Skriveliv.

Sidonie-Gabrielle Colette (Keira Knightley) gjorde opprør mot ektemannen Henri Gauthier-Villars (Dominic West). Pressefoto: Norsk Filmdistribusjon

Forfatterskjebner: Frigjørings- og selvrealiseringsdramaet «Collette» handler om en av de store kvinnelige forfatterne. Men i filmens verden har slike fortellinger som oftest en mann i hovedrollen.

Filmblikk-artikkelen i novemberutgaven av Aftenposten Innsikt tar for seg skildringer av forfattere. Her er et utdrag fra innledningen på saken:

Sitt eget navn. Sidonie-Gabrielle Colette (1873–1954) – eller rett og slett bare Colette – hadde en karriere som omfattet dans og varieté. Men det er forfattergjerningen som gjorde henne berømt, og sikret henne en plass i Frankrikes og verdens kulturhistorie. I dag regnes hun som en av de viktigste franske forfatterne på 1900-tallet, en posisjon hun fikk takket være evnen til å skildre kvinners forhold til egne emosjoner og seksuelle ønsker – eventuelt problemer.

Det er helst kortromanen «Gigi» (1944) som nevnes først når forfatterkarrieren hennes skal oppsummeres, men hun opplevde stor lesersuksess allerede med «Claudine»-serien (1900-03). Problemet var bare at akkurat de bøkene ble utgitt i navnet til ektemannen, Henri Gauthier-Villars.

Regissør Wash Westmorelands kinoaktuelle «Collette» skildrer livet til forfatteren (spilt av Keira Knightley) og hennes opprør mot maken (spilt av Dominic West). Norgespremieren er 30. november.

Mange titler. Dette er en fortelling om feminisme, kvinnekamp, frigjøring og retten til å skape seg et eget liv med en egen karriere. Men filmen er også et forfatterportrett, og tilhører således en temmelig stor undersjanger av biografifilmen. Definert enda bredere, som «forfatterfilm», lar den seg dessuten plassere i en sjangermessig variert temakategori viet selve yrkesgruppen, både de reelle og oppdiktede. Begge kategorier kan skilte med et stort utvalg.

Dette skyldes ganske sikkert at filmskapere føler et sterkt slektskap med forfattere. Begge yrkesgrupper er historiefortellere og begge boltrer seg i fiktive verdener, hvor de hersker over skjebnen til figurene de har skapt. Filmskaperne gjenkjenner de kreative funderingene og utfordringene som forfatterne tumler med.

Resten kan leses i novembernummeret av Innsikt.

Blant de troende.

Ronit (Rachel Weisz) brøt med sin jødisk-ortodokse familie for mange år siden, men vender tilbake til gamle trakter etter farens død. Foto: Selmer Media

Blikket er gjerne kritisk når filmskapere stiller skarpt på religiøse miljøer. Men noen ganger er tvisynet med.

Juliutgaven av Aftenposten Innsikt er ute, og denne gangen zoomer filmartikkelen inn på hvordan filmskapere skildrer religiøse mennesker og miljøer. Saken begynner slik:

Sort får. Tittelen på Sebastián Lelios film, «Ulydighet», avslører at vi har med regelbrytere å gjøre. Den første mistenkte dukker opp i skikkelse av fotografen Ronit (Rachel Weisz). For mange år siden brøt hun med sin jødisk-ortodokse familie i London. Nå krever imidlertid farens død – han var rabbiner – at hun avlegger gamle adresser en visitt. Det er et siste farvel, og arv som skal gjøres opp. Familiesammenkomsten byr dog på et par overraskelser for Ronit. Hun får blant annet vite at Dovid (Alessandro Nivola), som er arvtager til rabbinerstillingen, også er ektemannen til Ronits barndomsvenninne Esti (Rachel McAdams). Dette får Ronit til å bli værende en stund. Hun og Esti har en historie sammen. Og nå truer den med å flamme opp på nytt. Det vil bli ytterst skandaløst. («Ulydighet» hadde première 29. juni.)

