En korrespondent krysser sitt spor.

Layout 1

Bokomtale av Gunnar Kopperuds «Vi som elsket Afrika», Gyldendal, 2018.

Gunnar Kopperud har 20 års fartstid som journalist i Afrika. Han har dekket kontinentet for blant annet Dagbladet, Bistandsaktuelt, Associated Press og NRK. Nå er han aktuell med sin – hvis jeg har talt riktig – ellevte bokutgivelse; «Vi som elsket Afrika».

Tittelen er et lett gjenkjennelig nikk til Jens Bjørneboes «Vi som elsket Amerika», og signaliserer et lignende selvoppgjør – eller realitetsorientering.

Boka er organisert som en serie punktnedslag, markert med titler hvor sted og dato er angitt: «1990. Mauretania», «1994. DR Kongo / Zaire», «1996. Sierra Leone» osv. Det er flest besøk i Sør-Sudan og Rwanda. Først i de avsluttende kapitlene forandres dette, med titler som «Fortellingen vår om de andre», «Nødhjelp» og «Asylinnvandring».

Kapitlene med datoangivelser er skrevet dels som et retrospektiv på hvordan Kopperud bevitnet, tenkte, rapporterte og ordla seg den gang da – og dels med et kritisk, revurderende blikk på tidligere reportasjer. Kopperud ser altså tilbake på seg selv, med to tiårs akkumulerte erfaringer og innsikter, og stiller noen skarpe spørsmål. De besvares ofte med like skarpe svar. Les videre

Reklamer

Norske bønder beseiret skottetoget.

"Slaget ved Kringen", malt av Georg Nielsen Strømdal i 1897. Foto: Wikimedia Commons

«Slaget ved Kringen», malt av Georg Nielsen Strømdal i 1897. Foto: Wikimedia Commons

I august 1612 ble ett av norgeshistoriens mest sagnomsuste slag utkjempet ved Kringen i Gudbrandsdalen. Fire hundre norske bønder beseiret skotske leiesoldater i et blodig oppgjør der bare 18 skotter overlevde.

De var omtrent fire hundre stykker, og de var bønder fra Vågå, Dovre, Lesja, Lom, Ringebu og Fron. Nå gjemte de seg i det bratte terrenget og ventet på at tre hundre skotske leiesoldater skulle marsjere rett inn i bakholdet. Bøndene hadde lagt en dødsfelle.

Skottene måtte passere på en smal sti, som lå ved foten av en bratt skogskrent. På den andre siden av stien rant Lågen.

Litt utpå dagen dukket den skotske hæren opp. De travet avsted langs stien. Så klappet fella igjen. De norske bøndene gikk til angrep. Det store flertallet av dem hadde børser å skyte med, og var ellers bevæpnet med økser, spyd eller sabel for nærkamp. Etter halvannen time var det hele over. De norske bøndene hadde vunnet en strålende seier. 134 skotter ble tatt til fange. Resten av skottehæren var enten drept eller druknet. Kun seks norske bønder hadde mistet livet i slaget.

Men hva gjorde skottene i Gudbrandsdalen? Hvorfor ble de angrepet av norske bønder, og hvor var den norske hæren?

Les resten i All Verdens Historie, januar 2012.

Firbeinte helter på slagmarken.

Mongolske ryttere. Foto: Wikimedia Commons

Mongolske ryttere. Foto: Wikimedia Commons

For 5.000 år siden tvangsrekrutterte menneskene hesten til krigstjeneste. Det forandret begge parter.

Mennesket tok hesten med seg i krigen allerede for 5.000 år siden. Men allerede før de ble trukket inn i våre konflikter, hadde vi bruk for dem. Vi jaktet på dem og spiste dem.

Noen fant imidlertid ut at de ponniaktige urhestene kunne temmes og brukes som transportmiddel. Det tok ikke lang tid før dette gjorde krigføringen mer mobil. Hester bar krigsutstyr. Og hester ga en ny dimensjon til selve slåssingen.

Den første manualen for trening av krigshester ble skrevet rundt 1350 f.Kr. På denne tida dreide alt seg om hester som kunne trekke små, tohjulede stridsvogner. Ifølge krigshistorikeren Azar Gat finnes var det først rundt 900-tallet f.Kr. at krigshester med ryttere gjorde sin definitive entré på slagmarkene.

Hvorfor tok det så lang tid før ryttersoldatene ble oppfunnet?

Les resten i Dagsavisen (NTB Tema, 24. februar 2012).