Stjålen suksess.

Det er umulig å være kreativ uten å la seg inspirere, men vokt deg vel for å stjele andres verk bent frem. Plagiat er kunstens verste fyord.

Ny måned, ny filmartikkel, nytt tema. Denne gangen går vi opp den (tidvis) diffuse grensen mellom inspirasjon og plagiat. Her er starten på saken:

Melodiminner. Danny Boyles nyeste film, «Yesterday» (som hadde premiere 28. juni), kretser rundt et interessant scenario – og et uvanlig, absurd spørsmål: Dersom du er den eneste på kloden som kjenner til sangskatten som The Beatles etterlot seg, er det da OK å formidle den til et verdenspublikum som tror du er opphavsmannen?

Jack Malik (Himesh Patel) er en medioker musiker med ditto karriere – den har forlengst flatet ut på et lavt nivå. Men samme dag han bestemmer seg for å finne på noe annet å gjøre her i livet, forandrer alt seg. Et mystisk, globalt strømbrudd inntreffer, noe som blant annet forårsaker trafikkulykken som sender en bevisstløs Jack på sykehuset.

Da han våkner igjen, er det til en verden hvor ingen husker The Beatles – og hvor alle fysiske spor etter The Fab Four er forsvunnet. Men Jack husker dem, og får (naturlig nok) enorm respons på låtmaterialet til Lennon, McCartney og Harrison når han plukker det frem på gitaren. I løpet av rekordtid blir han en popsensasjon.

Etisk dilemma. Jack er imidlertid pinlig klar over at suksessen er tuftet på plagiat. Han husker jo en verden hvor Liverpool-bandet er historiens største popband og opphavsmenn til melodiene han fremfører. Men i den mildt sagt pussige parallelle virkeligheten han nå befinner seg i, finnes det ingen som kan ta ham i låt-ranet.

Kreativ gråsone. Det fiktive dilemmaet i «Yesterday» er av det høyst uvanlige slaget og langt vanskeligere å klassifisere enn tilfellene i virkelighetens verden. Likevel, den kalkulerte kopieringen av andres musikk, kunst, litteratur og konsepter grenser opp til den langt mer ulne gråsonen som kalles inspirasjon. I tillegg er det ikke gitt at alle kreative sjeler til enhver tid har fullstendig oversikt over akkurat hvor inspirasjonen deres kommer fra. Og hvem kjenner til alle kunstneriske bidrag fra historien?

Resten, med tilhørende filmliste og en bitteliten PS!-notering, kan leses i juliutgaven av Aftenposten Innsikt.

 

Reklamer

Berømmelsens skvis.

Den som vil fly, bør forberede seg på både takeoff og landing.

«So, you wanna be a rock’n roll star?» I så fall bør du legge en tentativ plan som omfatter hverdagen også etter at du har slått igjennom. For suksess kan være en tung bør å bære. Ikke alle rygger tåler det.

Dette er bare ett av de implisitte rådene som den eviggrønne minisjangeren artistfilmer regelmessig disker opp med. Og det er denne sjangeren som er tema for månedens filmblikk i Aftenposten Innsikt, hvor jeg forsøker å fange inn flere av aspektene som preger artistskildringer (faktabaserte og fiktive) i spillefilmformatet.

Artikkelen begynner slik:

X-faktoren. «Flaks er ikke tilfeldigheter. Flaks oppstår når muligheter møter forberedelser», har den amerikanske filmprodusenten Robert Evans sagt. Med andre ord, et veløvd talent trenger bare en scene. Men den rette anledningen må nok aktivt oppsøkes, og talentet bør helst bistås av en ekstra dimensjon i fremføringen: den mystiske x-faktoren.

I Dexter Fletchers «Rocketman» (som får premiere 29. mai) om Elton Johns karriere, mottar han som egentlig het Reginald Dwight (Taron Egerton), en velskolert backingpianist og student ved intet mindre enn The Royal Academy of Music, et godt råd fra en svart soulsanger når han spør om hvordan han kan slå igjennom: «Du må drepe personen du ble født som, slik at du kan bli personen du ønsker å være», lyder selvrealiseringstipset.

