Hollywoods «babylonske» epoke.

Fra slutten av 1920-tallet og frem til 1934 var filmbyen preget av en forbløffende løssluppenhet. Historien om denne perioden – og hvordan den tok slutt – fortelles i premiereklare «Babylon».

Årets første utgave av Aftenposten Innsikt er kommet. Her har jeg bidratt med noen kortere artikler om hva gjesping kan være godt for, alternativer til avsalting av havvann, utfordringene for europeisk bilindustri, samt trøbbelet knyttet til internetts mest sårbare punkt.

Ellers, i de faste notisspaltene, sveiper jeg innom bl.a. amerikanske slektsfeider, revolusjonen på Zanzibar, genialitetens bestanddeler og testing av kunstig blod.

Og så har vi selvsagt filmsaken, som innledes slik:

Viltre rykter
I 1965 kom boken «Hollywood, Babylon» ut på engelsk for første gang, seks år etter den franskspråklige versjonen. Forfatteren, Kenneth Anger, var en svært frimodig regissør av undergrunnsfilmer som hyppig tok opp tabubelagte emner, og denne tematiske interessen var merkbar også i boken.

Innholdet er en gjennomgang av diverse skandaler og lettlivede episoder fra Hollywoods stumfilmepoke og fremover. Noen av kapitlene tok for seg velkjente hendelser, som dødsfallet til den unge skuespilleren Virginia Rappe.

Hun kollapset på en fest hos kollegaen Roscoe «Fatty» Arbuckle i 1921, og døde fire dager senere. Verten ble anklaget for voldtekt og drap, men frikjent av domstolen.

Anger hadde derimot lite dekning for en god del andre påstander og rykter han presenterte. Filmhistorikere har siden falsifisert dem gang på gang. Deriblant den saftige skrønen om at stumfilmstjernen Clara Bow hadde en orgie med fotballaget til University of Southern California – der en av spillerne var en purung John Wayne.

Det skandaløse ryktet om tilstandene i filmbyens viltre ungdomstid har likevel hengt igjen. Slikt pirrer. Og det er nok av reelle skandaler å vise til.

Dekadente dager
Selv om regissør Damien Chazelle (kjent for «Whiplash», «La La Land» og «First Man») har sagt at tittelen på hans nye film er inspirert av den tyske TV-serien «Babylon Berlin» (2017), er det vrient å se helt bort fra arven etter Anger. Spesielt fordi handlingen i «Babylon» utspiller seg på tampen av 1920-tallet.

Jazzalderens Hollywood er en epoke som – helt uavhengig av de falske ryktene – fortsatt blir husket for sine løsslupne tilbøyeligheter. Selskapslivet var ekstravagant, stjernene var utagerende, og innholdet i filmene var grenseoverskridende.

Åpningsscenen i Chazelles tretimersepos varer nærmere en halv time, og dveler ved en særs livat fest med flere eksplisitte innslag. Margot Robbie spiller det nye stjerneskuddet Nellie LaRoy, mens Brad Pitt har rollen som den avdankede og desperate Jack Conrad. De leder an i et fyldig rollegalleri av fiktive (samt et par virkelige) filmprofiler som må tilpasse seg store endringer i bransjen. Lydfilmen har tatt over, og i kulissene venter et nytt produksjonsregime som vil luke ut mye av frigjortheten som har fått råde.

Les resten i januarnummeret av Innsikt.

Tarantinos besettelser.

Hva er det som gjør Quentin Tarantino til en særegen regissør? Hans personlige besettelser.

I augustnummeret av Aftenposten Innsikt forsøker jeg å innsirkle og forklare Quentin Tarantinos særegne filmuttrykk via 7 punkter. Her er innledningen på artikkelen:

Pop auteur. Det finnes fortsatt auteurer blant dagens filmskapere, men de færreste av dem har samtidig et godt grep om det brede publikum.

