Når det svikter på øverste nivå.

Politiske skandaler kommer i mange tapninger, og det er ikke gitt at syndebukken står for den verste overtredelsen.

Den første filmartikkelen jeg har på trykk i 2019 går i kjødet på temaet «politiske skandaler», og byr bl.a. på en nærmere presentasjon av 8 filmtitler. Innledningen starter slik:

«Monkey Business». Gary Hart var mannen som skulle bli amerikansk president. Han hadde den riktige fremtoningen, med en passe blanding av karisma, seriøsitet, veltalenhet og profilert budskap. Han var en lederfigur, som allerede hadde gjort det overraskende godt i nominasjonskappløpet til 1984-valget, hvor han vant flere delstater i primærvalget enn Walter Mondale: 26 mot 22. Mondale endte likevel opp som demokratenes presidentkandidat takket være seieren i de store delstatene New York, Illinois og Texas. Men selve presidentvalget tapte han.

1988 måtte bli Harts år, mente «alle». Men på oppløpssiden, i 1987, kollapset kandidaturet på forbausende og skandaleombrust vis. Det skjedde etter at avisen The Miami Herald skrev om Harts påståtte utenomekteskapelige forhold til fotomodellen Donna Rice, blant annet om bord i en yacht med det usedvanlig illustrerende navnet «Monkey Business».

Medieskifte? Filmen om denne affæren, Jason Reitmans «The Front Runner», hvor Hugh Jackman spiller hovedrollen, hadde premiere i USA 21. november og er meldt på norske kinoer i løpet av vinteren. Sara Paxton har rollen som Donna Rice, mens Vera Fermiga spiller Harts kone, Oletha.

Enkelte kommentatorer har i retrospekt ment å se Hart-avsløringen som et uttrykk for et skifte i datidens mediedekning – i retning av økt oppmerksomhet rundt private skandaler, muligens på bekostning av egentlige politiske skandaler. Men når det personlige (og private) blir politisk, kan det gi seg slike utslag.

Det tvinger likevel frem spørsmålet om (ny)moralismens mobiliserende kraft på den politiske arenaen er for stor – og om den i det hele tatt har noe der å gjøre.

Dette er spørsmål som kanskje har enda større aktualitet i vår egen tid – preget av polarisering, algoritmegenererte medievaner, frontlinjer formulert av identitetspolitiske tendenser og desentraliserte nettkampanjer.

Rykter og påstander har aldri vært lettere å spre, eller vanskeligere å tilbakevise, samtidig som skillet mellom aktørenes private og offentlige persona er blitt mer flytende, og politikerrollen mer performativ.

Resten kan leses i januarutgaven av Aftenposten Innsikt.

Reklamer

Kunsten å få rett.

Arthur_Schopenhauer_Portrait_by_Ludwig_Sigismund_Ruhl_1815.jpeg

Arthur Schopenhauer portrettert av Ludwig Sigismund Ruhl, 1815. Foto: Wikimedia Commons/Schopenhauer-Archiv, Frankfurt am Main

Vi er i innspurten av årets valgkamp. Og alle er ute etter stemmen din. Da gjelder det å fremstå som en som har rett, selv om man har feil.

Den tyske filosofen Arthur Schopenhauer skrev i sin tid en kort bok kalt «Kunsten å alltid ha rett», hvor han viser hvordan man kan vinne en diskusjon man egentlig har tapt. I dette syrlige lille skriftet går han systematisk igjennom 38 snedige og/eller simple knep folk bruker for å lykkes med dette.

Hovedbudskapet er at målet er å lure publikum over på din side. Man trenger ikke ha rett, bare gi inntrykk av å ha det. Og man trenger definitivt ikke overbevise motdebattanten. Når alt kommer til alt er det jo den som får folket med seg som har vunnet. Om han/hun vinner diskusjonen uten faktisk å ha rett er uvesentlig. Schopenhauer skrev etter sigende boka basert på mangfoldige negative erfaringer med verbalt smarte og opportunistisk anlagte motdebattanter i sin egen samtid.

