Fu Manchu og «den gule fare».

Kina sto svakt, mens Vesten var sterke. Likevel oppsto frykten for «den gule fare».

Hva var det som skapte denne redselen for «de asiatiske horder»?

I årets første utgave av Aftenposten Historie forsøker jeg å forklare og beskrive dette fenomenet, som fikk en slags symbolsk gallionsfigur (i det minste innen datidens populærkultur) i Fu Manchu. Artikkelen starter med å skildre en omstridt filmscene:

Se for deg enn høyreist og karismatisk kineser som er i ferd med å nå klimakset i en mobiliserende tale til undersåttene. Han peker mot en kvinnelig fange, en blondine, og stiller et eggende spørsmål: «Vil dere ha slike hustruer!?»

Tilhørerne bryter ut i et unisont og rungende «Ja!», mens flere av dem vifter med sverd.

«Så erobre og former dere! Drep den hvite mann og ta hans kvinner!»

Oppfordringen kommer fra Doktor Fu Manchu, og formuleres i den mest kontroversielle filmen om det kinesiske forbrytergeniet, The Mask of Fu Manchu (1932).

Masken det henvises til har tilhørt den mongolske imperiebyggeren Djengis Khan. Om doktoren slår kloa i den, vil han automatisk bli Asias nye lederskikkelse. Målsettingen er intet mindre enn å omstyrte den vestlige sivilisasjon og ta makten over hele kloden.

Mellom 1923 og 1940 ble det produsert syv filmer om Fu Manchu. Det litterære forelegget var en populær bokserie (1913–59) som til slutt omfattet 13 romaner. Forfatteren Sax Rohmer skal ha spurt et ouijabrett om hva som ville gjøre ham rik, og fikk stavet svaret: «K-I-N-A-M-A-N-N».

Men han tok ikke konseptet helt ut av løse luften. Romanene passet nemlig godt inn i en samtidig sosiokulturell strømning, definert av angst for det orientalske.

Keiserens mareritt
En aprilmorgen i 1895 våknet Wilhelm 2., Tysklands keiser, opp fra et rystende mareritt om en blodig asiatisk invasjon av Europa. Drømmen hadde gjort slik inntrykk på ham at han satte kunstneren Hermann Knackfuss i sving med å illustrere det. Litografiet, med tittelen Völker Europas, wahrt eure heiligsten Güter! (Europas folk, vokt om deres helligste eiendeler!) ble ferdig samme høst.

Resten kan du lese i januarutgaven av Aftenposten Historie.

I den andres klær.

Kulturen er full av kvinner som har utgitt seg for å være menn – og vice versa – av taktiske grunner.

Ny filmartikkel signert undertegnede:

Kinesisk amasone. Kina er under angrep! En barbarisk hær ledet av den hevngjerrige Bori Khan (Jason Scott Lee) truer riket. Keiseren befaler derfor at hver familie må stille med en mann til armeen som skal jage inntrengerne ut igjen.

I husholdet til ungjenta Hua Mulan (Liu Yifei) finnes det bare én kandidat: hennes far Zhou (Tzi Ma). En gang i tiden var han en formidabel kriger, men alderen har innhentet ham. Hvis Zhou drar i krigen, blir det garantert det siste han gjør.

Mulan innser dette og bestemmer seg for å ta farens plass. Hun forkler seg med mannlige gevanter og geberder, og melder seg til tjeneste som unggutten «Jun».

Den folkloristiske diktningen om Hua Mulan oppsto en gang på 400- eller 500-tallet. I moderne tid er figuren blitt skildret på film og TV nesten 20 ganger. Den første spillefilmen kom i 1927, mens et vestlig publikum nok fortsatt husker den animerte Disney-versjonen fra 1998. Samme selskap har produsert Niki Caros kinoaktuelle «Mulan» (norsk premiere 19. august).

Kjønnskamuflasje. I de historiske kildene finner vi en del «søstre» til Mulan-skikkelsen – kvinner som utga seg for å være menn, for å kunne delta i soldatlivet eller andre aktiviteter som ble definert som upassende for «det svake kjønn». Motsatt finnes historier om menn som trakk i kvinnedrakter fordi denne forkledningen ga en fordel i forbindelse med flukt, infiltrering, spionasje eller snikdrap.

Det er derfor ikke underlig at også dramatikere og forfattere har befattet seg med denne formen for «kjønnskamuflasje». Motivet er utforsket i mange sammenhenger. Teatergjengere vil nok raskt tenke på William Shakespeare, som krydret flere av stykkene sine med slike småpikante innslag. I «Som dere vil ha det» (1599) rømmer Rosalind og kusinen Celina til skogs, utkledd som gutter. I «Kjøpmannen i Venedig» (1596/97) løser Portia og Nerissa flokene etter å ha fått på seg mannsklær.

Taktiske klesvalg. Filmhistoriske eksempler er det også flere av, selv om vi sorterer vekk Shakespeare-adapsjonene.

Les resten i augustutgaven av Aftenposten Innsikt.

