Japan unngikk økologisk katastrofe.

Montanus-Meireki-Fire-Edo

Nederlandsk illustrasjon av Meireki-brannen i 1657. Foto: Wikicommons

Midt på 1600-tallet stod Japan på nippet til å bli fullstendig avskoget. En katastrofebrann vekket landets leder.

I perioden etter 1450 hadde Japan vært gjennom flere interne kriger, men det var etter at freden «brøt ut» at rovdriften på skogene antok farlige dimensjoner.

Etter drøye 150 år med borgerkrig førte nemlig den nye fredstiden til en befolknings-eksplosjon, som igjen drev opp etterspørselen etter mat og råvarer. Freden medførte også at man konkurrerte på andre måter: Byggevirksomhet og jordbruk ble prioriterte nøkkelaktiviteter. Årene fra 1570 til 1650 var preget av en byggeboom uten like.

Konsekvensen var at skogen ble hugget ned, og snart økte jorderosjonen i omfang. Føydalherrene reagerte på utviklingen med å krangle og konkurrere om de stadig minkende skogressursene. Samtidig gikk Japan inn i en periode hvor landet aktivt sørget for å isolere seg fra omverdenen. I 1638 forbød shogunen Tokugawa Iemitsu skipsbygging. Målsettingen var isolasjon. Han kastet senere ut alle utlendinger.

Summa summarum betydde disse utviklingstrekkene at Japan rundt 1650 stod på terskelen til en økologisk katastrofe. Les videre

På vei.

Reisen er antagelig fortellernes eldste tema. Sannsynligvis fordi den er en perfekt metafor på forandring og livets gang.

Månedens filmartikkel i Aftenposten Innsikt er som vanlig temafokusert, og denne gangen er det «reise» som er fellesnevneren for filmene som omtales. Aktualitetsknaggen er en liten japansk produksjon (med den internasjonale tittelen «Vision»), som handler om både ytre og indre reiser – en ganske typisk sammenstilling for fortellinger av dette slaget. Her et utdrag fra innledningen på saken:

Globetrotter på leting. Den japanske filmskaperen Naomi Kawase opererer i et terreng som ligger langt unna megabudsjetterte blockbustere. Produksjonene hennes sirkler heller inn dypt personlige temaer og erfaringer, gjerne med spirituelt tilsnitt, og iscenesetter dem i en hybridform hvor dokumentariske grep blandes med fiksjon.

Slikt blir man ikke verdensberømt av. Men i sin siste film, «Reisen til Yoshino», får hun god drahjelp foran kamera. Der finner vi nemlig den franske filmstjernen Juliette Binoche. Hun spiller Jeanne, en erfaren globetrotter og reiseskribent, som er kommet til Yoshinofjellene i Japan. Det er tilfeldigvis også hjemtraktene til Kawase.

Målet til Jeanne er å spore opp en sjelden plante med unike medisinske egenskaper. Hun får bistand i letingen fra skogvokteren Satoshi (Masatoshi Nagase), selv om språkforskjellene er avgrunnsdype. Men denne reisen skal også bli en ferd inn i deler av Jeannes fortid.

Filmen får norsk kinopremiere 26. april.

 

Konstruktiv hikikomori?

Briller

Øyeblikksbilde fra Naoko Ogigamis film Briller. Foto: Arthaus

Er den japanske kulturen rammet av desillusjonert virkelighetsflukt? Og er filmene til Naoko Ogigami et sunnhetstegn? Briller gir uansett et vestlig publikum et innblikk i en annen side ved Japan enn den som dominerer på YouTubes mest klikkvennlige kanaler.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, mars 2009.)

Nevn «det moderne Japan» og en stri strøm av assosiasjoner knyttet til effektivitet melder seg hos den jevne nordmann: Maurflittige salary men – som bokstavelig talt jobber seg i hjel på kontoret. Småbarn som sendes på forberedende kurs før grunnskolen. Mikrohoteller og bullet train. Samtidig vekkes en rekke assosiasjoner knyttet til en nevrotisk populærkultur: Tegneserier som veksler mellom det utstudert nusselige og det hypervoldelige. Katastrofebesatt animé. Og – ikke minst – japanske fjernsynskonsepter, som har gått fra kultstatus på nettet til å bli eksportvare. De kommersielle kanalene i Norge viser for tiden japanskinspirerte programmer som Silent Library, MTX, Ylvis møter veggen og Hjelp, jeg er med i et japansk game show. Det er visst ikke bare japanerne som lar seg underholde av småsadistisk slapstick.