Det som gjør dette til noe mer enn artig lesning av det kuriøse slaget, er selvfølgelig at de knepene Schopenhauer omtaler er i bruk den dag i dag. Mye brukt. Selvsagt av politikere, men først og fremst i media. I omtrent annenhver kommentarartikkel, petit, replikk et cetera du leser, forekommer noen av Schopenhauers «råd». For ikke å snakke om i muntlige debatter og kommentarer i radio og TV. Og de ser ikke ut til å ha mistet sin effekt. Store deler av publikum lar seg fremdeles manipulere. Folk er nå folk og forblir folk, ser det ut til. Les videre

The Comeback Kid.

1024px-rune_gerhardsen_2009

Rune Gerhardsen fotografert i 2009. Foto: Wikicommons/GAD

13 år er en evighet – kanskje særlig i politikken. Men arkivromstering er artig lell. Jeg gjorde dette portrettintervjuet med Rune Gerhardsen for magasinet 2003, og som det kan merkes var han optimist foran valget. Det ble dog ikke noe comeback som byrådsleder på ham.

Rune Gerhardsen er tilbake. Nok engang tar han sikte på jobben som byrådsleder i Oslo. Men hvis det går skikkelig dårlig ved høstens valg skal han kaste seg foran trikken. Nærmere bestemt Kjelsås-trikken.

Rune Gerhardsen gliser bredt. 2003 har akkurat nevnt kommentarene om at Oslo Ap må ha vært desperate da de hanket inn den notoriske Rune G. som frontfigur.

– Du ler av det?

– Det gjør meg ingenting. Tidligere har jeg jo opplevd at media nærmest har fremstilt meg som venneløs, for eksempel da det sto på som verst etter snillisme-utspillet. Men jeg skal ikke være lenge på en pub før noen kommer bort og vil prate, sier han.

Hvis du foretar en uhøytidelig spørreundersøkelse blant mannen i gata og hans viv, vil nok de fleste forbinde Rune Gerhardsen med ett eller flere av følgende punkter: 1) Han er sønnen til Einar. 2) Han er politikeren som lanserte snillismebegrepet. 3) Han er Arbeiderpartiets kandidat til byrådsleder i Oslo ved høstens valg.

Noen vil nok også si; «Det er han som har gjort politisk comeback». Eller kanskje til og med; «Det er han som er omstridt i eget parti». Les videre

Nasjonsbygging med ball.

Matt Damon i Invicuts - de uovevinnelige

Francois Pienaar (Matt Damon) gir sine lagkamerater en pep-talk i Invictus. Foto: Warner Bros./Sandrew Metronome/Filmweb

Invictus – de uovervinnelige forteller historien om hvordan Sør-Afrikas rugbylandslag bidro til forsoningsprosessen i landet. Man bør ikke undervurdere idretten. Den har ofte et politisk potensial.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, januar 2010.)

Sport er best på TV. Vel å merke i direktesending. Det er bare da innlevelsen kan bli total, siden «alt kan skje» og «ballen er rund».

Sport i spillefilmformat er derimot sjelden veldig interessant. En iscenesatt kamp basert på et manus har en tendens til å virke enda mer regissert og manipulert enn andre typer drama. Det grunnleggende faktum at iscenesatt idrett aldri kan bli like spennende eller overraskende som den ekte varen ligger rett og slett altfor langt framme i publikums bevissthet. Innlevelsen har dårlige vilkår.

Derfor trenger en god sportsfilm noe mer. Noe annet enn sport. Eksempelvis handler ikke Darren Aronofskys The Wrestler (2008) egentlig om amerikansk fribryting, men om tapte muligheter og gryende alderdom, og den desperasjonen denne kombinasjonen skaper hos hovedpersonen.

Men hvorfor ikke satse på politikk? Sport er tross alt en samfunnsarena som tar stor plass i mediebildet, som engasjerer mange og dertil gjerne vekker sterke følelser. Den mobiliserende kraften kan være enorm. Les videre

Er løsningen et «ny-middelaldersk» Europa?

EU sliter. Bør unionen hente inspirasjon fra Det tysk-romerske riket? Ja, mener enkelte akademikere.

(Opprinnelig publisert på nettsiden til Levende Historie, februar 2014.)

I 1806 ble en nesten tusenårig statsdannelse strøket av europakartet.