Sekulær skepsis. Filmskildringer av religiøse miljøer er ofte uttalt kritisk vinklet, som i «Magdalenasøstrene» (2002). Selv fortellinger som demper antipatien og de retoriske virkemidlene er gjerne mest opptatt av de sosiale, psykologiske og maktrelasjonelle forholdene ved organisert religion. Det egentlige religiøse livet, med dets introspeksjon og ritualer, er mindre interessant. Tendensen er lett å forklare: I et sekularisert samfunn har de religiøse ofte rollen som ultimate outsidere. Det første spørsmålet deres blotte eksistens forårsaker, er «hvorfor». De vekker skepsis. Særlig dersom de representerer levninger etter en hjemlig religiøs tradisjon har filmskaperne lett for å velge den kritiske holdningen.

Nysgjerrig på det eksotiske. For det finnes unntak. Noen ganger tar filmskaperne på seg de antropologiske brillene, og om innstillingen ikke blir ukritisk velvillig – blir den ofte langt mer nysgjerrig. Her stiller «eksotiske» religionsuttrykk med en fordel, og særlig buddhisme har vist seg å appellere til denne siden hos vestlige filmskapere. Bernardo Bertoluccis «Little Buddha» (1993) og Martin Scorseses «Kundun» (1997) er to velkjente eksempler.

Hele artikkelen finner du altså i julinummeret av Aftenposten Innsikt.

 

Rømlingenes riker.

Adrian Sanchez Galques trippelportrett av Don Francisco Arobe og hans to sønner.

Afrikanske slaver i Amerika rømte i tusenvis og grunnla egne samfunn. Noen eksisterte i flere hundre år, og kolonimaktene ble tvunget til å inngå traktater med flere av dem.

Dette kan du lese om i maiutgaven for 2017 av Aftenposten Historie  (viste det seg til slutt å bli, etter at jeg var syv måneder for tidlig ute med forhåndsreklamen). Her breier jeg meg over 6 sider, med artikkelen «Rømlingenes riker», hvor jeg formidler en ganske ukjent og underformidlet historie: Den om hvordan rømte slaver grunnla sine egne autonome samfunn, og fikk dem anerkjent av kolonimaktene.

Som en teaser; her er et lite utdrag fra starten på artikkelen:

I 1599 fikk kunstneren Adrian Sanchez Galque et uvanlig oppdrag på et maleri. Bestillingen kom fra Juan del Barrio de Sepulveda, statstjenestemann og dommer i Quito, Ecuador.

Maleriet skulle sendes kongen av Spania, Filip 3. Og det var motivet bak motivet som gjorde det hele uvanlig. Galque skulle portrettere tre svarte menn. På bildet poserer de ikledd gevantene til spanske adelsmenn – drakter med høye pipekrager – og indianske smykker.

Tvunget til anerkjennelse
De tre mennene var Don Francisco Arobe og hans to sønner. De var ikke noen tilfeldige afrikanere. Don Francisco var leder for et selvstyrt samfunn som het Esmeraldas på nordkysten av Ecuador. Befolkningen der bestod av rømte afrikanske slaver.

Selvstyret hadde Esmeraldas nylig fått bevis på i form av en egen traktat med den spanske kongemakten. Maleriet som skulle sendes til Filip 3. ble laget til minne om denne traktaten. I avtalen med Spania underordnet Esmeraldas seg monarkiet formelt sett, men beholdt den lokale makten over eget område. En annen måte å tolke traktatinngåelsen på er å si at den spanske kongen var blitt tvunget til å anerkjenne rømlingenes rike.

Denne lille historien er i seg selv oppsiktsvekkende, men Esmeraldas var langt fra alene.

Les resten i Aftenposten Historie 5-2017 (arkivsaker er digitalt tilgjengelig for abonnenter). Jeg lover at dette er et høyinteressant tema.

Bondeopprøret i Telemark.

Faksimile fra All Verdens Historie.

I 1540 gjorde bøndene i Telemark opprør. Til grunn for revolten lå konflikten mellom tyske bergmenn og norske bønder som ble satt til å huse og fø dem. Striden endte med offentlige henrettelser av bondelederne og en styrket kongemakt.

Året er 1540, og stedet er Ambjørndalen i Hjartdal, Telemark. Kongens soldater har kommet hele den lange veien til dette avsidesliggende hjørnet av riket for å tukte de opprørske bøndene.

Nå har de funnet dem. Telebøndene, som kommer fra flere prestegjeld, har imidlertid forskanset seg på et trangt punkt i dalføret.

Men hvorfor hadde bøndene gjort opprør? Hva hadde skjedd i Telemark?

Les resten i All Verdens Historie, desember 2012.