For den bebrillede musikknerden Reginald innebærer dette å ta noen grep som gir ham en mer iøynefallende og spektakulær fremtoning. Påfugleffekten omfavnes. Han endrer også navn, til Elton John. Filmen skildrer deretter hvordan karrieren tar av og verden erobres av mannen bak tangentene.

Stjerneglansen. «Rocketman», som for øvrig markedsføres som en «musikalsk fantasi» snarere enn en tradisjonell artistbiografi, er foreløpig siste tittel ut i en fersk bølge med filmer om musikere.

Resten får du lese i maiutgaven av Aftenposten Innsikt.

 

Konger og farsfigurer.

hre21

Harald Rosenløw Eeg. Pressefoto: Geir Aarum/roseeg.no

Vinteren 2000-2001 var Harald Rosenløw Eeg (dengang 30) dobbeltaktuell. Med romanen «Karmakongen». Og med ny plate fra technoduoen SubGud. Jeg intervjuet ham i oktober dette året for magasinet 2000.

– Da jeg begynte på førsteutkastet til «Karmakongen» forsøkte jeg å skrive som Jan Kjærstad, forteller Eeg. – Det gikk jo ikke. Så tenkte jeg at jeg måtte åpne teksten litt. Prøve å ikke bruke så store bokstaver. Dermed endte jeg opp med å gjøre alt enklere enn hva som var tilfellet tidligere. Meningen ligger jo der. Og jeg mener leseren skal ha mulighet til å trekke i trådene underveis.

Harald Rosenløw Eeg har høstet mye heder for sine ungdomsromaner. Han fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for «Glasskår» i 1995. Kulturdepartementet fulgte opp med å gi ham departementets egen debutantpris for barne- og ungdomslitteratur. Bok nummer to, «Svidd» (1996), ga ikke den samme uttellingen på prisfronten, men «Vrengt» skaffet ham Brageprisen året etter. I 1998 kom den foreløpig siste ungdomsromanen fra Eegs penn, «Filter».

Det der med penn er for øvrig ment svært bokstavelig. Eeg skriver nemlig manuskriptene sine for hånd. Les videre

Kalde instrumenter – varme klanger.

Icemusic

Terje Isungset i sitt rette musikalske element. Pressefoto: Emilio Holba/Icemusic.no

Komponisten og musikeren Terje Isungset har gjort seg bemerket med sin ismusikk – fremført på isinstrumenter.

(For bare noen dager siden avsluttet Isungset årets norgesturné med ismusikk. Han har utgitt flere plater med denne snåle musikkformen. Dette er hva han hadde å si i forbindelse med den første innspillingen av ismusikken. Intervjuet ble opprinnelig publisert i mars/april-utgaven av magasinet «2001».)

I februar i år dro Isungset til Jukkasjärvi i Nord-Sverige, for å spille inn sin kommende CD. Jukkasjärvi er kjent for sitt ishotell, og nå kunne stedet legge enda et provisorisk bygg til på listen: Musikkstudioet var nemlig en snøhule på 5 ganger 10 meter, laget av «snis», en blanding av snø og is. Der inne, i 7 blå grader, satte musikerne seg bak instrumenter laget av is fra Torneelven.

– Det var det eneste mulige innspillingsstedet, sier Isungset. – Alle andre rom enn et snø- eller isrom ville blitt for støyende. Is har nemlig en ekstremt lav lydstyrke, noe som krever ditto høyt opptaksnivå. Les videre

Riff & rull.

aftinnfebr

Musikk- og filmindustrien er gjensidig forelsket i hverandre. Siste uttrykk for romansen er tv-serien «Vinyl».

Februarutgaven av Aftenposten Innsikt er nå i salg. Så løp og kjøp!

Her har jeg (som alltid) bidratt med spaltene «Lest siden sist» og de historiske notisene til «Det skjedde». I tillegg har jeg skrevet en artikkel om hvordan musikkbransjen skildres på film og tv. Aktualitetsknaggen er den nye serien «Vinyl», som får premiere på HBO Nordic 15. februar.

