Science fiction som politisk filosofi.

(Faksimile av oppslagssidene til artikkelen i Aftenposten Innsikt.)

Både TV-serien «Foundation» og filmen «Dune» handler om intergalaktiske imperier på sammenbruddets rand. Er interessen for dette temaet et tegn i tiden?

Det er spørsmålet jeg svinger innom i filmartikkelen i Aftenposten Innsikts septembernummer, som allerede har vært i salg et par ukers tid. Men både filmen og serien er fortsatt svært aktuelle. Det samme kan vel sies om den overgripende problemstillingen.

Artikkelen innledes uansett slik, med kortfattede presentasjoner av de to universene de to klassiske scifi-fortellingene utspiller seg i:

Seldons plan
Det intergalaktiske imperiet har eksistert i tusenvis av år, og keiseren hersker over millioner av verdener fra sin residens på «byplaneten» Trantor.

En av undersåttene er den briljante matematikeren Hari Seldon. Han har utviklet disiplinen psykohistorie, som ved hjelp av avanserte algoritmer kan stille presise prognoser for de overordnede utviklingstrekkene i tiden fremover. Seldons teori bærer bud om at imperiets tilsynelatende stabilitet snart vil erstattes av oppløsning og fragmentering. Det igjen betyr stadig større maktvakuum, høyere konfliktnivåer, anarki og kaos. Menneskeheten har årtusener med sivilisasjonssammenbrudd foran seg, før et nytt imperium vokser frem og samler galaksen igjen.

En bekmørk middelalder venter. Matematikeren i Jared Harris’ skikkelse har imidlertid en ambisiøs plan for hvordan denne epoken kan forkortes mest mulig, og løsningen ligger i opprettelsen av «Stiftelsen».

Dette er hovedlinjene i Isaac Asimovs roman «Foundation» (1951), som gradvis ble en hel bokserie (den vokste fra en avgrenset trilogi til ti romaner).

Tanken på å filmatisere Asimovs hovedverk sirkulerte i flere tiår, men så ikke ut til å la seg realisere før Apple TV i 2018 mente noe annet. Første sesong av «Foundation» består av ti episoder, og får premiere 24. september.

Ørkenplaneten
Allerede 15. september er det duket for kinopremiere på filmatiseringen av en annen science fiction-klassiker, «Dune». I motsetning til «Foundation» er Frank Herberts roman fra 1965 allerede blitt adaptert for film og TV ved et par anledninger, men hverken David Lynchs filmversjon fra 1984 eller miniseriene som Sci-Fi Channel produserte i 2000 og 2003, regnes som særlig vellykkede. (Allerede på 1970-tallet forsøkte kultregissøren Alejandro Jodorowsky å produsere sin versjon, noe du kan lese mer om på sidene 110–113.)

Nå har Denis Villeneuve regiansvaret, og med thrillere som «Prisoners» og «Sicario» og sci-fi-dramaene «Arrival» og «Blade Runner 2049» på merittlisten de siste tiåret, er forventningene høye.

«Dune» skal etter planen lanseres som to separate langfilmer, og den som kommer nå i høst, vil ta for seg omtrent første halvdel av romanen. Det intergalaktiske keiserdømmet vi introduseres for i «Dune», er noe annerledes det i «Foundation». Politisk er det et føydalsystem, hvor ulike adelsslekter styrer ulike planeter på vegne av keiseren. Huset Atreides står sentralt i fortellingen.

Fengslende maktkamp.

Megetsigende replikk. Screen shot fra Profeten.

Jacques Audiards Profeten demonstrerer hvordan fengselsfilm-sjangeren er preget av Thomas Hobbes og Niccolo Macchiavellis politiske teorier.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, mars 2010.)

Den franske regissøren Jacques Audiard mener det er en kunstnerisk fordel å lage sjangerfilmer fordi det gir publikum en pekepinn om hva de kan forvente seg. Dette skaper handlingsrom for filmskaperen, som kan økonomisere med virkemidlene. Dermed får han i neste omgang muligheten til å introdusere grep og tematiske vinklinger som utvider sjangeren i den retningen som interesserer ham. Audiards siste film, Profeten, er derfor laget over lesten til den klassiske fengselsfilmen, og er et eksempel på at klart definerte sjangere ofte har sine favoritt-temaer. Det er alt annet enn uinteressant.

Fedreland & reservater.

Kampen om hvem som eier landet tar aldri slutt, noe både brasilianske filmskapere og australske historikere ser ut til å være enige om.

(Denne trippelomtalen sto opprinnelig på trykk i Ny Tid 12. juni 2009.) 

En av de grunnleggende drivkreftene i historien er jakten på bedre livsvilkår. Mennesker har til alle tider søkt seg dit vilkårene ser lovende ut. Mer spesifikt dit ressursene finnes. Dermed har det ikke så rent sjelden oppstått kamp om de samme ressursene, siden ressursrike områder som regel allerede har vært bebodd av andre. Den dystre baksiden av ambisjonene om et bedre liv for seg og sine har blitt formulert i spørsmålet: «Hvem skal eie den beste jorda?» Og det har alltid vært fristende å ta den med våpenmakt, om muligheten byr seg.

