Smilets revolusjon.

Laughing_Fool

«Leende narr» (ca. 1500). Muligens malt av Jacob Cornelisz. van Oostsanen. Foto: Wikimedia Commons/Davis Museum/Wellesley College

Smilet er kanskje en naturlig ting. Men det tok flere århundrer å gjøre det normalt å smile på portretter.

I aprilnummeret av Aftenposten Innsikt får jeg breie meg over 5 sider med en artikkel som forteller hvordan det å smile på portretter ble en normal ting. Denne tilsynelatende banale detaljen skjuler nemlig en svært fascinerende historie. Her følger den obligatoriske teaseren:

Idioter og fattigfolk. I dag tar vi det for gitt at det er helt naturlig og ukomplisert å smile og le. Men kikker vi oss litt rundt, kan vi konstatere at forståelsen av smilet varierer. I for eksempel Russland blir folk som smiler mye fort oppfattet som mindre tillitvekkende.

Det synspunktet ville blitt godt forstått i Vest-Europa for 250 år siden. Smil og latter – særlig som billedmotiv – var forbundet med tvilsomme situasjoner og suspekte mennesketyper. For å sitere kunsthistorikeren Angus Trumble (fra hans «Brief History of the Smile»):

« … de fleste tenner og åpne munner i kunsten tilhørte skitne gamle menn, gniere, fylliker, horer, sigøynere, folk i religiøs ekstase, dverger, galninger, monstre, spøkelser, de besatte, de fordømte, og – alle sammen i kor nå – skatteinnkrevere …»

Smilet ble altså assosiert med en mangel på selvkontroll, lastefulle tilbøyeligheter eller svekkede mentale evner. I beste fall var det et umodent trekk ved fattigfolk og småbarn. Poenget ble gjentatt i datidens håndbøker for korrekt oppførsel. Jean-Baptiste de La Salle, som skrev «Rules of Decorum and Christian Civility» (1703), argumenterte med at «Gud ville ikke ha gitt mennesket lepper om Han hadde ønsket seg synet av blottede tenner.»

Allerede på 1500-tallet beskrev doktoren Laurent Joubert latteren som om den var en livstruende sykdom. Symptomene var rødmusset ansikt, tårer, stramme pulsårer i hals og tinning, hosting og spasmeaktig ristning i overkroppen. Dette kunne neppe være sunt. Ideen om smilets suspekte natur hadde flere århundrer på kjevepartiet, og kunne innrullere noen virkelig store talsmenn. Allerede Platon var skeptisk. Hans ideal var selvbeherskelse.

Hele (den velillustrerte) historien får du i aprilutgaven av Aftenposten Innsikt.

Reklamer

Seismografen.

jan-groth_portrett2016

Jan Groth. Pressefoto: FiB/Galleri Riis Oslo/Stockholm.

Jan Groth skal være festspillkunstner under Festspillene i Bergen 2017.

Derfor passer det å fiske fram intervjuet undertegnede gjorde med Groth tilbake i 2001 – for september/oktoberutgaven av magasinet 2001.

Dengang var han aktuell med en storstilt retrospektiv utstilling av egne arbeider gjennom 40 år på Museet for samtidskunst, samt en omfattende biografi ført i pennen av Karin Hellandsjø. (Siden intervjuet var presenterende og oppsummerende vinklet har det beholdt mye av relevansen, tror jeg.)

Berømmelse kan være en pussig ting. Man kan være verdensberømt innenfor sitt eget felt, men knapt kjent utenfor. Og noen ganger blir en nordmann i eksil til slutt kjent i gamlelandet fordi han i mellomtiden har fått et navn ute i den store verden.

La oss begynne med en lett tabloid presentasjon av kunstneren.

Jan Groth er den eneste nordmann som har hatt separatutstilling i Guggenheim-museet i New York. Han har vært professor i 12 år ved byens anerkjente School of Visual Arts. Gjennom 40 år har han rendyrket sin særegne kunstneriske visjon, mens han har pendlet mellom USA, Danmark og Norge. Groth er mest kjent for sin tekstilkunst, særlig gobelinene, men har også laget skulpturer, tegninger og malerier. Og har du løst billett til en forestilling på hovedscenen ved Det Norske Teatret kan du ha sett det som ofte kalles Groths hovedverk; sceneteppet. Les videre

The Comeback Kid.

1024px-rune_gerhardsen_2009

Rune Gerhardsen fotografert i 2009. Foto: Wikicommons/GAD

13 år er en evighet – kanskje særlig i politikken. Men arkivromstering er artig lell. Jeg gjorde dette portrettintervjuet med Rune Gerhardsen for magasinet 2003, og som det kan merkes var han optimist foran valget. Det ble dog ikke noe comeback som byrådsleder på ham.

