Roten til alt ondt.

Tatere på Moan i Alvdal i 1937. Foto: Per. K. Lien/Nordøsterdalsmuseet (CC BY-SA).

Lediggang var like suspekt som å være tater.

Denne uka, 14. oktober, skal master Chalak Kaveh ved Institutt for arkeologi, konservering og historie forsvare sin avhandling for graden philosophiae doctor (ph.d.): ”Omstreiferuvæsenet”: Politiets og domstolenes behandling av tatere og sigøynere 1900-1960.

Universitetet i Oslo presenterer disputasen slik på egne nettsider:

Tatere og sigøynere ble ikke nødvendigvis forskjellsbehandlet på et kollektivt plan i det norske politi- og domstolsapparatet. Det er en av konklusjonene til historiker Chalak Kaveh i hans ferske avhandling om temaet. Til tross for negative holdninger som hersket overfor gruppene, mener Kaveh at håndhevingen av lovene må ses i lys av praktiseringen av dem og ikke bare ut fra lovenes ordlyd eller lovgivernes intensjoner med dem. Selv om både lovene og lovgivernes hensikter kunne være nokså radikale, var praktiseringen av lovene en helt annen sak.

Kaveh har studert taternes og sigøynernes møte med politi- og domstolsapparatet med utgangspunkt i praktiseringen av visse bestemmelser i løsgjengerloven, handelsloven, dyrevernloven og fremmedloven. Funnene til Kaveh er noe overraskende sett i forhold til tidligere antakelser om hvordan disse lovene rammet taterne og sigøynerne.

Ganske så overraskende. Derfor har Kaveh allerede fått litt oppmerksomhet rundt forskningen sin. Også av undertegnede, som skrev en notissak (på bakgrunn av et intervju med Kaveh i Apollon) om dette i 2014. Det kan jo passe å resirkulere den nå, i anledning disputasen:

Den lange armens historie.

Gruppeportrett av fire norske rytterkonstabler. Foto: Gustav Borgen/Norsk Folkemuseum/Public Domain

Politiet har gått fra å være samfunnets altmuligmenn til å bli en stadig mer spesialisert yrkesgruppe.

(Opprinnelig publisert i Levende Historie 2-2014.)

I fjor ble Politianalysen lagt fram. Siden da har debatten gått om omorganisering av politietaten, og folk bekymrer seg bl.a. for politidekningen i distriktene.

Temaet opptar Birgitte Ellefsen, som er høgskolelektor ved Politihøgskolen i Oslo. Hun befinner seg i startfasen av et doktorgradsprosjekt om politiets historie, og ser et mulig historisk brudd under oppseiling.

– Dersom vi følger Politianalysens anbefalinger vil vi få et annet politi enn det vi har hatt til nå. Mange av anbefalingene i den strider mot det verdigrunnlaget som ble vedtatt med Politirolleutvalgets utredninger på 1980-tallet. Politirolleutvalgets ti grunnprinsipper for norsk politi har fremmet bl.a. desentralisering, lokalpoliti og samspill med publikum. Nå – for første gang – nevnes ikke disse prinsippene engang.

Minner om mellomkrigstiden. Det er imidlertid ikke første gang i norgeshistorien at politiets rolle, oppgaver og organisering debatteres. Ellefsen mener dagens situasjon – med krav om en mer effektiv og spesialisert styrke – minner mye om situasjonen politiet var i i mellomkrigstiden.

Da jogging var mistenkelig.

På 60-tallet var jogging mistenkelig oppførsel i USA. Politiet stoppet joggere. Og noen ble sågar arrestert.

Vox har en artikkel om temaet:

In 1968, the Chicago Tribune profiled the brave breed of «joggers» starting to appear in America. The truly ambitious ones would run for an entire mile.

The men profiled — the piece only featured men — said they ran in the morning because police became suspicious if they ran at night. The biggest theme was self-consciousness: The Tribune cited neighbors who «only see folly in the sight of a grown man running.»

(…)

The police were also alarmed by this weird new hobby. In 1968, the New York Times told the story of Dick Cordier, a Hartford, Connecticut, runner who was stopped by the police for «illegal use of a highway by a pedestrian.» Cordier spent a day in court fighting a ticket.