Quentin Tarantino er et unntak. Hans forfriskende omgang med populærkulturelle sjangere har, gjennom 25 år, sikret ham både kommersiell suksess og kritikernes anerkjennelse. Premieren på en Tarantino-film møtes med en temmelig unik forventning.

16. august er derfor en dato mange filmentusiaster forlengst har notert seg. Da slippes «Once Upon A Time in Hollywood», Tarantinos niende opus.

Hollywood-fantasier. Handlingen kretser rundt TV-westernstjernen Rick Dalton (Leonardo DiCaprio) og hans stuntmann/bestevenn Cliff Booth (Brad Pitt). De må forholde seg til nye trender i bransjen, og Dalton frykter at karrieren er i fritt fall.

Alt ser lysere ut for naboene hans, det hete Hollywood-paret Sharon Tate (Margot Robbie) og Roman Polanski (Rafał Zawierucha), som er på full fart opp i filmbyen. Men kalenderen viser 1969, og på en ranch utenfor Los Angeles har en viss Charles Manson (Damon Herrimann) samlet noen tilhengere i en alternativ «familie».

Tarantinos versjon av hva som deretter skjedde er imidlertid alt annet enn nøye med de leksikalske fakta. Vi befinner oss i en slags parallell virkelighet, en fantasiutgave av Hollywood, hvor regissøren lar både fiktive og reelle menneskeskjebner møtes.

Definisjoner. I fjor ble vokabularet i The Oxford English Dictionary utvidet med adjektivet «Tarantinoesque», som ifølge den anerkjente ordboken kan brukes om filmer karakterisert av «grafisk og stilisert vold, ikke-lineære fortellinger, filmlitterære referanser, satiriske temaer og skarp dialog».

Om vi skal legge til noe, kan vi jo blant annet peke på raus bruk av eldre popmusikk på lydsporet. Men la oss grave litt dypere enn det rent definisjonsmessige, og se om vi kan forklare hva det typisk «tarantinoske» består av og hvor det henter motivasjonen fra.

Diller. Dette er de grunnleggende spørsmålene: Kan man i det hele tatt bli en egenartet kunstner om man ikke dyrker sine egne, unike besettelser? Og må man ikke ha et bevisst forhold til sine sterkeste inspirasjonskilder?

Tarantino selv, filmnerden fra Knoxville i Tennessee, kan iallfall svare bekreftende på det siste spørsmålet. Han vet hvor dillene og fascinasjonene hans kommer fra. Han har snakket og skrevet om dem gjentatte ganger – med til dels intenst engasjement. Dermed har han også langt på vei besvart det første spørsmålet.

Resten kan du altså lese i augustnummeret!

OPPDATERT: Artikkelen er publisert på nettsiden til Innsikt.

 

Oss to.

«Intet menneske er en øy», skrev poeten John Donne. Til det kan man svare både «dessverre» og «heldigvis» – særlig i kompisfilmens univers.

Det handler om den mangefasetterte og slitesterke kompisfilmsjangeren i denne månedens filmartikkel i Aftenposten Innsikt. Som vanlig bys det her & nuh på en liten smakebit fra innledningen på saken:

Legendenes svanesang. Stan Laurel og Olivier Hardy, bedre kjent som Helan og Halvan på våre breddegrader, er kanskje filmhistoriens mest gjenkjennelige kompisteam. Duoen med bowlerhattene er blitt ikonisk. Etter å ha blitt spleiset sammen i 1926 (formelt året etter) erobret de den filminteresserte verden i løpet av 1930- og 40-tallet, og tilhører den lille gruppen av skuespillere fra Hollywoods gullalder som folk fortsatt er på fornavn med.

Men i Jon S. Bairds biografifilm «Helan og Halvan», som får premiere 15. mars og har Steve Coogan og John C. Reilly i hovedrollene, fokuseres det på et tidspunkt hvor karrierene deres har dabbet av. I 1953 sliter de med å få laget flere filmer. De er gårsdagens menn.