En av seriens produsenter heter Mick Jagger, og ingen ringere enn Martin Scorsese regisserer pilotepisoden. Jagger og Scorsese har knadd på ideen bak «Vinyl» i bortimot 20 år. Opprinnelig var ambisjonen å lage «en episk film som fulgte musikkindustriens historie gjennom flere tiår», har Jagger forklart i et intervju med Rolling Stone Magazine. Den ambisjonen måtte skrinlegges. Istedet konsentrerer «Vinyl» seg om 70-tallets New York.

Dette er ikke akkurat første gang film eller tv-serier har valgt musikkindustrien som tema. Helt siden lydfilmens oppfinnelse, med lanseringen av «The Jazz Singer» (1927), har denne koblingen fortonet seg naturlig. Lyd og bilde søker sammen. Filmfortellingene trenger et soundtrack, og filmene bidrar til å selge plater.

Litt om resten av innholdet i #2-2016:

I februarutgaven av Aftenposten Innsikt kan du lese hvordan Norges enorme fiskeressurser verd milliarder, gjennom flere år er samlet på noen få hender – med nedleggelser av fiskerisamfunn som konsekvens.

Barneskolen ved frontlinjen i Donetsk rammes jevnlig av eksplosjoner og skuddsalver, likevel holder de åpent.

São Paulos sentrum er forbeholdt de rike, men nå vil folket ta byen tilbake.

Les også om verdens største hangar på Schiphol-flyplassen i Amsterdam, der det er blomster for milliardbeløp som håndteres.

Desalinering, resirkulering eller skysåing? Det er noen av måtene optimistene mener de skal sikre verden nok ferskvann.

Og på filmlerretet har far tatt over rollen som den omsorgsfulle i familien.

 

1985: David Bowie imiterer Springsteen, Lou Reed m.fl.

Alle vet at nylig avdøde David Bowie likte å leke med identiteter og roller. Så hvorfor ikke også leke seg med å imitere andre sangere?

I et studio-opptak fra 1985 kan vi høre ham etterligne storheter som Bruce Springsteen, Lou Reed, Iggy Pop, Marc Bolan og Tom Waits. Dette skjedde i Westside Studios i London, og var i forbindelse med innspillingen av soundtracket til filmen «Absolute Beginners».

Marc Saunders, som jobbet i studioet og således fikk bivåne den lattermilde Bowie i aksjon, la nylig ut opptaket på YouTube. Han skriver bl.a. dette i presentasjonen av klippet:

At the end of the session, he broke into the impersonations and I realized that these might get erased at some point, so I quickly put a cassette in and hit “record.” I wish we could hear the other side of the dialogue between Bowie and Clive and Alan, but unfortunately that wasn’t being recorded.

Sjekk også ut omtalen på Saunders hjemmeside.

 

Over til blondt.

1200px-Unni_Wilhelmsen_IMGP0905_wp

«Unni Wilhelmsen IMGP0905 wp» av smial (talk). Lisensiert under FAL via Wikimedia Commons.

De fleste vil nok forbinde Unni Wilhelmsen med en gitar, men det er et piano som er drømmen.

(Dette intervjuet ble gjort en gang i tidsrommet desember 1999-januar 2000 – for et kortlivet gratismagasin jeg har glemt navnet på.)

Unni Wilhelmsen starter det nye året med å gi ut sin tredje plate, «Back In The Blonde». Tittelen henspiller på rødtoppens originale hårfarge, og gir et hint om at hun har blandet nye fargenyanser inn i musikken sin.

– Hva vil du si er egenarten til den nye platen?

– Lydbildet er temmelig atypisk alt mulig annet nå om dagen. Den går tilbake i tid også innspillingsmessig, ved at vi brukte analoge taper, at bandet satt samlet i samme rom og at vi spilte inn skiva live.

– Hvorfor gjorde dere det på den måten?

– Jeg har alltid likt tanken på det. Jeg og bandet mitt har et slags studio sjøl, med analog spiller og gamle mikker. Gode gamle virkemidler som passer musikken min bra. Les videre

Renessanse for Ruth.

(Denne musikkvideoen ble produsert i 2015, men catcher tidsånden fra 1985 svært bra. Hele versjonen av låta kan du høre på Spotify.)

Enkelte må vente en stund på anerkjennelse. Da det franske bandet Ruth i 1985 ga ut sitt første og siste album, «Polaroïd/Roman/Photo», solgte det bedrøvelige 50 eksemplarer.

