Den demokratiske gaven & Fortellingens forutsetninger.

I juniutgaven av Aftenposten Innsikt har jeg fått med 2 artikler, i tillegg til de faste spaltene. Den ene handler om et uvanlig forslag til nytt valgsystem, mens den andre tar for seg hvordan minner og hukommelse har inspirert filmskapere.

Magasinet er er i salg nå. Og her er to korte smakebiter fra artiklene mine:

Valgsirkus?
2017 er valgår i Norge. 11. september er det stortingsvalg.

Du vet hva vi har i vente. Valgår er synonymt med valgkamp. Og det igjen er gjerne synonymt med valgflesk, friske utspill og hissige debatter. Politikerne skal få bruk for snakketøyet.

Og media legger selvsagt til rette for denne utvekslingen av utspill og motspill, slik at velgerne kan informeres – og kanskje underholdes – hver dag.

Samtidig er det de som bekymrer seg over utviklingen. Valgsirkus, kaller noen det.

(…)

Bursdagsvalget.
Men hva om det fantes en måte å organisere valget på som førte til at bagateller og kjekling forsvant. Som reduserte valgflesket og svekket «hendelses-tyranniet», hvor det forlanges svar og kommentarer nesten uten betenkningstid.

Tenk om vi kunne få en valgordningen som ga rom til å debattere de langsiktige sidene ved politikken.

Nynke Tromp, universitetslektor i sosial design og adferdsendring ved universitetet i Delft, tok utfordringen og trommet sammen kollegaene i den uavhengige tenketanken Redesigning Politics til idémyldring og analyse.

Forslaget de kom opp med, og som Tromp har frontet bl.a. på en Ted Talk, var en oppsiktsvekkende reform av valgordningen.

Ideen er som følger: Vi fjerner den felles valgdagen hvert fjerde år. I stedet får de stemmeberettigede anledning til å stemme på bursdagen sin.

Les mer om forslaget – og kritikken av det – i juniutgaven.

OPPDATERT 27. juni: Nå er saken lagt ut på nett!

Men det var jo mer!

Minner & mytologisering.

Utsnitt av plakaten til «Flags of Our Fathers».

Mennesker trenger å mytologisere og forenkle – særlig dramatiske og komplekse hendelser som krig og revolusjon.

(Denne artikkelen skrev jeg i desember 2006. Den ble aldri publisert.)

Det er comme il faut å grine på nesa av begrepet mytologisering. Men vær du sikker: Du er selv skyldig! Til din unnskyldning skal det sies at du knapt har særlig til valg.

Vi mennesker er sosiale vesener som daglig forholder oss til andre. Også til folk vi ikke kjenner, eller ikke treffer. For ikke å bli fullstendig overmannet, og for å kunne sette oss selv og de andre inn i en tilnærmet fattbar sammenheng, tyr vi til ulike former for fortellinger. Kort sagt: Vi forholder oss narrativt til virkeligheten. Og vi er pokka nødt til å gjøre det. Ellers vil alle relasjoner, hendelser og fakta bli umulig å holde rede på. Vi trenger fortellingene.

Her begynner trøbbelet. For selv ikke den mest komplette fortelling rommer alle nyanser, motforestillinger og detaljer som gjør den komplett. Desto verre blir det når vi skal forholde oss til en hel haug ulike fortellinger på én og samme tid. Forenkling er uunngåelig. Og med forenkling følger mytologisering. Enkelte fakta, enkelte episoder og enkelte utsagn blir blåst opp og gjort enerådende.

Dette gjelder alle fortellinger. Ikke bare fiksjon, men også de fortellingene vi kaller nyheter. De som tror seg godt informert om alt som skjer i verden etter å ha sett Dagsrevyen er lovlig naive.

De upålitelige minnene.

«Allegory of Memory». Foto: Wellcome Library, V0007658. Licensed under CC BY 4.0 via Wikimedia Commons.

Vi kan ikke stole på hukommelsen. Ikke bare fordi vi glemmer ting, men også fordi hukommelse er en stadig pågående prosess.

Hva er virkelig? I Philip K. Dicks science fiction-novelle «We Can Remember It For You Wholesale» tilbys plantede minner som en alternativ form for ferie. De konstruerte minnene er like livaktige som de ekte, og skaper dermed usikkerhet rundt hva som egentlig er virkelig.

Hollywood har vært så begeistret for denne historien at de har filmatisert den to ganger. Begge ganger under tittelen «Total Recall». Den siste versjonen hadde kinopremière 10. august.

Det er ikke så rart at hukommelse opptar oss. Minner er intimt forbundet med vår egen identitet. Det er minnene våre som forteller oss hvem vi er. Dessverre kan vi ikke stole på dem. Ikke 100 prosent. Og noen ganger er det verre enn som så.

Falske minner. Dette oppdaget Hillary Clinton under kampanjen for å bli demokratenes presidentkandidat i 2008. Clinton mente å huske at hun og følget hennes var blitt beskutt under et besøk i Bosnia på 90-tallet. Episoden ble brukt som bevis for at hun var den rette kandidaten. Den ga henne tyngde og erfaring som troverdig utenrikspolitiker.

Men det fantes opptak av Bosnia-besøket, og de viste ingen skyting. Clinton virket genuint overrasket da hun ble konfrontert med sannheten. Men var det bare skuespill? Sannsynligheten er stor for at Clinton ikke løy bevisst. Hun visste utmerket godt at hun hadde alt å tape ved å bli avslørt. Og hun visste også godt at hun hadde hatt kameraer og reportere i hælene under de offisielle statsbesøkene på 90-tallet. Det ville være enkelt å etterprøve påstandene hennes. Ting tyder derfor på at Hillary husket en redigert versjon av begivenhetene.

Mange tenker på hukommelsen omtrent som et kontinuerlig opptak, hvor det bare er om å gjøre å kunne spole tilbake til det riktige stedet. Men hukommelsen fungerer ikke slik. Den er en organisk prosess.

Hjernen vår må gjenskape det aktuelle minnet hver gang det hentes frem. Og i den prosessen kan minnet bli redigert.

Les resten i Aftenposten Innsikt, september 2012.