Rune Gerhardsen er tilbake. Nok engang tar han sikte på jobben som byrådsleder i Oslo. Men hvis det går skikkelig dårlig ved høstens valg skal han kaste seg foran trikken. Nærmere bestemt Kjelsås-trikken.

Rune Gerhardsen gliser bredt. 2003 har akkurat nevnt kommentarene om at Oslo Ap må ha vært desperate da de hanket inn den notoriske Rune G. som frontfigur.

– Du ler av det?

– Det gjør meg ingenting. Tidligere har jeg jo opplevd at media nærmest har fremstilt meg som venneløs, for eksempel da det sto på som verst etter snillisme-utspillet. Men jeg skal ikke være lenge på en pub før noen kommer bort og vil prate, sier han.

Hvis du foretar en uhøytidelig spørreundersøkelse blant mannen i gata og hans viv, vil nok de fleste forbinde Rune Gerhardsen med ett eller flere av følgende punkter: 1) Han er sønnen til Einar. 2) Han er politikeren som lanserte snillismebegrepet. 3) Han er Arbeiderpartiets kandidat til byrådsleder i Oslo ved høstens valg.

Noen vil nok også si; «Det er han som har gjort politisk comeback». Eller kanskje til og med; «Det er han som er omstridt i eget parti». Les videre

Utenriksveteranen.

Johansen-Jahn-Otto

En noe yngre utgave av Jahn Otto Johansen. Pressefoto: Aschehoug forlag

For 15 år siden hadde jeg en lang samtale med Jahn Otto Johansen – om Den kalde krigen, spionasje, Russland, Tyskland, Europa, journalistikken og hva han trodde om framtiden. Blant annet.

(Som et apropos til A-magasinets «far og sønn Johansen»-portrett: Dette ganske lange intervjuet med Jahn Otto Johansen gjorde jeg i januar 2001, og det stod på trykk i februarutgaven av magasinet 2001.)

– Det er to ting jeg av prinsipp aldri snakker om i intervjuer, sier Jahn Otto Johansen når vi møter ham på Theatercaféen. – Det ene er mitt seksualliv, det andre er mitt religiøse syn.

Det er greit. Da får vi snakke om andre ting. Ett og annet tema finnes jo.

Hvis du sier ”utenriksreporter” til en gjennomsnittsnordmann er sjansen stor for at vedkommende ser for seg Jahn Otto Johansen. Kanskje ikke så rart etter en mannsalder som engasjert journalist i både papir- og etermedia: NRK-medarbeider, reporter i Morgenposten, redaktør i Dagbladet og forfatter av flere bøker. Alltid med hele verden som interessefelt, og det i en periode av historien der rivaliseringen mellom supermaktene USA og Sovjetunionen var merkbar overalt. Den første genuint globaliserte maktkamp sammenfaller med utenriksmedarbeider Johansens karriere. Så i stedet for å utveksle damehistorier eller diskutere katolisismen, samtaler vi om faget hans. Les videre

Satir-ikon.

Knut Nærums "Rita Bloid" - "beinhard satire".

Knut Nærums «Rita Bloid» – «beinhard satire».

I år kan Knut Nærums satiriske tegneserie «Rita Bloid» feire 10-års jubileum, uten at det skal markeres på større vis. Nærum har nemlig nok av andre humoristiske prosjekter å fylle tiden med; nye runder med «Nytt på nytt», ny serie med «Øystein og meg» og kanskje en ny bok.

(Opprinnelig publisert i aprilutgaven av «2001».)

Knut Nærum (40) kjenner vi først og fremst som tekstforfatter. Han har levert treffsikre poenger til NRK-programmer som «Hallo i uken», «Egentlig», «Øystein og meg», samt til 7 revyer med Tangakavalerene, Rune Andersens stand-up show og annet småplukk. I tillegg har han vært med på å gjøre nyhetene mer morsomme og mindre(?) forståelige i «Nytt på nytt». Og da har vi ennå ikke nevnt bokutgivelser og tegneserie.

Men Nærum kunne faktisk ha endt opp i rampelyset på den aller mest bokstavelige måten; som skuespiller. Eller kanskje ikke? For som han sier selv:

– Hvis jeg virkelig hadde vært motivert, hadde jeg nok ikke kommet bakfull til opptaksprøven på Teaterhøyskolen. Det gikk ganske dårlig. På den annen side er det deilig å slippe å være skuespiller, i den forstand at man slipper å vite hvor man skal være hver eneste kveld det neste halvåret.

3 sekunder senere legger han selvironisk til:

– Det er sånt man sier når man ikke kommer inn på Teaterhøyskolen. Les videre

I kommentatorboksen.

Hvem var egentlig den største: Pelé eller Maradona? Hva synes han om sin egen kultstatus? Og var V-stilen et skritt i riktig retning for hoppsporten? Det var tre av spørsmålene «2001» hadde på blokka da vi skulle intervjue Arne Scheie (57).

