og hadde gjerne kontakt med noen av de intrigekåte skikkelsene på toppen av Olympos.

Det religiøst-mytologiske aspektet ble dempet og sekularisert i senere helteskikkelser, som Robin Hood og Den røde pimpernell. Men med de moderne superheltene kan man argumentere for at det mytologiske aspektet har gjort et solid comeback. Riktignok i en kvasivitenskapelig form, men evnene og talentene til brorparten av medlemmene i vårt moderne superhelt-pantheon er såpass eksepsjonelle og imponerende at det vil være riktig å si at halvgudene er vendt tilbake.

Parallelt med dette har Hollywood begynt å interessere seg for urkilden igjen.

Les resten i Cinema, april 2011.