Det tysk-romerske riket (962–1806) ble et av ofrene for napoleontidens store omveltninger.

På dette tidspunktet hadde statsdannelsen med det pussig sammensatte navnet forlengst blitt en kraftløs kuriositet.

Perioden etter 1648, da Tredveårskrigen tok slutt, hadde i stadig økende grad vært preget av sentralstyrte nasjonalstater.

Slik fortsatte det også etter 1806. Helt fram til vår egen tid, hvor den europeiske unionen nå binder sammen kontinentet på stadig nye måter.

Samtidig sliter unionen tungt. Særlig de sør-europeiske regionene har store problemer.

Mange mener løsningen må være enda tettere integrasjon. Noen ønsker seg et føderalt Europa.

Men det finnes andre forslag – og enkelte av dem er inspirert av riket som forsvant i 1806. Les videre

16.558 kunstverk var «degenererte».

entartete-kunst-degenerate-art

Det er slike køer alle museer drømmer om! Foto: Wikimedia Commons/Bundesarchiv

Men tyskerne gikk mann av huse for å se forbudt kunst.

(Opprinnelig publisert i Levende Historie 3-2014.)

Nazistene likte ikke modernistisk kunst. De anså den for å være «degenerert», og mente den var et klart bevis på hvor usunn og dekadent kulturen hadde blitt. Betegnelsen «Entartete Kunst» («utartet kunst») ble brukt om disse forkastelige, nedbrytende kunstutrykkene.

I 1935 lanserte naziregimet en kampanje rettet mot den modernistiske kunsten, og utarbeidet etter hvert en liste over verker som ble regnet som degenerert. Disse verkene ble fjernet fra de tyske museene.

Listen, som ministeriet for offentlig informasjon og propaganda hadde ansvaret for, ble samlet i en maskinskrevet oversikt i 1941-42.

Nå har Vic­to­ria and Albert Museum i Lon­don publisert den eneste beva­rte og fullstendige kopien av listen. Den kan lastes ned fra museets nettside, og viser at i alt 16.558 kunstverk ble klassifisert som Entartete Kunst. Les videre

Hun samlet Nordens samer.

«Elsa Laula Renberg» av Ukjent - Saemien Sijtes fotoarkiv. Lisensiert under Offentlig eiendom via Wikimedia Commons.

«Elsa Laula Renberg» av Ukjent – Saemien Sijtes fotoarkiv. Lisensiert under Offentlig eiendom via Wikimedia Commons.

Onde tunger påsto at hun var forrykt. Elsa Laula Renberg samlet samene i Norge og Sverige til kollektiv kamp mot storsamfunnets forsøk på å utslette deres kultur. Hennes største bragd, det første fellesnordiske samemøtet 6. februar 1917, feires i dag som samenes nasjonaldag.

Høsten 1904 mottok representant­ene i den svenske Riksdagen en liten lefse av et skrift. Det var på knapt tretti sider, men at innholdet var alvorlig viste tittelen: Inför liv eller död? I teksten ble det reist krav om at samer skulle få jord, skolegang og stemmerett.

I bunn og grunn handlet den om hvordan samene best kunne motstå statens steile krav om assimilering. Pamfletten var skrevet av en 27 år gammel samekvinne ved navn Elsa Laula. Hun var leder for det nyopprettede Lapska Centralförbundet, historiens aller første samefor­ening.

Året etter sendte forbundet ut tre nye opprop. Denne gangen var mottak­eren kong Oscar II. Kongen ga tre samerepresentanter audiens, og Elsa Laula var selvskreven som en av dem.

På 1800-tallet hadde den ene folkegruppen etter den andre reist krav om selvstyre eller politisk innflytelse. Det var bare et tidsspørsmål før også sam­ene ville organisere seg. Det var kanskje mer overraskende at en ung kvinne tok ledelsen av den spirende samebevegelsen. Men så var da også Elsa Laula en helt spesiell kvinne.

Les resten i All Verdens Historie, november 2013.

Striden om Grønland.

Faksimile av All Verdens Historie.

Faksimile av All Verdens Historie.