Alternativet blir å legge ut på en slitsom music hall-turné i Storbritannia og Irland, som er dårlig forberedt og preget av halvtomme saler. I tillegg skranter helsen til Hardy, mens Laurel fortsatt plages av det han mener var et svik fra partnerens side tilbake i 1937. Er det noe håp om at denne svanesangen vil bli litt mer verdig?

Kvasiekteskap. Vi kan ikke påstå at Stan og Ollie var de aller første som bygde et filmunivers rundt et radarpar. Danskene var tidlig ute i samme komedieterreng. På 1920-tallet ble filmserien om «Telegrafstolpen og Tilhengeren» («Fyrtårnet og Bivognen», spilt av Carl Schenstrøm og Harald Madsen) dansk films største eksportvare og internasjonale suksess. Men Helan og Halvans bidrag til etableringen av kompis-komedien skal man heller ikke kimse av. Med 107 produksjoner under beltet, hvorav 23 spillefilmer, fortjener de to å huskes.

Den koleriske Ollie og den jevnlig gråtetrengte Stan er muligens ikke tidenes mest harmoniske konstellasjon, men noe av poenget med disse fortellingene er at de trenger hverandre – til tross for de sterke kontrastene og stadige friksjonene. Dette er et platonisk og samkjønnet kvasiekteskap. Sammen er de litt mindre lettskremte og forfjamsede, skjønt fortsatt like håpløse.

Les resten i marsutgaven av Aftenposten Innsikt.

 

Pornoflørten.

Mark Wahlberg og Heather Graham i «Boogie Nights». Foto: Filmweb/New Line Cinema

Voksenfilmselskapet Vivid forsøkte å rekruttere den høyt profilerte porno(stjerne)konsumenten og Hollywoodskuespilleren Charlie Sheen som regissør. Det ville i såfall være en symbolsk illustrasjon på det stadig mer intime forholdet mellom pornobransjen og Hollywood.

(Opprinnelig publisert i Cinema/Film & kino 4-2011.)

I mars ble det kjent at klodens største pornofilmselskap, Vivid Entertainment, hadde tilbudt vinterens mest utagerende villbasse, Charlie Sheen, regijobben på en voksenfilm med den parodiske tittelen Two and a half women. Selskapet ville sågar gjerne ha flere av Sheens damebekjentskaper fra pornobransjen foran kameraet.

Dersom Sheen hadde takket ja til tilbudet ville han gjort seg selv til den definitive symbolskikkelsen for en utvikling som har pågått en stund: Hollywoods tvetydige og stadig ivrigere flørt med pornofilmbransjen. Breddefilmen liker nemlig å krydre fortellingene sine med innslag fra pornomiljøet. Noen ganger helt konkret. Pornoskuespillere som Kobé Tai/Carla Scott, Ron Jeremy og Jenna Jameson har hatt biroller i produksjoner uten XXX-stempelet. Og den pensjonerte pornostjernen Traci Lords har forlengst meldt overgang til konvensjonelle B-filmer.

Men mens tidligere og nåværende pornostjerner har tatt steget over i Hollywoodproduksjoner har ennå ingen gått den motsatte veien. Iallfall ikke under full pressedekning. Sheen kunne ha blitt den første. Uansett hvordan man velger å se på dette – som tragisk, komisk eller tragikomisk – er det en god oppsummering av filmbyens vinglete og koketterende forhold til sexindustrien.

Komediebølge. Vinglingen er kanskje ikke så merkelig. Sex er tross alt både intimt alvorlig og ufrivillig komisk på én og samme tid. Denne dobbeltsidigheten kommer til uttrykk i Hollywoods skildringer av voksenfilmbransjen. Historier som tar for seg pornobransjen har en tendens til å enten være tragedier – dersom de ikke er rene skrekkfortellinger – eller komedier. Dramafilmer med seriøst tilsnitt klarer ikke helt å bestemme seg, og foretrekker typisk en tragikomiske vinkling.