Hårete historie: Barten før og nå.

Salvador Dalí fotografert i november 1939. Bak kamera stod Carl Van Vechten. Foto: Wikimedia Commons/US Library of Congress.

Barten har en litt kronglete og ujevn historie bak seg. Den har ofte vært uglesett – og har sogar vært ansett som djevelsk. Men ikke i november!

I november kommer mange menn til anlegge en bart, som fort barberes vekk igjen før julestria begynner. Ideen er å skaffe kraftsaken økt oppmerksomhet. Kampanjen, som kalles «Movember» (en blanding av «mustasje» og «november»), ble startet i Australia i 2003, og har siden blitt en årlig, internasjonal foreteelse.

I eldre tider hadde mannfolkene helt andre motiver for å la barten gro.

Goterbarten
Ta for eksempel goterkongen Teoderik den store (454–526). Han entret den verdenshistoriske scenen akkurat da Romeriket gikk under, og spilte selv en aktiv rolle i den prosessen. Likevel var det mye ved romernes kultur og samfunn Teoderik likte og tok til seg. Men ett sted gikk grensen, og det var rett under nesen.

Vi kjenner ikke til avbildninger av romere med mustasjer. De er enten glattbarberte eller bærer fullskjegg. I latin fantes ikke engang et eget ord for bart.

Da Teoderik etablerte kongeriket sitt på ruinene av det romerske veldet, og fikk preget mynter med eget ansikt på, beholdt han barten. Antakelig som et synlig tegn på den gotiske identitet.

Tarantinos besettelser.

Hva er det som gjør Quentin Tarantino til en særegen regissør? Hans personlige besettelser.

I augustnummeret av Aftenposten Innsikt forsøker jeg å innsirkle og forklare Quentin Tarantinos særegne filmuttrykk via 7 punkter. Her er innledningen på artikkelen:

Pop auteur. Det finnes fortsatt auteurer blant dagens filmskapere, men de færreste av dem har samtidig et godt grep om det brede publikum.

Quentin Tarantino er et unntak. Hans forfriskende omgang med populærkulturelle sjangere har, gjennom 25 år, sikret ham både kommersiell suksess og kritikernes anerkjennelse. Premieren på en Tarantino-film møtes med en temmelig unik forventning.

16. august er derfor en dato mange filmentusiaster forlengst har notert seg. Da slippes «Once Upon A Time in Hollywood», Tarantinos niende opus.

Hollywood-fantasier. Handlingen kretser rundt TV-westernstjernen Rick Dalton (Leonardo DiCaprio) og hans stuntmann/bestevenn Cliff Booth (Brad Pitt). De må forholde seg til nye trender i bransjen, og Dalton frykter at karrieren er i fritt fall.

Alt ser lysere ut for naboene hans, det hete Hollywood-paret Sharon Tate (Margot Robbie) og Roman Polanski (Rafał Zawierucha), som er på full fart opp i filmbyen. Men kalenderen viser 1969, og på en ranch utenfor Los Angeles har en viss Charles Manson (Damon Herrimann) samlet noen tilhengere i en alternativ «familie».

Tarantinos versjon av hva som deretter skjedde er imidlertid alt annet enn nøye med de leksikalske fakta. Vi befinner oss i en slags parallell virkelighet, en fantasiutgave av Hollywood, hvor regissøren lar både fiktive og reelle menneskeskjebner møtes.

Definisjoner. I fjor ble vokabularet i The Oxford English Dictionary utvidet med adjektivet «Tarantinoesque», som ifølge den anerkjente ordboken kan brukes om filmer karakterisert av «grafisk og stilisert vold, ikke-lineære fortellinger, filmlitterære referanser, satiriske temaer og skarp dialog».

Om vi skal legge til noe, kan vi jo blant annet peke på raus bruk av eldre popmusikk på lydsporet. Men la oss grave litt dypere enn det rent definisjonsmessige, og se om vi kan forklare hva det typisk «tarantinoske» består av og hvor det henter motivasjonen fra.

Diller. Dette er de grunnleggende spørsmålene: Kan man i det hele tatt bli en egenartet kunstner om man ikke dyrker sine egne, unike besettelser? Og må man ikke ha et bevisst forhold til sine sterkeste inspirasjonskilder?

Tarantino selv, filmnerden fra Knoxville i Tennessee, kan iallfall svare bekreftende på det siste spørsmålet. Han vet hvor dillene og fascinasjonene hans kommer fra. Han har snakket og skrevet om dem gjentatte ganger – med til dels intenst engasjement. Dermed har han også langt på vei besvart det første spørsmålet.

Resten kan du altså lese i augustnummeret!

OPPDATERT: Artikkelen er publisert på nettsiden til Innsikt.

 

Smilets revolusjon.

«Leende narr» (ca. 1500). Muligens malt av Jacob Cornelisz. van Oostsanen. Foto: Wikimedia Commons/Davis Museum/Wellesley College

Smilet er kanskje en naturlig ting. Men det tok flere århundrer å gjøre det normalt å smile på portretter.