I 1814 mistet Norge de gamle provinsene Island, Færøyene og Grønland. I 1931 forsøkte norske fangstfolk å vinne deler av Grønland tilbake ved å okkupere Myggbukta, en aksjon som fikk ubetinget støtte fra den norske regjeringen.

Den 27. juni 1931 ble det plantet et norsk flagg på Øst-Grønland, like ved den norske radiostasjonen i Myggbukta. Fem norske fangstfolk sto samlet rundt flagget. Synet var ikke særlig spektakulært. Men med denne handlingen sørget sunnmøringen Hallvard Devold og fire av kameratene hans for å gjøre Norge til en imperialistisk nasjon. Grønland var nemlig regnet som dansk område, og flaggplantingen var en symbolsk provokasjon. Devold og kameratene hans hadde bestemt seg for å innlede en privat, norsk okkupasjon av Øst-Grønland, og de ville ha støtte fra den norske regjeringen.

Devold sendte derfor et telegram til Oslo for å informere om aksjonen: ”I nærvær av Eiliv Herdal, Tor Halle, Ingvald Strøm og Søren Richter er idag det norske flagg heist i Myggbukta. Og landet mellom Karlsbergfjord i syd og Besselfjord i nord okkupert i Hans Majestet Kong Haakons navn. Landet har vi kalt Eirik Raudes land.”

Telegrammet ble også sendt til avisene Aftenposten, Dagbladet og Tidens Tegn. Det norske folk måtte jo få høre om dette.

Eiriks Raudes land tilsvarte kyststrekningen mellom 71° 30’ og 75° 40’. Området var bortimot folketomt. Nå skulle dette bli norsk land, om Hallvard Devold fikk viljen sin. Ikke overraskende var danskene svært uenige. De protesterte.

Les resten i All Verdens Historie, januar 2012.

Det muliges drama.

Utsnitt fra plakaten til "Jernkvinnen", med Meryl Streep i hovedrollen.

Utsnitt fra plakaten til «Jernkvinnen», med Meryl Streep i hovedrollen.

Politikk gjør seg på film og TV. Både med virkelige og fiktive politikere i rollene. Det er fordi politikk inneholder selve essensen av drama.

Ideologisk dragkamp. I den kinoaktuelle «Jernkvinnen» boltrer Meryl Streep seg i nok en drømmerolle: Margaret Thatcher er som skapt for film!

Det er umulig å forholde seg likegyldig til Thatcher, og akkurat dét er gull verdt i alt drama. Tilhengerne hennes elsker henne og mener hun var en visjonær politiker som tok belastningen med å fornye Storbritannia på akkurat det tidspunktet landet trengte det mest. Motstanderne hennes hater henne og mener hun raserte det britiske samfunnet.

«Jernkvinnen» er først og fremst et biografisk portrett av Margaret Thatcher, fortalt gjennom en rekke tilbakeblikk. Likevel har den skapt debatt i Storbritannia. Det er som det pleier. Nesten enhver film om levende eller døde politikere blir gjerne debattert. Filmene blir en del av kampen om ettermælet til politikeren, samt et innlegg i debatten om politikken som ble ført, var god eller dårlig. Drama er også en ideologisk slagmark.

Politikk som drama. Sett fra publikums perspektiv er likevel det viktigste at filmene engasjerer. Og politiske dramaer har alle muligheter til å lykkes med akkurat dét.

I alle fortellinger er det viktig med aktive, handlende rollefigurer. Helst med motstridende interesser og mål, slik at det blir skapt konflikt. Passive, viljeløse og servile skikkelser bør være perifere og få. Skal dramaet virkelig få bein å gå på, må de viktigste rollefigurene kunne påvirke omgivelsene sine og ha muligheten til å endre på ting. Med andre ord; de må helst ha litt makt og innflytelse. Eller være i stand til å skaffe seg det.

Det er derfor ikke så rart at politikere slår an på film og TV. Når den dramatiske konflikten handler om hvem som skal ha makten over et helt samfunn, begynner det jo virkelig å stå ting på spill.

Politiske skjebner engasjerer. Særlig dersom de er tatt fra virkelighetens verden, slik som Thatcher.

Les resten i Aftenposten Innsikt, februar 2012.