Tar farvel med «den hvite manns indianer».

Historien om filmskaperes skildringer av amerikanske urfolk er mer mangfoldig enn «Hollywoodindianeren».

(Den andre filmartikkelen jeg har fått på trykk i februarutgaven av Aftenposten Innsikt er en lengre, løpende tekst med filmhistorisk perspektiv.)

Sårt samtidsdrama. Spillefilmer om nordamerikanske urfolkssamfunn i dagens verden er sjelden kost, men den norsk-kanadiske «The Body Remembers When the World Broke Open» bøter litt på dette.

Den handler om et tilfeldig møte mellom to First Nations-kvinner fra hvert sitt sosiale lag: Mens Áila (Elle-Máijá Apiniskim Tailfeathers) kan regne seg blant de veltilpassede og heldige, mangler Rosie (Violet Nelson) både ressurser og trygghet.

Da Áila møter en barbeint, gråtende og nylig mishandlet Rosie på gaten, bestemmer hun seg for å ta henne med seg hjem. Filmen, som er regissert av Tailfeathers og Kathleen Hepburn, kommer på norske kinoer 7. februar.

«The Body Remembers …» følger i sporene etter andre samtidsdramaer laget av filmskapere med urfolksbakgrunn. «Smoke Signals» (Chris Eyre, 1998) og «The Business of Fancydancing» (Sherman Alexie, 2002) har vakt oppmerksomhet langt utenfor urfolks egne rekker.

Mytologiseringer. Likevel, filmfortellingene om urbefolkningen i Nord-Amerika er totalt dominert av historiske dramaer. Årsaken er selvsagt westernsjangeren, som nesten har monopolisert tematikken. Den har også lagt et tykt lag av mytologi over folkene som skildres. Men denne mytologiseringen er selv blitt utsatt for en forenklet og ensidig kritikk, om vi skal tro filmhistorikeren Angela Aleiss. Hun er ekspert på hvordan «indianere» er blitt fremstilt på film, og har sammenfattet dokumentasjonsarbeidet sitt i boken «Making the White Man’s Indian» (2005).

Aleiss mener at det terpes på en motmyte om at Hollywood-produksjonene var dominert av en fiendtlig innstilling til indianerne, som utelukkende ble skildret som grusomme villmenn, inntil 1970-tallets revisjonistiske westernbølge justerte bildet av dem, og «Danser med ulver» (Kevin Costner, 1990) kronet verket. Sannheten er langt mer sammensatt, tvetydig og interessant, insisterer hun.

Du kan allerede nå lese hele teksten på Innsikts presentasjonsside (hvor den er publisert som «smakebit-sak» fra denne månedens utgave).

6 utgaver av (myten om) herr Zimmerman.

Hvor mange identiteter kan ett enkelt menneskeliv romme?

(I anledning av at Bob Dylan er årets Nobelprisvinner i litteratur, tåler nok filmen I’m Not There et gjensyn. Her er min kortanmeldelse som sto på trykk i Ny Tid i januar 2008.)

Vi mennesker er fleksible vesener, som stadig endres. Om tre ulike versjoner av deg selv – la oss si 15-åringen, 33-åringen og 59-åringen – på mystisk vis ble bragt sammen, er det ikke engang sikkert de ville likt hverandre. Kort sagt; identiteten er ingen fasttømret størrelse. Dét er det ene poenget Todd Haynes film I’m Not There leker med.

Det andre poenget filmen griper fatt i er hvordan levd liv har en tendens til å samles i små mytologiserte pakker. Disse konsentratene trengs for å sette oss selv og andre inn i en tilnærmet fattbar sammenheng, siden vi forholder oss narrativt til virkeligheten. Ellers vil alle relasjoner, hendelser og fakta bli umulig å holde rede på. Vi trenger fortellingene.

Med disse to grunnleggende innsiktene på plass er det derfor naturlig at I’m Not There er formet slik den er: Dette er en biografifilm om livet til Bob Dylan, hvor 6 ulike skuespillere spiller 6 ulike versjoner av Dylan på 6 ulike tidspunkter i livet hans. Men ingen av Dylan-skikkelsene vi møter heter på noe tidspunkt Bob Dylan. Eller Robert Zimmerman for den saks skyld.

Dette gjøres med henblikk på mytologiseringens kraft. Haynes går i dialog med mytene, for å vise hvordan perioder i et livsløp kan knyttes opp til dramaturgiske arketyper.

I’m Not There er derfor en høyst ukonvensjonell biografifilm. Den har imidlertid også en tendens til å bli i overkant impresjonistisk og springende. De dramaturgiske vanskene med å fange inn et helt liv består altså.

Kontemplativ western.

Robert Ford (Casey Affleck) i hælene på Jesse James (Brad Pitt). Foto: Filmweb/Sandrew Metronome/Warner Bros.

Mordet på Jesse James av den feige Robert Ford er en western som avmytologiserer de lovløse – og dyrkingen av dem.

(Det er visst allerede 9 år siden denne filmen hadde norsk premiere. Her er anmeldelsen jeg skrev for Ny Tid i oktober 2007.)

All dramatikk har en innebygd forkjærlighet for det grenseoverskridende. I moderne populærkultur har dette blant annet kommet til uttrykk i Den karismatiske forbryteren, som er en av de hyppigst brukte figurene. Årsaken til dette trenger ikke være mer komplisert enn at de aller fleste av oss er sauer. Det er en selvfølge at vi trenger å bearbeide vårt anstrengte forhold til ulven, psykologisk og kunstnerisk. På et eller annet tidspunkt begynte vi imidlertid å dyrke villdyret, men bare på avstand. Noe man trygt kan gjøre i kinosalen. Det er derfor den har slik appell.

I amerikansk kontekst er Den lovløse i Det ville vesten en arketyp som har fascinert publikum på begge sider av Atlanteren helt siden de første westernfilmene flimret over kinoduken rundt 1910. Og helt siden starten har filmene vært inspirert av virkelige – men mytologiserte – skikkelser.

Minner & mytologisering.

Utsnitt av plakaten til «Flags of Our Fathers».

Mennesker trenger å mytologisere og forenkle – særlig dramatiske og komplekse hendelser som krig og revolusjon.

(Denne artikkelen skrev jeg i desember 2006. Den ble aldri publisert.)

Det er comme il faut å grine på nesa av begrepet mytologisering. Men vær du sikker: Du er selv skyldig! Til din unnskyldning skal det sies at du knapt har særlig til valg.

Vi mennesker er sosiale vesener som daglig forholder oss til andre. Også til folk vi ikke kjenner, eller ikke treffer. For ikke å bli fullstendig overmannet, og for å kunne sette oss selv og de andre inn i en tilnærmet fattbar sammenheng, tyr vi til ulike former for fortellinger. Kort sagt: Vi forholder oss narrativt til virkeligheten. Og vi er pokka nødt til å gjøre det. Ellers vil alle relasjoner, hendelser og fakta bli umulig å holde rede på. Vi trenger fortellingene.

Her begynner trøbbelet. For selv ikke den mest komplette fortelling rommer alle nyanser, motforestillinger og detaljer som gjør den komplett. Desto verre blir det når vi skal forholde oss til en hel haug ulike fortellinger på én og samme tid. Forenkling er uunngåelig. Og med forenkling følger mytologisering. Enkelte fakta, enkelte episoder og enkelte utsagn blir blåst opp og gjort enerådende.

Dette gjelder alle fortellinger. Ikke bare fiksjon, men også de fortellingene vi kaller nyheter. De som tror seg godt informert om alt som skjer i verden etter å ha sett Dagsrevyen er lovlig naive.