Men erobring er ikke bare et spørsmål om okkupasjon, påpeker den australske historikeren David Day i sin bok Conquest: How Societies Overwhelm Others. Erobring er like mye et spørsmål om å skape fortellinger og forestillinger som legitimerer okkupasjonen. Og disse forestillingene legger igjen bånd på erobrerne. De setter rammene for hvordan de må forvalte erobringen. De må leve opp til idealene i sine egne fortellinger, ellers står de i fare for å si fra seg den moralske retten til landet.

Høk over høk

Et av de virkelig klassiske argumentene fra denne tankegangen bringes på bane mot slutten av regissør Marco Bechis Fuglekikkere. I en konfrontasjon med guarani-kaiowa-indianerne, som ulovlig har slått seg ned på eiendommen hans, argumenterer plantasjeeieren med at han har gjort jorda produktiv. Han skaffer mat til folk. Før slekten hans kom til stedet var det ingenting der.

Striden om Grønland.

Faksimile av All Verdens Historie.

I 1814 mistet Norge de gamle provinsene Island, Færøyene og Grønland. I 1931 forsøkte norske fangstfolk å vinne deler av Grønland tilbake ved å okkupere Myggbukta, en aksjon som fikk ubetinget støtte fra den norske regjeringen.

Den 27. juni 1931 ble det plantet et norsk flagg på Øst-Grønland, like ved den norske radiostasjonen i Myggbukta. Fem norske fangstfolk sto samlet rundt flagget. Synet var ikke særlig spektakulært. Men med denne handlingen sørget sunnmøringen Hallvard Devold og fire av kameratene hans for å gjøre Norge til en imperialistisk nasjon. Grønland var nemlig regnet som dansk område, og flaggplantingen var en symbolsk provokasjon. Devold og kameratene hans hadde bestemt seg for å innlede en privat, norsk okkupasjon av Øst-Grønland, og de ville ha støtte fra den norske regjeringen.

Devold sendte derfor et telegram til Oslo for å informere om aksjonen: ”I nærvær av Eiliv Herdal, Tor Halle, Ingvald Strøm og Søren Richter er idag det norske flagg heist i Myggbukta. Og landet mellom Karlsbergfjord i syd og Besselfjord i nord okkupert i Hans Majestet Kong Haakons navn. Landet har vi kalt Eirik Raudes land.”

Telegrammet ble også sendt til avisene Aftenposten, Dagbladet og Tidens Tegn. Det norske folk måtte jo få høre om dette.

Eiriks Raudes land tilsvarte kyststrekningen mellom 71° 30’ og 75° 40’. Området var bortimot folketomt. Nå skulle dette bli norsk land, om Hallvard Devold fikk viljen sin. Ikke overraskende var danskene svært uenige. De protesterte.

Les resten i All Verdens Historie, januar 2012.

Det muliges drama.

Utsnitt fra plakaten til «Jernkvinnen», med Meryl Streep i hovedrollen.

Politikk gjør seg på film og TV. Både med virkelige og fiktive politikere i rollene. Det er fordi politikk inneholder selve essensen av drama.

Ideologisk dragkamp. I den kinoaktuelle «Jernkvinnen» boltrer Meryl Streep seg i nok en drømmerolle: Margaret Thatcher er som skapt for film!

Det er umulig å forholde seg likegyldig til Thatcher, og akkurat dét er gull verdt i alt drama. Tilhengerne hennes elsker henne og mener hun var en visjonær politiker som tok belastningen med å fornye Storbritannia på akkurat det tidspunktet landet trengte det mest. Motstanderne hennes hater henne og mener hun raserte det britiske samfunnet.

«Jernkvinnen» er først og fremst et biografisk portrett av Margaret Thatcher, fortalt gjennom en rekke tilbakeblikk. Likevel har den skapt debatt i Storbritannia. Det er som det pleier. Nesten enhver film om levende eller døde politikere blir gjerne debattert. Filmene blir en del av kampen om ettermælet til politikeren, samt et innlegg i debatten om politikken som ble ført, var god eller dårlig. Drama er også en ideologisk slagmark.

Politikk som drama. Sett fra publikums perspektiv er likevel det viktigste at filmene engasjerer. Og politiske dramaer har alle muligheter til å lykkes med akkurat dét.

I alle fortellinger er det viktig med aktive, handlende rollefigurer. Helst med motstridende interesser og mål, slik at det blir skapt konflikt. Passive, viljeløse og servile skikkelser bør være perifere og få. Skal dramaet virkelig få bein å gå på, må de viktigste rollefigurene kunne påvirke omgivelsene sine og ha muligheten til å endre på ting. Med andre ord; de må helst ha litt makt og innflytelse. Eller være i stand til å skaffe seg det.

Det er derfor ikke så rart at politikere slår an på film og TV. Når den dramatiske konflikten handler om hvem som skal ha makten over et helt samfunn, begynner det jo virkelig å stå ting på spill.

Politiske skjebner engasjerer. Særlig dersom de er tatt fra virkelighetens verden, slik som Thatcher.

Les resten i Aftenposten Innsikt, februar 2012.