Smilets revolusjon.

Laughing_Fool

«Leende narr» (ca. 1500). Muligens malt av Jacob Cornelisz. van Oostsanen. Foto: Wikimedia Commons/Davis Museum/Wellesley College

Smilet er kanskje en naturlig ting. Men det tok flere århundrer å gjøre det normalt å smile på portretter.

I aprilnummeret av Aftenposten Innsikt får jeg breie meg over 5 sider med en artikkel som forteller hvordan det å smile på portretter ble en normal ting. Denne tilsynelatende banale detaljen skjuler nemlig en svært fascinerende historie. Her følger den obligatoriske teaseren:

Idioter og fattigfolk. I dag tar vi det for gitt at det er helt naturlig og ukomplisert å smile og le. Men kikker vi oss litt rundt, kan vi konstatere at forståelsen av smilet varierer. I for eksempel Russland blir folk som smiler mye fort oppfattet som mindre tillitvekkende.

Det synspunktet ville blitt godt forstått i Vest-Europa for 250 år siden. Smil og latter – særlig som billedmotiv – var forbundet med tvilsomme situasjoner og suspekte mennesketyper. For å sitere kunsthistorikeren Angus Trumble (fra hans «Brief History of the Smile»):

« … de fleste tenner og åpne munner i kunsten tilhørte skitne gamle menn, gniere, fylliker, horer, sigøynere, folk i religiøs ekstase, dverger, galninger, monstre, spøkelser, de besatte, de fordømte, og – alle sammen i kor nå – skatteinnkrevere …»

Smilet ble altså assosiert med en mangel på selvkontroll, lastefulle tilbøyeligheter eller svekkede mentale evner. I beste fall var det et umodent trekk ved fattigfolk og småbarn. Poenget ble gjentatt i datidens håndbøker for korrekt oppførsel. Jean-Baptiste de La Salle, som skrev «Rules of Decorum and Christian Civility» (1703), argumenterte med at «Gud ville ikke ha gitt mennesket lepper om Han hadde ønsket seg synet av blottede tenner.»

Allerede på 1500-tallet beskrev doktoren Laurent Joubert latteren som om den var en livstruende sykdom. Symptomene var rødmusset ansikt, tårer, stramme pulsårer i hals og tinning, hosting og spasmeaktig ristning i overkroppen. Dette kunne neppe være sunt. Ideen om smilets suspekte natur hadde flere århundrer på kjevepartiet, og kunne innrullere noen virkelig store talsmenn. Allerede Platon var skeptisk. Hans ideal var selvbeherskelse.

Hele (den velillustrerte) historien får du i aprilutgaven av Aftenposten Innsikt.

Reklamer

Noe å le av?

Yeltsin_and_clinton_laughing

Boris Jeltsin og Bill Clinton fniser sammen. Foto: White House Photographic Office

Humor på tvers av kulturer kan være et minefelt. Ikke alt oppfattes som like morsomt overalt.

Har du hørt den om amerikaneren som fortalte en vits for sine japanske forretningspartnere? Japanerne lo lenge og godt, selv om amerikaneren visste at vitsen var ganske dårlig.

Etterpå spurte han tolken hvorfor den likevel hadde slått sånn an. Da svarte tolken: «Vitsen var upassende, så jeg oversatte den ikke. I stedet sa jeg til dem at du hadde fortalt en vits, og ba dem være så vennlige å le.»

Humor er en vanskelig øvelse. Selv de beste poenger kan falle platt til jorden om avleveringen er klønete eller settingen feil. Og humor blir ofte enda mer utfordrende når kulturer møtes.

Les resten i ABC Nyheter (NTB Tema, 8. desember 2012).