Villmenn & menneskedyr.

De trender på animasjonsfronten: sasquatch, yeti og andre apemennesker. Men også villmannen har sin kulturhistorie.

Min nyeste filmartikkel skjeler til en litt bredere kulturhistorie, og tar bl.a. for seg hva funksjonen til monstrene er. Men lenge før vi kommer dit, står aller først én og annen animasjonsfilm i fokus. Slik innledes saken:

Animerte apemennesker. Sir Lionel Frost tas ikke på alvor av sine oppdagerkollegaer. Han er kryptozoolog, hvilket vil si at han saumfarer kloden på jakt etter mytiske vesener – som ergerlig nok bare forblir like mytiske. Helt inntil et brev høyst uventet leder Sir Frost til en lys levende sasquatch (bigfoot).

Det viser seg at den digre, hårete humanoiden både kan ordlegge seg og har egne motiver for kontakten med oppdageren. Herr Link som han heter trenger nemlig hjelp til å finne slektninger på andre siden av kloden – i Himalaya.

Slik begynner den siste filmen fra animasjonsselskapet Studio Laika, «Mysteriet Herr Link», som har norsk premiere 14. juni. Butlers film kommer i hælene på fjorårets «Smallfoot», som snudde utgangspunktet på hodet ved å la handlingen utspille seg i et yetisamfunn – hvor mennesket var det mytiske vesenet ingen hadde sett.

I oktober er det duket for nok en utflukt i samme terreng, da siste opus fra DreamWorks får premiere. «Den avskyelige snømannen» bekrefter dermed trenden: På animasjonsfronten er bigfoots og yetier rett og slett in akkurat nå.

Busemann og følgesvenn. Disse produksjonene er jo familiefilmer med en humoristisk grunntone, hvor det først og fremst er det umake vennskapet som står i fokus. Men de kryptozoologiske apene er ikke nykommere på kinolerretet, og er blitt skildret på temmelig ulikt vis.

Tross alt, begrepet «bigfoot-film» assosieres nok primært med «monsterfilm». Skapningene har så definitivt agert busemenn i b- og c-produksjoner som «The Legend of Boggy Creek» (1973) og «Abominable» (2006), eller vært utrivelig selskap i found footage-grøssere som «Willow Creek» (2013) og «Exists» (2014).

Samtidig finnes langt mer sympatiske fremstillinger, noe som begynte allerede med «The Abominable Snowman» fra 1957.

Resten står å lese i juniutgaven av Aftenposten Innsikt.

Oppdatert 25. juni: Nå også tilgjengelig på hjemmesiden til Innsikt.

 

Reklamer

Minner & mytologisering.

flagsofourfathers

Utsnitt av plakaten til «Flags of Our Fathers».

Mennesker trenger å mytologisere og forenkle – særlig dramatiske og komplekse hendelser som krig og revolusjon.

(Denne artikkelen skrev jeg i desember 2006. Den ble aldri publisert.)

Det er comme il faut å grine på nesa av begrepet mytologisering. Men vær du sikker: Du er selv skyldig! Til din unnskyldning skal det sies at du knapt har særlig til valg.

Vi mennesker er sosiale vesener som daglig forholder oss til andre. Også til folk vi ikke kjenner, eller ikke treffer. For ikke å bli fullstendig overmannet, og for å kunne sette oss selv og de andre inn i en tilnærmet fattbar sammenheng, tyr vi til ulike former for fortellinger. Kort sagt: Vi forholder oss narrativt til virkeligheten. Og vi er pokka nødt til å gjøre det. Ellers vil alle relasjoner, hendelser og fakta bli umulig å holde rede på. Vi trenger fortellingene.

Her begynner trøbbelet. For selv ikke den mest komplette fortelling rommer alle nyanser, motforestillinger og detaljer som gjør den komplett. Desto verre blir det når vi skal forholde oss til en hel haug ulike fortellinger på én og samme tid. Forenkling er uunngåelig. Og med forenkling følger mytologisering. Enkelte fakta, enkelte episoder og enkelte utsagn blir blåst opp og gjort enerådende.

Dette gjelder alle fortellinger. Ikke bare fiksjon, men også de fortellingene vi kaller nyheter. De som tror seg godt informert om alt som skjer i verden etter å ha sett Dagsrevyen er lovlig naive. Les videre

De omstreifende døde.

Maitre de Philippe de Gueldre, Un transi entrainant la femme du chevalier, extrait de La Danse macabre des femmes de Martial d'Auvergne.

Maitre de Philippe de Gueldre, Un transi entrainant la femme du chevalier, extrait de La Danse macabre des femmes de Martial d’Auvergne.

Filmer og tv-serier om levende døde er populært som aldri før. Men forestillingen om at animerte lik kan vandre omkring er eldgammel.

(Opprinnelig publisert på nettsiden til Levende Historie, mars 2014.)

20. mars sender NRK2 første episode av den franske dramaserien «Gjengangerne», eller «Les Revenants» (2012–) som den heter på originalspråket.

Serien er svært kritikerrost og har blitt noe av et kultfenomen internasjonalt.

Handlingen utspiller seg i en liten fransk fjellandsby, hvor en gruppe mennesker en dag plutselig vender tilbake til hjemmene sine.

Det spesielle med situasjonen er at de ikke vet at de har vært døde i flere år!

«Gjengangerne» kommer på toppen av en bølge med filmer og tv-serier som på en aller annen måte tematiserer ideen om at avdøde mennesker «vender tilbake» – i fysisk forstand.