Primus motor i foretagendet, Thierry Müller, la deretter ned Ruth – som uansett bare hadde vært et sideprosjekt fra hans side. Årene gikk. Ruth så ut til å være henvist til evig glemsel.

Men rundt årtusenskiftet begynte plutselig noen DJer å spille tittelsporet fra den gamle, obskure plateutgivelsen. Og de likte det de hørte. Snart nynnet (og danset) en helt ny generasjon til låta.

Polaroïd, roman photo
Aimant les flashes sentimentaux
Humanoïde, incognito
Amour impossible et mélo

Pellicule impressionnable
Petite bulle inconsolable
Je n’ai pas l’âge d’être sage
Comme une image, dommage, Dommage
Dommage
Les videre

– Kommunikasjon er det viktigste!

Nils Petter Molvær Playing

Nils Petter Molvær spiller under Global Tempera 2001, i gamle Fokus Kino i Tromsø. Foto: Krister Brandser/Wikimedia Commons

Nils Petter Molvær meldte seg for alvor inn i jazzens elitedivisjon med platen «Khmer». Nå kommer endelig oppfølgeren, «Solid Ether». Men om han egentlig er jazzmusiker er litt usikkert. Kommunikasjon er langt viktigere, sier Molvær.

(Opprinnelig publisert i magasinet «2000». Interessant å merke seg at fascinasjonen for alle de nye mulighetene nettet representerte fortsatt var tilstede. De var fortsatt verdt å nevne.)

«Khmer» solgte i 120 000 eksemplarer, et oppsiktsvekkende godt resultat i jazzsammenheng. I tillegg til de respektable salgstallene kunne Nils Petter Molvær høste stor kunstnerisk anerkjennelse for platen. Det ble både Spellemannspris og utsolgte konserter i inn- og utland. Molvær nådde dessuten publikumsgrupper langt utenfor den tradisjonelle jazzmenigheten med sin blanding av melankolsk trompetspill, etniske elementer, teknologiske innslag og hypermoderne rytmer.

Nå er det endelig klart for oppfølgeren. Første uka i mai kan du kjøpe «Solid Ether» i butikkene. Men hva betyr egentlig tittelen?

– Det er bare et paradoks. Det finnes jo ikke noe slikt som «Solid Ether». Eter er usynlig. Mange mener til og med at det ikke eksisterer i det hele tatt. Det var om å gjøre å finne en tittel som er litt vag, som kan ha mye dobbelthet i seg, sier Molvær til 2000.

– Hva vil du si er særpreget til denne utgivelsen sett i forhold til dine tidligere plater?

– Det vet jeg sannelig ikke. For meg er den bare en organisk videreføring av alt jeg har gjort tidligere. Med «Khmer» var jeg rundt og spilte i hele verden. Jeg har kanskje spilt 2-300 konserter de siste 3 årene, og ting har jo utviklet seg underveis. På den måten er dette blitt en slags videreføring. Samtidig synes jeg den er litt mer kontrastfylt. Det er kanskje mer låter her. Les videre

Mannen, gitaren, trærne.

Musikkpause: D. D. Dumbo fremfører «Tropical Oceans» ute i en skog.

Australske D. D. Dumbo har i skrivende stund fortsatt til gode å få gitt ut debutalbumet sitt. I mellomtiden kan vi fortsatt kose oss med EPen «Tropical Oceans» fra 2014.

Tittelsporet er Dumbos klart største «hit», og en del har nok fått med seg den folketomme og hundekjære videoen til låta.

Men i denne spesialversjonen får vi oppleve musikeren selv – med sin gitar, trommer og loop-pedaler – dure i vei ute blant trærne. Alene. Så enkelt, så fint.

Plateselskapet 4AD presenterer signeringen sin slik:

Hailing from Castlemaine, a small township deep inside the Victorian bush, D.D. Dumbo’s reverb-soaked songs erupt in thunderous rhythm and euphoric drone. Minimal in structure and complemented by Perry’s astonishing voice, they subtly reference traditional stylings from around the globe such as African desert blues, Tanzanian ilimba and transcendental Tuvan melody.

http://www.dddumbo.com

NPR Music har også noen fine opptak med mannen: