Sherlock Holmes løser krimgåter i Norge.

Sherlock_Holmes_-_The_Man_with_the_Twisted_Lip

Sidney Pagets illustrasjon av Sherlock Holmes i «The Man with the Twisted Lip», som ble publisert i The Strand Magazine, desember 1891. Foto: Wikimedia Commons

Noen ganger legger romanfigurer ut på helt nye eventyr, lenge etter at forfatterne som skapte dem er døde. Som når mesterdetektiven Sherlock Holmes løser krimgåter i Norge.

(Med nye spesialepisoder av «Sherlock» på tv, samt fullført filmatisering av mashup-romanen «Pride and Prejudice and Zombies», kan det passe å finne fram denne saken igjen. Den ble opprinnelig publisert via NTB Tema i mai 2012.)

Denne vinteren kom Sherlock Holmes til Norge. I krimromanen «Skrinet» lar forfatteren Helge Fauskanger den engelske mesterdetektiven besøke Kristiania og Bergensområdet anno 1895, hvor blant annet øksemord og trusselbrev er blant utfordringene.

Fauskanger har ikke tatt mesterdetektivens Norges-besøk helt ut av løse luften.

I Arthur Conan Doyles novelle «The Adventure of Black Peter» lyder avslutningsreplikken til Sherlock Holmes slik: «Dersom De trenger meg i retten, vil min og Watsons adresse være et sted i Norge – jeg sender detaljer siden.»

Uautoriserte oppfølgere
Fauskanger er langt fra den første som har skrevet uautoriserte oppfølgere om Sherlock Holmes. Og Sherlock Holmes er ikke den eneste romanfiguren som er blitt brukt av nye forfattere.

Å resirkulere litterære figurer, helst etter at opphavsretten har gått ut på bøkene de opprinnelige opptrådte i, er ganske utbredt. Figurene får et nytt liv, både i romanform og andre medier.

Les resten i ABC Nyheter.

Reklamer

Evig eventyrstund.

Illustrasjon til eventyret om Snøhvit, utført av Franz Jüttner i 1905. Foto: Wikimedia Commons

Illustrasjon til eventyret om Snøhvit, utført av Franz Jüttner i 1905. Foto: Wikimedia Commons

Film- og fjernsynstilbudet anno 2012 er fullt av det eventyrlige. Er det en trend, eller er det bare den udødelige eventyrtradisjonen som gjør seg gjeldende?

Eventyr har alltid vært prominent til stede i den kulturelle hovedstrømmen. Likevel er det et faktum at filmskapere og serieprodusenter akkurat nå virker hakket mer eventyrlystne enn de pleier.

Noen gjenforteller klassiske eventyr. Andre bruker kjente eventyrfigurer og kjente miljøer til å fortelle nye historier. Atter andre igjen bruker motiver og elementer fra eventyrenes verden i helt uvante sammenhenger.

(…)

En eventyrlig fornyelse. Om vi nå likevel skal konkludere med at vi faktisk har med en vaskeekte trend å gjøre, bør vi vel også spørre hvorfor den kommer akkurat nå? Det aller enkleste svaret vil være: Fordi folk liker det, noe filmskaperne for alvor har gjenoppdaget. Eventyr byr på farger, eksotiske verdener, spennende kamp mellom det gode og det onde, samt fantastiske innslag.

En tilleggsforklaring kan være at eventyrene dessuten følger med i tiden. Det er faktisk en av de uslitelige egenskapene til eventyrtradisjonen: Den lar seg alltid fornye, på samme måte som andre klassikere. At eventyrene er inne i en bølgetopp akkurat nå, kan også ha mer dypereliggende årsaker.

Eventyrenes forbannelser og magi reflekterer på sett og vis samfunnsutviklingen. Ny teknologi kan noen ganger minne om trolldom, og den skaper både store muligheter og åpner opp for nye trusler. Eventuelt kan magien tenkes å representere store, upersonlige krefter som griper inn i livet vårt, som økonomi, klima og politikk.

Eventyrtrenden kan altså være et symptom på vårt ambivalente forhold til en uoversiktlig utvikling vi ikke føler oss helt trygge på.

Les resten i Aftenposten Innsikt, mars 2012.

Gamle filmer om igjen.

Lisbeth Salander finnes i både svensk og amerikansk utgave. Foto: Filmweb

Lisbeth Salander finnes i både svensk og amerikansk utgave. Foto: Filmweb

Det kommer alltid enda en nyinnspilling på kino. Men dette er ikke nødvendigvis et tegn på idétørke.

Gjensyn. Det går aldri et år – knapt nok en måned – uten at filmindustrien serverer oss nye versjoner av gamle filmer. Akkurat nå står de i kø.

Vampyrfilmen «Fright Night» hadde nylig première. Originalen skremte tenåringspublikummet tilbake i 1985. Så kom nyinnspillingen av en annen 80-tallsklassiker: dansefilmen «Footloose». I tillegg går «De tre musketerer» til filmen – for n’te gang. Det samme gjør «Ole Brumm». I desember er det duket for en ny versjon av «Straw Dogs», Sam Peckinpahs thriller fra 1971. Og en av årets julefilmer er «The Girl With the Dragon Tattoo», den amerikanske versjonen av «Menn som hater kvinner».

Når filmbransjen ikke lager regelrette nyinnspillinger, tyr den vel så ofte til en beslektet strategi: Oppfølgere eller førfølgere – sequels og prequels. Selv om slike filmer ikke nødvendigvis forteller nøyaktig samme historie om igjen, kan det ofte være liten forskjell.

I oktober får vi se hvor mye nytt den «norske» prequelen til «The Thing» (1981) har å komme med. Tittelen deler den iallfall med forgjengeren.

Hvorfor er det slik? Er filmindustrien paralysert av egen idétørke?

Sannheten er at det er fryktelig vanskelig å være genuint original. Faktisk er det nesten umulig. Og stakkarene i den kreative filmindustrien er fullt klar over det.

Les resten i Aftenposten Innsikt, oktober 2011.