(Opprinnelig publisert i juniutgaven av magasinet «2001».)

Det er rart med det. Da man var gutt var det nesten like moro å se fotball på tv som å sparke selv. Senere, når man hadde fått opparbeidet seg akkurat så mange antiidrettslige griller det er plass til i en overintellektualisert ungdomstid, gikk det ironisk nok sport i å unngå begge aktiviteter. Først noen år senere, når bilringene tøt fram og den maniske fotballaversjonen ble gjennomskuet som et umodent trekk, gjenoppdaget man den enkle gleden en ball kan gi. Det var da man kjøpte sine første fotballsko på 10 år, og oppdaget at selv om løpskapasiteten var alvorlig svekket, så fungerte pasningsfoten fremdeles. Senere knakk man en sofa i ren lykkerus under Norge-Brasil, før man dro ned på Karl Johan for å ta bølgen sammen med andre ekstatiske mennesker. Og hvis man tilfeldigvis jobber som journalist, er det i kjølvannet av alt dette man begynner å spekulere på om det ikke er tid for å slå av en prat med Arne Scheie.

– Jeg tror absolutt publikum oppfatter det som artisteri på høyt nivå når de beste fotballspillerne er i sving. Ellers hadde man ikke klart å lure folk til å se på. Så hvis du spør meg om fotball kan være kunst, er mitt svar ”Ja!”, sier Scheie i det vi tar plass inne på hans beskjedne kontor.

Et enkelt skrivebord, 2 stoler og noen hyllemeter idrettslitteratur utgjør hele herligheten. Styreledere i Statoil og Orkla hadde sikkert fått klaustrofobi her inne, men Scheie er saktens vant til trangere arbeidsforhold enn dette etter mange år i kommentatorboksen. I så måte er arbeidsrommet på Marienlyst både romslig og velutstyrt til sammenlikning.

– Det er nesten aldri sånn at vi har bordplater i kommentatorboksen, opplyser han. – Vi sitter med alle papirene i fanget og har stoppeklokka hengende om halsen. Og ofte må vi snu oss for å se monitoren.

– Har du alltid vært like interessert i sport, Scheie?

– Jeg har alltid vært spesielt interessert i fotball og skihopp, og idrett generelt. Dette har jo etter hvert blitt en livsstil. Jeg sier alltid, og det mener jeg virkelig, at jeg er veldig priviligert som får holde på med dette. Og jeg føler meg fremdeles sulten. I det øyeblikket du blir mett, er det slutt. Da er det ikke moro lenger. Men det er faktisk fremdeles gøy for meg å kommentere Strømsgodset-Molde. Les videre

Alexander den engasjerte.

Alexander Mørk-Eidem (29) er en av Norges mest anerkjente unge teaterinstruktører. Et solid bevis på det fikk han nylig i form av Heddaprisen for regijobben på «Ingenting om Nattergalen». Nå er han klar med det rykende ferske «Flammefjes», et brennaktuelt stykke om engasjement, opprør og pyromani.

(Opprinnelig publisert i januarutgaven av magasinet «2002».)

– Teater skal ikke være kjedelig. Underholdning er imidlertid et vanskelig ord. Teatret må jo ikke nødvendigvis more, men det trenger å engasjere og interessere publikum, sier Alexander Mørk-Eidem.

Han klarte iallfall å engasjere deltakerne på et seminar om musikkteater i Sverige for en tid tilbake. Alexander hadde satt opp en modernisert musikalversjon av «Don Juan» på Torshovteatret og hadde dermed sitt å bidra med. Skjebnen ville det imidlertid slik at han ankom seminaret rett fra ferie i Afrika, med flere ukers sykdom i bagasjen. Da det ble dags for Mørk-Eidems innlegg tok det en høyst uventet retning.

– Jeg begynte å lire av meg masse krass kritikk mot de andre som hadde holdt innlegg, forteller han. – Sa at de bare pratet svada. Etter en stund begynte det å gå opp for meg at jeg nok fremdeles var syk. Da stoppet jeg plutselig opp og sa; «Jeg beklager, men jeg har nettopp kommet fra Afrika og det er en viss mulighet for at jeg har dysenteri». Deretter gikk jeg rett på toget hjem til Oslo, hvor jeg havnet på Legevakten samme kveld.

Mørk-Eidems teaterkollegaer tok hans feberhete kritikk med fatning. – De mente jeg hadde holdt et friskt innlegg. Det var bare så synd at det ikke førte noe sted hen, ler han.

Et stykke med tittelen «Flammefjes» kan nok også gi assosiasjoner til feber. Men her dreier det seg om sykdom på samfunnsplanet. Les videre