Til tross for denne siste kulturutvekslingen består mye av den tradisjonelle vestlige fascinasjonen for japanernes eksotiske sider. Men vi fokuserer sjelden på de mer grunnleggende trekkene, som er rimelig lette å identifisere seg med. Symptomene, som kan være eksotiske, er det som helst fanger interessen. Les videre

Forbrytersyndikat med statsstøtte.

Yakuza-scan

Faksimile fra All Verdens Historie 3-2016. Artikkelen min finner du på sidene 32-39.

De kalles yakuza, som betyr tapere på japansk. Men de er likevel et av verdens mest framgangsrike forbrytersyndikater. Det skyldes delvis at Japans mafia til tider fant støtte både i folket og hos myndighetene.

I kommende utgave av All Verdens Historie (nummer 3-2016, hvor coversaken er «Jakten på kjetterne») får jeg breie meg over hele 8 sider. De bruker jeg på å fortelle historien om yakuzaen, den japanske mafiaen. Den har det vært fascinerende å sette seg inn i. Håper den blir minst like spennende å lese om for folk der ute.

Magasinet kommer i salg nærmere månedsskiftet, hvilket nok vil si en gang i neste uke (tror jeg – finner visst ikke oversikten over utgivelsesdatoer…).

Myteknusing.

Tang Wei og Tony Leung i "Lust, Caution". Foto: Sandrew Metronome Norge

Tang Wei og Tony Leung i «Lust, Caution». Foto: Sandrew Metronome Norge

Ang Lees Lust, Caution tar myten om «Skjønnheten og Udyret» opp til revisjon.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, januar 2008.)

[film] Myten om «Skjønnheten og Udyret» ble for noen år siden nusseliggjort i musikalsk Disney-tapning, hvor blant annet en syngende tekanne utmerket seg. Man kan imidlertid spørre om ikke også selve essensen i myten tilhører eventyrenes verden. Er det virkelig slik at bare skjønnheten ofrer seg nok, vil udyret skifte ham til en vakker prins? Er det slik at bare kvinnen holder ut, vil mannen endre karakter? Er det virkelig slik at siden det finnes noe godt i alle, vil det gode alltid vinne frem?

Premisset for den moderne tolkningen av myten er at skjønnhetens evne til å påvirke motparten er sterkere enn udyrets vilje til å stå imot. Men man skal ikke orientere seg lenge i virkelighetens verden før man begynner å tvile på om så alltid er tilfelle. Og hva om Udyrets evne til å forandre Skjønnheten er sterkest? Det er en vinkling man ikke ser så ofte. Men det er et alternativ man ikke bør glemme. Les videre

Japanske tegn.

Stillsfoto fra den første helaftens animefilmen: "Momotaro's Divine Sea Warriors" (1944). Foto: Wikimedia Commons

Stillsfoto fra den første helaftens animefilmen: «Momotaro’s Divine Sea Warriors» (1944). Foto: Wikimedia Commons

Manga & anime: Bølgen av japansk animasjonsfilm og tegneserie slår gang på gang inn over Vesten.

Om amerikanske tegneserier og animasjonsfilmer er den største og mest kjente «tegnetradisjonen», og den europeiske representerer den andre, så står Japan for «den tredje tradisjonen».

Det eksisterer ikke vanntette skott mellom disse tradisjonene, og de har heller ikke utviklet seg isolert fra hverandre.

Den japanske animasjonsfilmen ble født i møtet med importert fransk animasjon rundt 1914. De kommende tiårene fant japanske animatører inspirasjon hos både europeiske og amerikanske kolleger.

Det blir ofte påpekt at de japanske figurene har påfallende store øyne. Men mangapionéren Osamu Tezuka, som skapte denne tegnekonvensjonen på 60-tallet, var inspirert av amerikanske forbilder. Bare ta en titt på øynene til Bambi eller Betty Boop.

Påvirkningen har også gått den andre veien. Allerede i 1918 ble en anime, «Momotaro», vist i Europa. Og i 1959 vant Yabushita Taiji en pris for sin «Hakujaden» ved barnefilmfestivalen i Venezia.

Det stilistiske uttrykket vi i dag forbinder med anime, ble rendyrket i løpet av 60- og 70-tallet. Det var også på denne tiden flere av de mest profilerte animesjangerne ble skapt – akkurat i tide til 1980-tallets «asiatiske animasjonsinvasjon» på diverse kabelkanaler. 80-tallets studentgenerasjon kunne i tillegg glede seg over introduksjonen av video, som førte til at tilbudet og konsumet av film ble større, og gradvis mer variert.

Anime ble en naturlig del av den utvidede menyen, og vestlige animatører lot seg inspirere. Det er lett å kjenne igjen den japanske innflytelsen i blant annet MTV-serien «Aeon Flux» (1991).

Les resten i Aftenposten Innsikt, oktober 2012.