I aprilnummeret av Aftenposten Innsikt får jeg breie meg over 5 sider med en artikkel som forteller hvordan det å smile på portretter ble en normal ting. Denne tilsynelatende banale detaljen skjuler nemlig en svært fascinerende historie. Her følger den obligatoriske teaseren:

Idioter og fattigfolk. I dag tar vi det for gitt at det er helt naturlig og ukomplisert å smile og le. Men kikker vi oss litt rundt, kan vi konstatere at forståelsen av smilet varierer. I for eksempel Russland blir folk som smiler mye fort oppfattet som mindre tillitvekkende.

Det synspunktet ville blitt godt forstått i Vest-Europa for 250 år siden. Smil og latter – særlig som billedmotiv – var forbundet med tvilsomme situasjoner og suspekte mennesketyper. For å sitere kunsthistorikeren Angus Trumble (fra hans «Brief History of the Smile»):

« … de fleste tenner og åpne munner i kunsten tilhørte skitne gamle menn, gniere, fylliker, horer, sigøynere, folk i religiøs ekstase, dverger, galninger, monstre, spøkelser, de besatte, de fordømte, og – alle sammen i kor nå – skatteinnkrevere …»

Smilet ble altså assosiert med en mangel på selvkontroll, lastefulle tilbøyeligheter eller svekkede mentale evner. I beste fall var det et umodent trekk ved fattigfolk og småbarn. Poenget ble gjentatt i datidens håndbøker for korrekt oppførsel. Jean-Baptiste de La Salle, som skrev «Rules of Decorum and Christian Civility» (1703), argumenterte med at «Gud ville ikke ha gitt mennesket lepper om Han hadde ønsket seg synet av blottede tenner.»

Allerede på 1500-tallet beskrev doktoren Laurent Joubert latteren som om den var en livstruende sykdom. Symptomene var rødmusset ansikt, tårer, stramme pulsårer i hals og tinning, hosting og spasmeaktig ristning i overkroppen. Dette kunne neppe være sunt. Ideen om smilets suspekte natur hadde flere århundrer på kjevepartiet, og kunne innrullere noen virkelig store talsmenn. Allerede Platon var skeptisk. Hans ideal var selvbeherskelse.

Hele (den velillustrerte) historien får du i aprilutgaven av Aftenposten Innsikt.

Urbloggen.

Den venetianske handelsfamilien Canal samlet smått og stort av interesse i sin bok «Zibaldone da Canal» på slutten av 1300-tallet. Her er flere detaljerte utregninger, samt lister over innkjøp, tegninger av skip og fremmede handelsmenn. Kilde: Beinecke Rare Book and Manuscript Library/Yale University

Vi har Facebook og blogg. I renessansen hadde de zibaldoner, og senere commonplace-bøker: blogg med fjærpenn.

Jeg slipper til med en kulturhistorisk bonusartikkel i denne månedens utgave av Aftenposten Innsikt, hvor vi foretar et dykk ned i et litterært fenomen som fortoner seg overraskende moderne. Her er anslaget:

Blogging med fjærpenn. Fyndige sitater, egne betraktninger, strøtanker, henvisninger til interessant lesestoff, artige karikaturer og bilder fra steder man har vært, fulgt opp med kommentarer fra venner og familie.

Høres dette kjent ut? For et menneske på starten av det 21. århundret bør det vel det. Dette er jo slikt vi fyller bloggene våre med, eller Facebook-veggen. Denne formen for eklektisk notatvirksomhet er blitt et utbredt og helt normalt fenomen i vår tid. For mange er det en hobby de bruker mye fritid på, og er blant de tingene som særpreger nåtiden. Da er det fort gjort å tenke at dette også må være noe nytt. Men slik er det ikke.

Kunsten å samle interessant kunnskap i form av notater, sitater og fragmenter har vært praktisert i århundrer. Blant annet i såkalte commonplace-bøker, som var en slags blogging med fjærpenn mellom to bind. Dette var album fulle av anekdoter, egne betraktninger, tegninger, oppskrifter, utdrag fra samtaler og sitater fra andre bøker. Den som hadde en slik bok, fylte den rett og slett med alt han eller hun fant interessant, nyttig, morsomt eller minneverdig. Den var ment å vise hva forfatteren likte og interesserte seg for. Eller forfatterens «profil», om du vil. Commonplace-bøkene ble dessuten vist frem for venner og familie, som kunne bidra med sine bemerkninger og kommentarer. Bøkene kunne også gå i arv.

«Skogen av ting». For å kunne samle på sitater eller notere seg interessante ting, må lese- og skriveferdigheter være på plass, men de har ikke alltid vært like demokratisk utbredte. Det er derfor ikke tilfeldig at de aller tidligste eksemplene på noe som minner om commonplace-bøker, er å finne blant samfunnets elite.

Resten kan du lese (og eventuelt notere og sitere fra) i marsutgaven av Aftenposten Innsikt.