Spillets regler.

Det er krevende å navigere på tvers av kulturforskjeller. Når reglene blir uklare, er det vanskelig å beherske spillet.

I oktoberutgaven av Aftenposten Innsikt er filmartikkelen denne gangen viet temaet kulturkræsj, som kommer til uttrykk i fortellinger som spenner vidt både kronologisk, geografisk og konfliktnivå. Aktualitetsknaggen er Iram Haqs kritikerroste film «Hva vil folk si».

Her er et utdrag fra innledningen:

Spagaten. I takt med at barna til den første generasjonen av innvandrere har vokst opp, er fortellinger om kulturkræsj blitt stadig vanligere på film, TV og i litteratur. Men temaet er hverken nytt eller forbeholdt situasjonen i vestlige land på denne siden av 1970årene. Folk med høyst ulike normer, verdisystemer og kulturelle praksiser har støtt sammen siden tidenes morgen. Reaksjonene har vært spredt over hele spekteret, fra det aggressive, via det tolerante, til det mer vennskapelige.

I Iram Haqs nye film «Hva vil folk si», som har première 6. oktober, møter vi 16-åringen Nisha (Maria Mozhdah Estanegzai), som står i den etter hvert så velkjente flerkulturelle spagaten. For familien er Nisha en pakistansk datter, men sammen med vennene er hun en norsk ungdomsjente. Etter at faren tar henne på fersken med kjæresten, blir Nisha plassert hos slektninger i Pakistan, hvor hun tvinges til å tilpasse seg foreldrenes kultur.

I et intervju med filmbransjens eget fagblad, Rushprint, forteller regissør og manusforfatter Haq at handlingen er inspirert av opplevelser fra hennes eget liv: «Som Nisha hadde jeg stort sett norske venner, og det føltes veldig urettferdig å være en ung jente og ikke få lov til å gjøre det andre gjorde.»

Regissøren sier dette om tittelen på filmen, «Hva vil folk si»: «(Det) er et uttrykk nær sagt alle pakistanere og indere har et forhold til. På hindi og urdu er det et fast uttrykk som brukes titt og ofte i familier og miljøer der tradisjon og ære står i hevd. Og dette fokuset på andre folks meninger er noe jeg virkelig vil til livs, faktisk rykke opp med roten en gang for alle. Bak dette ligger nok et ønske om å leve et ærlig liv, å være tro mot seg selv.»

Les resten i oktobernummeret av Aftenposten Innsikt, som også byr på følgende:

  • Kunstig intelligens i form av roboter og algoritmer er i ferd med å bli smartere enn oss, uten at vi har kontroll på hva slags moral selvlærende roboter vil utvikle. Mennesket lærer allerede bort moral til «fremmede» vesener, det kalles barneoppdragelse. Kan vi benytte oss av de samme metodene på roboter?
  • Kinas klimaoppvåkning har gjort landet verdensledende innen produksjon av grønn energi fra sol, vann og vind. Deres visjon om en «økologisk sivilisasjon» kan være svaret på verdens miljøkrise. Og landets miljøvernere spiller nå gradvis mer på lag med sentralmakten.
  • Det er krise i rosenes leir. Sosialdemokratene er på retrett over store deler av Europa, og i oktober kan de tradisjonsrike partiene i Østerrike og Tsjekkia gjøre historisk dårlige valg. Hva skyldes den store tilbakegangen?
  • Barn vokser, med det gjør ikke klær. Derfor tilbyr en dansk bedrift et bærekraftig abonnement på babyklær av høy kvalitet. Deres mål er å endre våre vaner som forbrukere.
  • Videre kan du lese om hvordan sharialov har befestet seg i Aceh i Indonesia, om luftfartens nye asiatiske baroner og om hvorfor vi reagerer på Melania Trumps stiletthæler.
Reklamer

Liv og død.

Nejat og Yeter i Fatih Akins "Den andre siden". Foto: Arthaus

Nejat og Yeter i Fatih Akins «Den andre siden». Foto: Arthaus

To kvinner må dø for at en tredje skal få en ny sjanse i Den andre siden. Men filmen er langt rikere enn dette handlingsreferatet gir noen pekepinn om.

(Denne anmeldelsen ble skrevet i desember 2007. Den ble aldri publisert.)

[film] Det finnes to rendyrkede filmtyper: De vi ser for å få vite hvordan det ender. Og de vi ser for å få svar på hvorfor det måtte gå slik det gikk. Fatih Akins Den andre siden er mest en film av den siste typen, siden den på forhånd avslører at noen skal dø. Og sågar gir oss navnet på hvem. Men viktigere enn dét er det at dette er en film som stiller uventede spørsmål, uten å tvangsfore oss med svar.

Handlingen i Den andre siden er svært elegant oppbygd. Den begir seg stadig inn på veier som overrasker, men uten at det virker tvunget eller forsert. Noe som er en sjelden disiplin i dagens filmverden, hvor manusforfattere mer enn gjerne – klumsete og brutalt – trer situasjoner ned over figurene sine. Regissør Akin, som fikk sitt definitive internasjonale gjennombrudd med den glimrende Mot veggen i 2004, har delt sitt siste opus inn i tre kapitler – hvor de to første har klare tematiske paralleller. Og det er en naturlig, ubesværet flyt fra det ene til andre til det tredje. Les videre