BBC har hatt stor fremgang med «In the Flesh» (2013, ny sesong spilles inn i år).

Her er premisset at myndighetene forsøker å rehabilitere de gjenoppståtte, slik at de kan integreres tilbake inn i samfunnet.

En tilsvarende idé har den svenske forfatteren John Ajvide Lindqvist tatt for seg i romanen Håndtering av udøde (2005), som skildrer de sosiale og psykologiske gnisningene som oppstår etter at de levende plutselig må dele hverdag med avdøde slektninger som er blitt re-animert.

Størst oppmerksomhet har nok likevel de rene skrekkfortellingene, som «The Walking Dead» (2010–) eller de norske «Død snø»-filmene (2009 og 2014), fått.

Eldgammel forestilling
Det er fort gjort å tenke at denne trenden skyldes film- og tv-produsentenes hang til sterke virkemidler og spektakulære scenarier. Og dét aspektet har nok ikke lagt noen demper på fenomenet.

Det er også fort gjort å tenke at alt sammen startet med Hollywoods fascinasjon for Haitis zombie-folklore. Mange av dagens serier og filmer blir da også markedsført som zombie-historier.

Men animerte og omstreifende lik er aldeles ikke noe man bare finner på Haiti (eller i tv-serier og filmer).

I middelalderen var også Europa plaget av omstreifende døde. Les videre

Guder og helter.

Plakat til filmen "Thor". Foto: Filmweb/UIP

Plakat til filmen «Thor». Foto: Filmweb/UIP

Det er helt logisk at tordenguden Thor er blitt superhelt. Superheltene er nemlig vår tids utgaver av de klassiske mytologienes hel- og halvguder.

Litteraturhistoriens aller første superhelt, Gilgamesh, var aktiv for 4500 år siden. Denne sumeriske heltekongen var etter sigende to tredjedeler guddommelig og en tredjedel menneskelig. I tillegg til diverse utførte storverk hadde han frekkhet nok til å avvise seksuelle tilnærmelser fra selveste Ishtar, kjærlighetsgudinnen.

De gamle grekerne hadde selvsagt sine fortellinger om bragdene til helteskikkelser som Herkules, Akilles, Persevs og Jason. Disse heroene kunne også være halvguder, og hadde gjerne kontakt med noen av de intrigekåte skikkelsene på toppen av Olympos.

Det religiøst-mytologiske aspektet ble dempet og sekularisert i senere helteskikkelser, som Robin Hood og Den røde pimpernell. Men med de moderne superheltene kan man argumentere for at det mytologiske aspektet har gjort et solid comeback. Riktignok i en kvasivitenskapelig form, men evnene og talentene til brorparten av medlemmene i vårt moderne superhelt-pantheon er såpass eksepsjonelle og imponerende at det vil være riktig å si at halvgudene er vendt tilbake.

Parallelt med dette har Hollywood begynt å interessere seg for urkilden igjen.

Les resten i Cinema, april 2011.

Falske ruiner.

"Columnar Basalt Giants Causeway Northern Ireland" by geolman http://www.geodiversite.net/auteur5 - http://www.geodiversite.net/media543. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons.

«Columnar Basalt Giants Causeway Northern Ireland» by geolman http://www.geodiversite.net/auteur5http://www.geodiversite.net/media543. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons.

Verden er full av uvanlige naturformasjoner. Noen ganger er de så uvanlige at folk tror de er skapt av mennesker. Eller andre intelligente vesener.

Nylig fikk «det mystiske Østersjøfunnet» mye oppmerksomhet. Et soppformet objekt med runde hull befinner seg nede på havbunnen. Ennå vet ingen helt sikkert hva det er, men mediene har allerede klistret ordet «UFO» på funnet.

Professor i geologi, Atle Nesje, mener imidlertid at formasjonen er naturlig skapt. Til TV 2 sier han at det kan være en slamvulkan. Eventuelt kan planterester som har sunket til bunns ha råtnet – og dannet gass som har presset seg opp, ifølge professoren.

Østersjøobjektet er ikke det eneste mystiske funnet vi mennesker liker å fabulere rundt. Over hele kloden, både over og under vannskorpen, finnes det geologiske formasjoner som ser ut som om noen – og ikke noe – har laget dem.

Les resten i ABC Nyheter (NTB Tema, 7. juli 2012).

Det virkelige El Dorado.

Walter Raleigh ledet en av de mange ekspedisjonene som tok mål av seg å finne El Dorado. Foto: Library of Congress/Wikimedia Commons

Walter Raleigh ledet en av de mange ekspedisjonene som tok mål av seg å finne El Dorado. Foto: Library of Congress/Wikimedia Commons

De spanske conquistadorene lette etter en fabelaktig rik by i Amazonas: El Dorado. Forskernes funn tyder på at det var en kjerne av sannhet i myten. Conquistadorene lette bare etter feil type rikdom.

På midten av 1500-tallet hadde de spanske conquistadorene festet grepet om Sør-Amerika. Inkariket ble erobret på 1530-tallet.

De innfødte kunne imidlertid fortelle om andre kongedømmer – langs Amazonas. Rike kongedømmer, forklarte de. For spanjolene kunne dette bare bety én ting: gull.

Ryktet om rike samfunn ute i regnskogen ble blandet sammen med historier om en høvding som var dekket av gullstøv. Han ble kalt El Dorado, «den forgylte». I jakten på kongedømmene langs Amazonas fikk El Dorado snart en ny betydning, nemlig «byen av gull».

Les resten i ABC Nyheter (NTB Tema, 17. mars 2012).