Comancheria – et steppeimperium.

Comanche_Feats_of_Horsemanship-George_Catlin

Comanche Feats of Horsemanship, malt av George Catlin, 1834-35. Foto: Wikicommons

I Foreign Policy stiller Thomas E. Ricks spørsmålet: «Were the Comanches stronger than the U.S. military in the early 19th century?»

Problemstillingen kan kanskje virke litt uvant på oss i dag, men historikeren Pekka Hämäläinen har beskrevet comanchenes maktbase som et slags «steppeimperium» fra cirka 1750 (om ikke tidligere) til 1850.

Dette kartet markerer comanchenes territorium + regionen de pleide å raide i Mexico:

Comancheria-Carte-2

Fra forlaget Yale University Press egenpresentasjon av Hämäläinens bok The Comanche Empire:

In the eighteenth and early nineteenth centuries, a Native American empire rose to dominate the fiercely contested lands of the American Southwest, the southern Great Plains, and northern Mexico. This powerful empire, built by the Comanche Indians, eclipsed its various European rivals in military prowess, political prestige, economic power, commercial reach, and cultural influence. Yet, until now, the Comanche empire has gone unrecognized in American history.

… uncovers the lost story of the Comanches. It is a story that challenges the idea of indigenous peoples as victims of European expansion and offers a new model for the history of colonial expansion, colonial frontiers, and Native-European relations in North America and elsewhere.
Les videre

Et høyst reelt fall.

Cole_Thomas_The_Course_of_Empire_Destruction_1836

Siste motiv i Thomas Coles «The Course of Empire»-syklus: «Destruction» (1836). Foto: Wikimedia Commons

Mens «Romerrikets vekst og fall» gjør sommerens TV-tilbud til å holde ut, har faghistorikerene vendt tilbake til det klassiske synet på Romerrikets fall: Det var høyst reelt, og det var en sivilisatorisk katastrofe.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, juli 2007.)

NRK og SVT sender i sommer den BBC-produserte dokudramaserien «Romerrikets vekst og fall». I 6 episoder møter vi togakledte protagonister fra ulike perioder av imperiets historie: Fra den revolusjonære reformpolitikeren Tiberius Gracchus (162-133 f. Kr.), via Julius Cæsar, Nero og Vespasian, til keiser Konstantin på 300-tallet og imperiets kollaps hundre år senere.

NRK har valgt å vise episodene i kronologisk orden, mens SVT begynte med episoden om Nero. Svenskene følger dermed produsentens kapittelinndeling, mens Marienlyst viser evne til selvstendig tenkning. Og her er det all grunn til å holde en knapp på NRKs pedagogiske opplegg. Å skulle skildre rundt 600 års utvikling i et imperium basert på 6 enkeltportretter er i seg selv en utfordring, om man ikke i tillegg går inn for å forvirre seerne ved å hoppe rundt kronologisk.

«Romerrikets vekst og fall» er dramatisert historie slik BBC – og strengt tatt bare BBC – kan få det til: Lekkert detaljrik i staffasjen, men samtidig klart fokusert på de sosiale og politiske omveltningene. Og den personlige vinklingen får akkurat nok rom til at historieleksjonen fungerer som drama i sommervarmen. Her blir man både underholdt og undervist på én gang. Public service slik det opprinnelig var tenkt.

For Hvermannsen vil seriens tittel virke ganske naturlig. I populærkulturen er Romerrikets fall en kjent størrelse. Fra Antoine Fuquas film «Kong Arthur», via Bernard Cornwells historiske romaner, til såpete TV-serier som «Attila». Vissheten om at det en gang var et stort og mektig rike som gikk under i invasjon, vold, kaos og elendighet er markant til stede i folks kulturelle bevisshet. Kort sagt; Edward Gibbons syn på saken har fremdeles et overbevist publikum. Klassikeren «The History of the Decline and Fall of the Roman Empire» (første gang utgitt i 1776-88) har definitivt satt sine spor. Les videre

Krimhalvøya – en hjørnestein i det russiske imperiebygget.

1024px-Hackert,_Die_Zerstörung_der_türkischen_Flotte_in_der_Schlacht_von_Tschesme,_1771

Jakob Philipp Hackerts maleri av den russiske seieren i sjøslaget ved Çeşme ble laget på bestilling av Katarina den store. Foto: Wikimedia Commons

Krimhalvøya har spilt en helt avgjørende strategisk rolle i etableringen av det russiske imperiet.

(Opprinnelig publisert på nettsiden til Levende Historie i 2014.)

Hvorfor er Krimhalvøya så viktig for Russland?

Per i dag vises det gjerne til den store russiske flåtebasen i Sevastopol.

Dagens arrangement skriver seg fra 1997, da Russland og Ukraina signerte en vennskaps- og samarbeidsavtale.

Her ble partene enige om å dele den gamle sovjetiske Svartehavsflåten, slik at Russland fikk 80% og Ukraina 20%. Russland fikk også flåtebasen i Sevastopol.

Avtalen er senere forlenget slik at russerne disponerer basen fram til 2042.

Omdiskutert «gave»
Eierskapet til selve halvøya har også vært omskiftelig, selv om russerne har holdt i tøylene helt siden slutten av 1700-tallet. Les videre

Grenselandet – Ukraina mellom øst og vest.

