Tar farvel med «den hvite manns indianer».

Historien om filmskaperes skildringer av amerikanske urfolk er mer mangfoldig enn «Hollywoodindianeren».

(Den andre filmartikkelen jeg har fått på trykk i februarutgaven av Aftenposten Innsikt er en lengre, løpende tekst med filmhistorisk perspektiv.)

Sårt samtidsdrama. Spillefilmer om nordamerikanske urfolkssamfunn i dagens verden er sjelden kost, men den norsk-kanadiske «The Body Remembers When the World Broke Open» bøter litt på dette.

Den handler om et tilfeldig møte mellom to First Nations-kvinner fra hvert sitt sosiale lag: Mens Áila (Elle-Máijá Apiniskim Tailfeathers) kan regne seg blant de veltilpassede og heldige, mangler Rosie (Violet Nelson) både ressurser og trygghet.

Da Áila møter en barbeint, gråtende og nylig mishandlet Rosie på gaten, bestemmer hun seg for å ta henne med seg hjem. Filmen, som er regissert av Tailfeathers og Kathleen Hepburn, kommer på norske kinoer 7. februar.

«The Body Remembers …» følger i sporene etter andre samtidsdramaer laget av filmskapere med urfolksbakgrunn. «Smoke Signals» (Chris Eyre, 1998) og «The Business of Fancydancing» (Sherman Alexie, 2002) har vakt oppmerksomhet langt utenfor urfolks egne rekker.

Mytologiseringer. Likevel, filmfortellingene om urbefolkningen i Nord-Amerika er totalt dominert av historiske dramaer. Årsaken er selvsagt westernsjangeren, som nesten har monopolisert tematikken. Den har også lagt et tykt lag av mytologi over folkene som skildres. Men denne mytologiseringen er selv blitt utsatt for en forenklet og ensidig kritikk, om vi skal tro filmhistorikeren Angela Aleiss. Hun er ekspert på hvordan «indianere» er blitt fremstilt på film, og har sammenfattet dokumentasjonsarbeidet sitt i boken «Making the White Man’s Indian» (2005).

Aleiss mener at det terpes på en motmyte om at Hollywood-produksjonene var dominert av en fiendtlig innstilling til indianerne, som utelukkende ble skildret som grusomme villmenn, inntil 1970-tallets revisjonistiske westernbølge justerte bildet av dem, og «Danser med ulver» (Kevin Costner, 1990) kronet verket. Sannheten er langt mer sammensatt, tvetydig og interessant, insisterer hun.

Du kan allerede nå lese hele teksten på Innsikts presentasjonsside (hvor den er publisert som «smakebit-sak» fra denne månedens utgave).

Comancheria – et steppeimperium.

Comanche Feats of Horsemanship, malt av George Catlin, 1834-35. Foto: Wikicommons

I Foreign Policy stiller Thomas E. Ricks spørsmålet: «Were the Comanches stronger than the U.S. military in the early 19th century?»

Problemstillingen kan kanskje virke litt uvant på oss i dag, men historikeren Pekka Hämäläinen har beskrevet comanchenes maktbase som et slags «steppeimperium» fra cirka 1750 (om ikke tidligere) til 1850.

Dette kartet markerer comanchenes territorium + regionen de pleide å raide i Mexico:

Fra forlaget Yale University Press egenpresentasjon av Hämäläinens bok The Comanche Empire:

In the eighteenth and early nineteenth centuries, a Native American empire rose to dominate the fiercely contested lands of the American Southwest, the southern Great Plains, and northern Mexico. This powerful empire, built by the Comanche Indians, eclipsed its various European rivals in military prowess, political prestige, economic power, commercial reach, and cultural influence. Yet, until now, the Comanche empire has gone unrecognized in American history.

… uncovers the lost story of the Comanches. It is a story that challenges the idea of indigenous peoples as victims of European expansion and offers a new model for the history of colonial expansion, colonial frontiers, and Native-European relations in North America and elsewhere.

Fedreland & reservater.

Kampen om hvem som eier landet tar aldri slutt, noe både brasilianske filmskapere og australske historikere ser ut til å være enige om.

(Denne trippelomtalen sto opprinnelig på trykk i Ny Tid 12. juni 2009.) 

En av de grunnleggende drivkreftene i historien er jakten på bedre livsvilkår. Mennesker har til alle tider søkt seg dit vilkårene ser lovende ut. Mer spesifikt dit ressursene finnes. Dermed har det ikke så rent sjelden oppstått kamp om de samme ressursene, siden ressursrike områder som regel allerede har vært bebodd av andre. Den dystre baksiden av ambisjonene om et bedre liv for seg og sine har blitt formulert i spørsmålet: «Hvem skal eie den beste jorda?» Og det har alltid vært fristende å ta den med våpenmakt, om muligheten byr seg.

Men erobring er ikke bare et spørsmål om okkupasjon, påpeker den australske historikeren David Day i sin bok Conquest: How Societies Overwhelm Others. Erobring er like mye et spørsmål om å skape fortellinger og forestillinger som legitimerer okkupasjonen. Og disse forestillingene legger igjen bånd på erobrerne. De setter rammene for hvordan de må forvalte erobringen. De må leve opp til idealene i sine egne fortellinger, ellers står de i fare for å si fra seg den moralske retten til landet.

Høk over høk

Et av de virkelig klassiske argumentene fra denne tankegangen bringes på bane mot slutten av regissør Marco Bechis Fuglekikkere. I en konfrontasjon med guarani-kaiowa-indianerne, som ulovlig har slått seg ned på eiendommen hans, argumenterer plantasjeeieren med at han har gjort jorda produktiv. Han skaffer mat til folk. Før slekten hans kom til stedet var det ingenting der.

– Indianerne er også oppdagere!

«Warao on curiara (canoe) – Waraos en curiara» by Ricardoricardo618 – Own work. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons.

Sosialantropolog Christian Sørhaug irriterer seg over de romantiserende fordommene mange nordmenn har om indianerne.

(Opprinnelig publisert i Levende Historie 8-2014.)

– Waraoene kan føre sin historie århundrer tilbake, sier sosialantropolog Christian Sørhaug, som har tilbrakt ett og et halvt år hos denne gruppen.

– Noen av de første indianersamfunnene Columbus møtte var stammene som bodde i stolpehus ved munningen av Orinoco.

Slik lever waraoene fremdeles; i stolpelandsbyer i Orinoco-deltaet nordvest i Venezuela. Samtidig har mye endret seg, slik det også har i resten av verden. Da Sørhaug gjorde feltstudier hos waraoene var det for å finne ut hvordan globaliseringen påvirker livssituasjonen deres.

Oppdagelsesferd i storbyene. – Hvordan oppfatter de den historiske utviklingen?

– Det er en tosidighet her. De plasserer seg selv delvis i en underlegen posisjon i forhold til de hvite kreolene. Samtidig tar de til seg varer og produkter som bringes inn. De er godt klar over at det fordrer en spesiell oppførsel fra deres side å tilegne seg disse tingene, at de må tilpasse seg, og de er ikke nødvendigvis enige i premissene som ligger til grunn for transaksjonen.

– Men de ser jo også på seg selv som oppdagere, legger Sørhaug til.

– De har oppdaget oss?

– Det kan du godt si! De forlater landsbyene og reiser på oppdagelsesferd i storbyene, som Caracas. Her «høster» de inn varer og gjenstander som de kan ta med seg hjem igjen. Det er lett for mange å tolke situasjonen deres som en stakkarslig og trist posisjon, men for dem selv kan f.eks. tigging i storbyen forstås som en slags gaveutveksling, forklarer sosialantropologen.