Arkivarenes kappløp.

Uten arkivering blir vi en kulturelt dement – og demokratisk svekket – nasjon. Men oppgaven tar aldri slutt, og på noen fronter haster det.

Undertegnede og min «partner in reportage», fotografen Werner Anderson, har vært på tur. Vi har besøkt Nasjonalbibliotekets anlegg i Mo i Rana, og resultatet brer seg ut over intet mindre enn 14 sider i Aftenposten Innsikts januarutgave.

Reportasjen, som inngår i en serie kalt #sivilisasjonstråder (laget med prosjektstøtte fra Fritt Ord), begynner med å stille et grunnleggende spørsmål:

Hvis du ikke har gjort det før, kan du jo tenke over det nå: Hvor viktig er det egentlig å ta vare på alle aspekter av kulturarven? Både det «høyverdige» og «underlødige», det «spennende» og «kjedelige»?

For det er dette som er oppdraget til Nasjonalbiblioteket. Institusjonen skal ta vare på den norske kulturproduksjonen i all dens bredde. Fra skjønnlitterære mesterverk og kioskromaner, via aviser og fagtidsskrifter, til reklame, musikk, konsertopptak, radiosendinger, reportasjefoto, kart, postkort, menighetsblader, erotiske magasiner og alt mulig annet.

– Tilgangen til historien gir oss et potensial til å forstå oss selv, lyder svaret på det innledende spørsmålet fra nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre.

– Dokumentasjonen gir oss innsikt i de sosiale og kulturelle prosessene som har skapt dagens samfunn. En mest mulig komplett arkivering er dessuten viktig for å kunne avsløre fordreining og manipulasjoner, sier Myhre.

– I arkivene skal man finne materialet uredigert. Derfor er begge sidene av oppdraget vårt – bevaring og formidling – viktige for å ivareta demokratiet. Arkiveringen skal ikke være en isolert tidskapsel. Materialet skal være tilgjengelig. Det skal kunne brukes.

Demokratiaspektet blir kanskje enda tydeligere når det gjelder lagringen av akter fra byråkratiet og forvaltningen, eller som riksarkivar Inga Bolstad kortfattet oppsummerte det i et debattinnlegg i Klassekampen i 2019:

«Når offentlig forvaltning kan dokumentere sine handlinger og beslutninger, kan vi bevise hva som skjedde og sikre innbyggerne rettssikkerhet, etterrettelighet og demokrati.»

Samtidig minnet Bolstad om at informasjonsmengden i offentlig forvaltning tidobles hvert syvende år.

Les resten i Aftenposten Innsikt.

Ølet som markerte slutten.

Et_gravøl
Et Gravøl, litografisk reproduksjon av en illustrasjon av Adolph Tidemand til Norske Folkelivsbilleder utgitt 1858. Foto: Wikicommons/Nasjonalbiblioteket

Gravølet skulle styrke minnet om avdøde. Og opprette ny orden.

(Opprinnelig publisert i Levende Historie 5-2015, som ble det aller siste nummeret av magasinet. I disse dager er det altså vel et år siden vi hadde vår aller siste deadline.)

Alt har sin ende. Selv historiemagasiner som kaller seg Levende Historie. Men det er viktig å få markert den ubønnhørlige slutten på en god måte. Da vi skulle lage avskjedsutgaven av magasinet ble vi derfor fort nysgjerrige på tradisjonen med gravølet. Dét kunne passe som tema for Her & nå-spalten i det aller siste nummeret, mente vi. Og ringte førstelektor i kulturhistorie ved Høgskolen i Telemark, Herleik Baklid.

– Hvor gammel er tradisjonen med å holde gravøl?
– Det er vanskelig å si hvor gammel tradisjonen med å holde gravøl egentlig er. Men vi finner den omtalt i Gulatingsloven som i hovedtrekk gjenspeiler de juridiske forholdene i lagdømmet på 1100-tallet og store deler av 1200-tallet, svarer Baklid.

– Gravøl er dessuten omtalt flere steder i sagalitteraturen, f.eks. i Laksdølasagaen som er datert til om lag 1250. Her fortelles det om gravølet etter Hoskuld Dalakollsson som døde av sott.

Mange navn
Kjært barn har som regel opptil flere navn, og gravølet er intet unntak, forklarer kulturhistorikeren. Les videre

Evig eventyrstund.

Illustrasjon til eventyret om Snøhvit, utført av Franz Jüttner i 1905. Foto: Wikimedia Commons

Illustrasjon til eventyret om Snøhvit, utført av Franz Jüttner i 1905. Foto: Wikimedia Commons

Film- og fjernsynstilbudet anno 2012 er fullt av det eventyrlige. Er det en trend, eller er det bare den udødelige eventyrtradisjonen som gjør seg gjeldende?

Eventyr har alltid vært prominent til stede i den kulturelle hovedstrømmen. Likevel er det et faktum at filmskapere og serieprodusenter akkurat nå virker hakket mer eventyrlystne enn de pleier.

Noen gjenforteller klassiske eventyr. Andre bruker kjente eventyrfigurer og kjente miljøer til å fortelle nye historier. Atter andre igjen bruker motiver og elementer fra eventyrenes verden i helt uvante sammenhenger.

(…)

En eventyrlig fornyelse. Om vi nå likevel skal konkludere med at vi faktisk har med en vaskeekte trend å gjøre, bør vi vel også spørre hvorfor den kommer akkurat nå? Det aller enkleste svaret vil være: Fordi folk liker det, noe filmskaperne for alvor har gjenoppdaget. Eventyr byr på farger, eksotiske verdener, spennende kamp mellom det gode og det onde, samt fantastiske innslag.

En tilleggsforklaring kan være at eventyrene dessuten følger med i tiden. Det er faktisk en av de uslitelige egenskapene til eventyrtradisjonen: Den lar seg alltid fornye, på samme måte som andre klassikere. At eventyrene er inne i en bølgetopp akkurat nå, kan også ha mer dypereliggende årsaker.

Eventyrenes forbannelser og magi reflekterer på sett og vis samfunnsutviklingen. Ny teknologi kan noen ganger minne om trolldom, og den skaper både store muligheter og åpner opp for nye trusler. Eventuelt kan magien tenkes å representere store, upersonlige krefter som griper inn i livet vårt, som økonomi, klima og politikk.

Eventyrtrenden kan altså være et symptom på vårt ambivalente forhold til en uoversiktlig utvikling vi ikke føler oss helt trygge på.

Les resten i Aftenposten Innsikt, mars 2012.