Ilja Repins fantastiske maleri "Zaporozje-kosakkenes brev til den tyrkiske sultanen" (1880-91). Motivet viser de ukrainske Zaporizjzja-kosakkenes i 1676 i ferd med å skrive et svært fornærmende brev til sultan Mehmed IV, som svar på hans krav om at de skulle underkaste seg Det osmanske rike. Foto: Wikimedia Commons

Ilja Repins fantastiske maleri «Zaporozje-kosakkenes brev til den tyrkiske sultanen» (1880-91). Motivet viser de ukrainske Zaporizjzja-kosakkenes i 1676 i ferd med å skrive et svært fornærmende brev til sultan Mehmed IV, som svar på hans krav om at de skulle underkaste seg Det osmanske rike. Foto: Wikimedia Commons

Hva er Ukrainas rolle i forholdet til Russland? Det er ikke første gang spørsmålet stilles. Eller første gang det har kostet blod å besvare det.

(Opprinnelig publisert på nettsiden til Levende Historie i 2014.)

Situasjonen er dramatisk i Kiev, Ukrainas hovedstad. Det snakkes nå i fullt alvor om at konflikten kan eskalere til borgerkrig. Og at landet kan bli ende opp med å bli delt.

Striden står i stor grad om forholdet til «broderfolket», russerne. Et broderfolk som sågar er godt representert i selve Ukraina.

Aftenpostens ekspert Halvor Tjønn skriver i en kommentar:

«Ingen ønsker seg tilbake til tsartiden eller sovjet-perioden, da Ukraina ble styrt som et lydrike under herskerne i St. Petersburg eller Moskva.

Men forholdet til Russland har likevel vært selve hovedspørsmålet i ukrainsk politikk i alle år som er gått siden. Nesten enhver ukrainer har slektninger i Russland. Millioner av ukrainere arbeider i Russland. Og, ikke minst viktig, er det at nær innpå halvparten av alle ukrainere bruker russisk som daglig språk. I halve landet, det vil grovt sett si langs svartehavskysten i sør og dessuten i fylkene øst for elven Dnjepr, er russisk det dominerende språket.

Derfor har det å etablere en trygg ukrainsk nasjonalfølelse og en ukrainsk stat som står på egne bein, vært en vanskelig oppgave.»

Det har gått liv tapt på Maidan-plassen i Kiev denne uka. Og det er ikke første gang dette store landet har blødd for striden om sin egen tilhørighet.

Ustabile grenser
Lingvistene strides om den korrekte originalbetydningen av navnet Ukraina skal være «hjemland» eller «grenseland».

De filosofisk anlagte kan gjerne oppfatte uenigheten som et symbolsk uttrykk for den splittede identiteten landets befolkning jevnlig har måttet forholde seg til de siste århundrene.

For nettopp grensedragningen har vært svært omskiftende i dette hjørnet av Europa. Les videre

Ambisjoner i ruiner.

"Leptis Magna Arch of Septimus Severus" by Daviegunn - self-made by David Gunn. Licensed under Public Domain via Commons.

«Leptis Magna Arch of Septimus Severus» by Daviegunn – self-made by David Gunn. Licensed under Public Domain via Commons.

Libya er landet som ofte er blitt erobret, men sjelden vært helt samlet.

(Opprinnelig publisert på nettsiden til Levende Historie i 2011.)

Senvinteren 2011 ble Libya delt i to. Opprørere i den østlige delen reiste seg mot regimet til Muammar al-Gaddafi, som holdt til i landets vestlige del. Borgerkrigen var et faktum.

Libya har imidlertid alltid vært et splittet land, og det er geografien som har skylden.

De to kystregionene, Tripolitania og Kyrenaika, ligger adskilt fra hverandre som to øystater i et hav av sand. Og mens Tripolitania alltid har sett vestover, har Kyrenaika vært mest orientert mot øst.

I tillegg kommer det geografisk, kulturelle og sosiale skillet mellom nord og sør. Områdene rundt kysten har vært preget av byliv og jordbruk, mens de indre delene av Libya er ørkenområder der nomader holder til.

Det har derfor alltid vært en utfordring å styre Libya. Likevel har mange forsøkt. Les videre

Imperienes kirkegård?

"Remnants of an Army" av Elizabeth Butler viser William Brydon som ankommer Jalalabad. Brydon var eneste overlevende fra en hær på 16.500 mann som evakuerte Kabul i januar 1842. Foto: Wikimedia Commons

«Remnants of an Army» av Elizabeth Butler viser William Brydon som ankommer Jalalabad. Brydon var eneste overlevende fra en hær på 16 000 mann som evakuerte Kabul i januar 1842. Foto: Wikimedia Commons

En av de mest brukte klisjeene om Afghanistan er at landet kalles «imperienes kirkegård». Men er det egentlig dekning for den påstanden?

(Opprinnelig publisert på nettsiden til Levende Historie i 2011.)

Det finnes et mye brukt munnhell om at Afghanistan er landet hvor imperier går til grunne. De som bruker begrepet pleier å vise til Sovjetunionens invasjon i 1979, samt britenes felttog på 1800-tallet, for å illustrere poenget. Men også andre militære fremstøt opp gjennom historien er blitt tatt til inntekt for Afghanistans antatt imperieknusende natur.

Men stemmer dette? Er det grunnlag for å kalle Afghanistan «Imperienes kirkegård»? Det er faktisk diskutabelt.

Thomas Barfield, professor i antropologi ved Boston University, har studert og besøkt Afghanistan siden begynnelsen av 1970-tallet. I fjor kom han ut med boka Afghanistan: A Cultural and Political History. Her tar han blant annet et oppgjør med den velkjente kirkegårdsklisjéen. Magasinet Foreign Policy har redegjort for Barfields poenger, som blant annet minner om følgende:

«Fram til 1840 var Afghanistan bedre kjent som ‘erobringens motorvei’ enn ‘imperienes kirkegård’, påpeker Barfield. I 2500 år, fra og med persernes imperium, var landet alltid en del av noen andres imperium.» Les videre