Stjålen suksess.

Det er umulig å være kreativ uten å la seg inspirere, men vokt deg vel for å stjele andres verk bent frem. Plagiat er kunstens verste fyord.

Ny måned, ny filmartikkel, nytt tema. Denne gangen går vi opp den (tidvis) diffuse grensen mellom inspirasjon og plagiat. Her er starten på saken:

Melodiminner. Danny Boyles nyeste film, «Yesterday» (som hadde premiere 28. juni), kretser rundt et interessant scenario – og et uvanlig, absurd spørsmål: Dersom du er den eneste på kloden som kjenner til sangskatten som The Beatles etterlot seg, er det da OK å formidle den til et verdenspublikum som tror du er opphavsmannen?

Jack Malik (Himesh Patel) er en medioker musiker med ditto karriere – den har forlengst flatet ut på et lavt nivå. Men samme dag han bestemmer seg for å finne på noe annet å gjøre her i livet, forandrer alt seg. Et mystisk, globalt strømbrudd inntreffer, noe som blant annet forårsaker trafikkulykken som sender en bevisstløs Jack på sykehuset.

Da han våkner igjen, er det til en verden hvor ingen husker The Beatles – og hvor alle fysiske spor etter The Fab Four er forsvunnet. Men Jack husker dem, og får (naturlig nok) enorm respons på låtmaterialet til Lennon, McCartney og Harrison når han plukker det frem på gitaren. I løpet av rekordtid blir han en popsensasjon.

Etisk dilemma. Jack er imidlertid pinlig klar over at suksessen er tuftet på plagiat. Han husker jo en verden hvor Liverpool-bandet er historiens største popband og opphavsmenn til melodiene han fremfører. Men i den mildt sagt pussige parallelle virkeligheten han nå befinner seg i, finnes det ingen som kan ta ham i låt-ranet.

Kreativ gråsone. Det fiktive dilemmaet i «Yesterday» er av det høyst uvanlige slaget og langt vanskeligere å klassifisere enn tilfellene i virkelighetens verden. Likevel, den kalkulerte kopieringen av andres musikk, kunst, litteratur og konsepter grenser opp til den langt mer ulne gråsonen som kalles inspirasjon. I tillegg er det ikke gitt at alle kreative sjeler til enhver tid har fullstendig oversikt over akkurat hvor inspirasjonen deres kommer fra. Og hvem kjenner til alle kunstneriske bidrag fra historien?

Resten, med tilhørende filmliste og en bitteliten PS!-notering, kan leses i juliutgaven av Aftenposten Innsikt.

 

Psyke for kreativitet?

Det er en velkjent klisjé: Kunstnere er litt «sprø». Kreativitet henger liksom litt sammen med galskap. Er det noe i dette?

I Aftenposten Vitenskap nr. 10-2017, som er i salg fra 6. november, har jeg skrevet en artikkel om en av de virkelig klassiske problemstillingene innen psykologien: Forholdet/sammenhengen mellom kreativitet og psykiske lidelser.

Her er en liten teaser:

Myten er omstridt. Nyere forskning kobler snarere kreativitet til evnen å være åpen og nysgjerrig, og fremhever hvor kompleks den kreative prosessen er. Mer om det etter hvert.

For «Det gale geniet» er en velkjent figur. Det briljante individet som «sliter litt» med psyken eller er i ubalanse på andre måter, men som – kanskje nettopp derfor – er i stand til å finne uventede løsninger eller utarbeide banebrytende teorier. Vi tenker på navn som Edvard Munch, Vincent van Gogh og Virginia Woolf. Disse nyskaperne og pionerene er rett og slett litt mer kreative enn resten av oss.

K-ordet blir nok oftest forbundet med kunstnere. Men også forskere trenger en kreativ åre, for å kunne drive nytenkning.

Og akkurat som i kunstverdenen er psykiske plager heller ikke ukjent blant noen av vitenskapens store navn. Charles Darwin og John Nash blir ofte nevnt. Et annet av de klassiske eksemplene er Isaac Newton, som jevnlig var plaget av mørke tanker. Han er beskrevet som introvert, emosjonelt labil og usikker. I september 1693 ble det så ille at han fikk et nervøst sammenbrudd og utviklet paranoide forestillinger om vennene John Locke og Samuel Pepys.

Les resten i Aftenposten Vitenskap nr. 10-2017.

 

Amatørene kommer!

Jack Blacks rollefigur Jerry under remaken av «King Kong» i Michel Gondrys «Be Kind Rewind».
Foto: Sandrew Metronome

Amatørene kommer for fullt på film og innen det utvidete TV-begrepet. Men kan de ta over bransjen?

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, april 2008.)

[levende bilder] Aldri tidligere har amatører hatt så store muligheter til å boltre seg med levende bilder. En ny generasjon billige kameraer og redigeringsplattformer gjør det nå mulig å lage sofistikerte filmer i god kvalitet. I tillegg har nettet blitt en lanseringskanal som for første gang gir amatørene en mulighet til å nå hele verden med filmene sine. Og på toppen av det hele er det en understrøm i kulturlivet som er fascinert av det amatørmessige.

Et eksempel på det siste er Michel Gondrys Be Kind, Rewind, som får kinopremiere 18. april. Her må en videobutikkansatt og kameraten hans løse et bisart problem: Et uhell har slettet innholdet på alle VHS-kassettene i butikken. Dermed må de spille inn egne amatørversjoner av kjente filmer som Ghostbusters, Robocop, Driving Miss Daisy, Løvenes konge og Rush Hour 2. Etter hvert kommer imidlertid duoen på tanken om å skape noe eget. De blir kreative for alvor, og går igang med en egen film.

Det er neppe tilfeldig at akkurat Gondry har begått denne filmen. Franskmannen har en uttalt agenda som taler lekens pris. Gondry omtaler seg selv som en del av Lego-generasjonen, og ser på lek som en kur mot passivitet.