Stjålen suksess.

Det er umulig å være kreativ uten å la seg inspirere, men vokt deg vel for å stjele andres verk bent frem. Plagiat er kunstens verste fyord.

Ny måned, ny filmartikkel, nytt tema. Denne gangen går vi opp den (tidvis) diffuse grensen mellom inspirasjon og plagiat. Her er starten på saken:

Melodiminner. Danny Boyles nyeste film, «Yesterday» (som hadde premiere 28. juni), kretser rundt et interessant scenario – og et uvanlig, absurd spørsmål: Dersom du er den eneste på kloden som kjenner til sangskatten som The Beatles etterlot seg, er det da OK å formidle den til et verdenspublikum som tror du er opphavsmannen?

Jack Malik (Himesh Patel) er en medioker musiker med ditto karriere – den har forlengst flatet ut på et lavt nivå. Men samme dag han bestemmer seg for å finne på noe annet å gjøre her i livet, forandrer alt seg. Et mystisk, globalt strømbrudd inntreffer, noe som blant annet forårsaker trafikkulykken som sender en bevisstløs Jack på sykehuset.

Da han våkner igjen, er det til en verden hvor ingen husker The Beatles – og hvor alle fysiske spor etter The Fab Four er forsvunnet. Men Jack husker dem, og får (naturlig nok) enorm respons på låtmaterialet til Lennon, McCartney og Harrison når han plukker det frem på gitaren. I løpet av rekordtid blir han en popsensasjon.

Etisk dilemma. Jack er imidlertid pinlig klar over at suksessen er tuftet på plagiat. Han husker jo en verden hvor Liverpool-bandet er historiens største popband og opphavsmenn til melodiene han fremfører. Men i den mildt sagt pussige parallelle virkeligheten han nå befinner seg i, finnes det ingen som kan ta ham i låt-ranet.

Kreativ gråsone. Det fiktive dilemmaet i «Yesterday» er av det høyst uvanlige slaget og langt vanskeligere å klassifisere enn tilfellene i virkelighetens verden. Likevel, den kalkulerte kopieringen av andres musikk, kunst, litteratur og konsepter grenser opp til den langt mer ulne gråsonen som kalles inspirasjon. I tillegg er det ikke gitt at alle kreative sjeler til enhver tid har fullstendig oversikt over akkurat hvor inspirasjonen deres kommer fra. Og hvem kjenner til alle kunstneriske bidrag fra historien?

Resten, med tilhørende filmliste og en bitteliten PS!-notering, kan leses i juliutgaven av Aftenposten Innsikt.

 

Reklamer

Berømmelsens skvis.

Den som vil fly, bør forberede seg på både takeoff og landing.

«So, you wanna be a rock’n roll star?» I så fall bør du legge en tentativ plan som omfatter hverdagen også etter at du har slått igjennom. For suksess kan være en tung bør å bære. Ikke alle rygger tåler det.

Dette er bare ett av de implisitte rådene som den eviggrønne minisjangeren artistfilmer regelmessig disker opp med. Og det er denne sjangeren som er tema for månedens filmblikk i Aftenposten Innsikt, hvor jeg forsøker å fange inn flere av aspektene som preger artistskildringer (faktabaserte og fiktive) i spillefilmformatet.

Artikkelen begynner slik:

X-faktoren. «Flaks er ikke tilfeldigheter. Flaks oppstår når muligheter møter forberedelser», har den amerikanske filmprodusenten Robert Evans sagt. Med andre ord, et veløvd talent trenger bare en scene. Men den rette anledningen må nok aktivt oppsøkes, og talentet bør helst bistås av en ekstra dimensjon i fremføringen: den mystiske x-faktoren.

I Dexter Fletchers «Rocketman» (som får premiere 29. mai) om Elton Johns karriere, mottar han som egentlig het Reginald Dwight (Taron Egerton), en velskolert backingpianist og student ved intet mindre enn The Royal Academy of Music, et godt råd fra en svart soulsanger når han spør om hvordan han kan slå igjennom: «Du må drepe personen du ble født som, slik at du kan bli personen du ønsker å være», lyder selvrealiseringstipset.

For den bebrillede musikknerden Reginald innebærer dette å ta noen grep som gir ham en mer iøynefallende og spektakulær fremtoning. Påfugleffekten omfavnes. Han endrer også navn, til Elton John. Filmen skildrer deretter hvordan karrieren tar av og verden erobres av mannen bak tangentene.

Stjerneglansen. «Rocketman», som for øvrig markedsføres som en «musikalsk fantasi» snarere enn en tradisjonell artistbiografi, er foreløpig siste tittel ut i en fersk bølge med filmer om musikere.

Resten får du lese i maiutgaven av Aftenposten Innsikt.

 

Riff & rull.

aftinnfebr

Musikk- og filmindustrien er gjensidig forelsket i hverandre. Siste uttrykk for romansen er tv-serien «Vinyl».

Februarutgaven av Aftenposten Innsikt er nå i salg. Så løp og kjøp!

Her har jeg (som alltid) bidratt med spaltene «Lest siden sist» og de historiske notisene til «Det skjedde». I tillegg har jeg skrevet en artikkel om hvordan musikkbransjen skildres på film og tv. Aktualitetsknaggen er den nye serien «Vinyl», som får premiere på HBO Nordic 15. februar.

En av seriens produsenter heter Mick Jagger, og ingen ringere enn Martin Scorsese regisserer pilotepisoden. Jagger og Scorsese har knadd på ideen bak «Vinyl» i bortimot 20 år. Opprinnelig var ambisjonen å lage «en episk film som fulgte musikkindustriens historie gjennom flere tiår», har Jagger forklart i et intervju med Rolling Stone Magazine. Den ambisjonen måtte skrinlegges. Istedet konsentrerer «Vinyl» seg om 70-tallets New York.

Dette er ikke akkurat første gang film eller tv-serier har valgt musikkindustrien som tema. Helt siden lydfilmens oppfinnelse, med lanseringen av «The Jazz Singer» (1927), har denne koblingen fortonet seg naturlig. Lyd og bilde søker sammen. Filmfortellingene trenger et soundtrack, og filmene bidrar til å selge plater.

Litt om resten av innholdet i #2-2016:

I februarutgaven av Aftenposten Innsikt kan du lese hvordan Norges enorme fiskeressurser verd milliarder, gjennom flere år er samlet på noen få hender – med nedleggelser av fiskerisamfunn som konsekvens.

Barneskolen ved frontlinjen i Donetsk rammes jevnlig av eksplosjoner og skuddsalver, likevel holder de åpent.

São Paulos sentrum er forbeholdt de rike, men nå vil folket ta byen tilbake.

Les også om verdens største hangar på Schiphol-flyplassen i Amsterdam, der det er blomster for milliardbeløp som håndteres.

Desalinering, resirkulering eller skysåing? Det er noen av måtene optimistene mener de skal sikre verden nok ferskvann.

Og på filmlerretet har far tatt over rollen som den omsorgsfulle i familien.