Einstøingene blant oss.

Faksimile av oppslagssiden til saken i Aftenposten Innsikt.

Selvvalgt eller ei, noen lever sitt liv med resten av menneskeheten på en armlengdes avstand.

Første filmartikkel i 2022 er publisert. Innledningen begynner slik:

Der ingen skulle tru …
De som virkelig mener alvor med einstøingstilværelsen, søker seg til naturen. Her kan de leve med et minimum av kontakt med andre. I Michael Sarnoskis regidebut «Pig», som er satt opp med kinopremiere 14. januar, møter vi en slik type: Robin Feld (Nicolas Cage). Han har søkt tilflukt i Oregons dype skoger, på jakt etter et mer ensomt liv.

Skjønt, helt alene og avsondret er han ikke. Dagene tilbringes sammen med grisen Apple, som er en racer på å spore opp trøfler. Det er slik Rob tjener de pengene han trenger. Han selger gourmetvarene til kresne kokker i Portlands restaurantverden – en krets han selv har tilhørt.

Men en dag overfalles Rob av ukjente gjerningsmenn, som stjeler trøffelgrisen hans. Han søker hjelp hos Amir (Alex Wolff), en ung og uerfaren grossist som er fast kjøper av varene. Jakten på Apple leder dem snart i retning Portlands kulinariske feinschmeckere, hvor det for Robs del er duket for et gjensyn med gamle bekjentskaper og et oppgjør med fortiden.

Eremitter og originaler
Thomas Daneskovs danske komedie «Villmenn» har premiere i april. Den beveger seg i lignende tematikk, siden hovedpersonen Martin (Rasmus Bjerg) har stukket av til de norske skogene for å leve som en slags viking. Han bytter pels fra jaktfangsten sin mot varene han synes han trenger. Men heller ikke Martin får være i fred. Sivilisasjonen har en tendens til å trenge seg på.

Disse to filmene er vidt forskjellige i tone og sjanger, men hovedmotivet i dem – individet som står utenfor det alminnelige sosiale bruset – har lang fartstid.

Resten står å lese i januarutgaven av Aftenposten Innsikt.

Alene. Fortellinger om isolasjon og ensomhet.

Alene i isødet. Astronomen Augustine (George Clooney) studerer stjernene uforstyrret fra en avsidesliggende forskningsstasjon i Arktis. Pressefoto: PHILIPPE ANTONELLO/NETFLIX

Midt i pandemien blir det tydelig at mennesket er et sosialt vesen som ikke er skapt for isolasjon. På film behandles dette både som grøssertema og eksistensielt problem.

Desember måneds filmtema sirkler inn fortellinger om å være alene og/eller isolert. Her er begynnelsen på artikkelen, og resten + filmliste finner du i den siste utgaven av Aftenposten Innsikt:

En stille klode.
Astronomen Augustine (George Clooney) har valgt ensomheten. Han tilbringer dagene på en avsidesliggende forskningsstasjon i Arktis, hvor han kan studere stjernene uforstyrret. Enda mer isolert blir han da en global katastrofe rammer verden, og kontakten med omverdenen forsvinner.

Samtidig konstaterer besetningen om bord i romfartøyet «Aether», hvor mannskapet blant annet består av Sully (Felicity Jones) og Tom (David Oyelowo), at signalene fra Jorden er brutt. For Augustine blir det nå et mål å få kontakt med astronautene, for å advare dem om hva som er skjedd.

Dette er premisset for «The Midnight Sky», en filmatisering av Lily Brooks-Daltons roman «Good Morning, Midnight», som er satt opp med premiere 23. desember på Netflix. Hovedrolleinnehaver Clooney er også regiansvarlig.

Konkret isolasjon.
«The Midnight Sky» riffer på to velkjente motiver fra filmhistoriens ensomhetsfortellinger: «Siste mann på kloden» og «Alene i verdensrommet». Science fiction-sjangeren har nemlig en gammel fascinasjon for slike skjebner, og velger ofte temmelig bokstavelige innfallsvinkler til temaet. Ensomheten og isolasjonen skal helst være både konkret og fysisk. Slik blir det selv i filmer hvor hovedfiguren er en intelligent maskin, noe «Wall-E» (2008) og (på sitt vis) «A. I.» (2001) kan illustrere.

Det er ellers påfallende at flere av de mest velkjente eksemplene er postapokalyptiske fortellinger, som sjangermessig tenderer mot å overlappe med grøsseren. For eksempel er Robert Mathesons roman «I Am Legend» (1954) blitt filmatisert flere ganger. Mens de fleste av dagens kinogjengere vil forbinde tittelen med Will Smith-filmen fra 2007, ble fortellingen festet til celluloid allerede i 1964 («The Last Man on Earth») og nyinnspilt som «The Omega Man» i 1971.

Ensom i flokken.
Men ensomhet og isolasjon er også et åpenbart tematisk valg for psykologiske dramaer med ambisjoner om å skildre fremmedgjøring eller avsondrethet i det moderne samfunnet. Her løsrives begrepene fra den fysiske definisjonen. Rollefigurene i disse filmene kan godt være omgitt av andre mennesker. Isolasjonen er i stedet emosjonell eller sosial, og noen ganger blir den fremstilt som en årsak til alvorlige mentale problemer.

I etterkrigstidens klassikerkatalog finner vi eksempler som Roberto Rosselinis «Stromboli» (1950), Robert Bressons «En landsbyprests dagbok» (1951), Michelangelo Antonionis «Rød ørken» (1964) og Roman Polanskis «Repulsion» (1965).

Oppdagelsen av verden.

Hvordan fortoner verden seg for den som har levd i isolasjon hele livet? Det spørsmålet griper «Room» fatt i.

Marsutgaven av Aftenposten Innsikt er nå i salg. Så løp og kjøp!

Her har jeg (som alltid) bidratt med spaltene «Lest siden sist» og de historiske notisene til «Det skjedde». I tillegg har jeg skrevet en artikkel om filmer som tar for seg det første møtet med verden utenfor, etter isolasjon eller fangenskap.

Aktualitetsknaggen er den kinoaktuelle «Room». Her er et lite utdrag:

Jack (Jacob Tremlay) er 5 år gammel. Han har tilbrakt hele livet bak lukkede dører, sammen med moren Joy (Brie Larson). Hun ble kidnappet av mannen som holder dem fanget på denne måten, og Jack er kidnapperens sønn.

Slik er det hjerteskjærende utgangspunktet for handlingen i Lenny Abrahamssons «Room». Filmen bygger på Emma Donoghues roman – en bok forfatteren skrev i kjølvannet av Fritzl-saken.

Men fortellingen handler om noe mer enn fangenskap. Den handler mest av alt om å komme ut av isolasjonen og møte verden utenfor – brått og plutselig. For en dag klarer Jack og moren å rømme fra cellen. Friheten venter. Samtidig begynner en ny og krevende tilværelse for gutten, som stiller helt uforberedt i møtet med verden utenfor. Læringskurven blir bratt da han skal navigere i en verden som kan være fascinerende og fantastisk, men også overveldende og skremmende.

Dette motivet – med mennesker som plutselig eksponeres for en virkelighet som er mye større enn den de så langt har levd i – er ikke «Room» alene om å ta for seg. I 2009 ble det brukt på satirisk vis i den greske festivalfavoritten «Dogtooth», hvor en søskenflokk er oppdratt i troen på at de ikke kan forlate familieeiendommen før de har mistet en hjørnetann. Og at lignende historier faktisk forekommer i virkelighetens verden fikk se i fjorårets dokumentarsensasjon «The Wolfpack».

Les resten i Aftenposten Innsikt.

Litt om resten av innholdet i #3-2016:

I marsutgaven av Aftenposten Innsikt kan du lese om striden om radioens fremtid når Norge nedlegger og erstatter FM-båndet med DAB-nett.

Medlidenhetens paradoks – når godhet blir til nedlatenhet.

Europas gamle grenselinjer fra Preussen og det Habsburgske riket gjelder fortsatt.

Russland er blitt verdens nye atomkraftimperium. Inngår kontrakter om storstilt utbygging av kjernekraftverk på fire kontinenter.

Vår tids nyanserte og empatiske forståelse av autisme som en naturlig del av personlighetsmangfoldet.