Tarantinos besettelser.

Hva er det som gjør Quentin Tarantino til en særegen regissør? Hans personlige besettelser.

I augustnummeret av Aftenposten Innsikt forsøker jeg å innsirkle og forklare Quentin Tarantinos særegne filmuttrykk via 7 punkter. Her er innledningen på artikkelen:

Pop auteur. Det finnes fortsatt auteurer blant dagens filmskapere, men de færreste av dem har samtidig et godt grep om det brede publikum.

Quentin Tarantino er et unntak. Hans forfriskende omgang med populærkulturelle sjangere har, gjennom 25 år, sikret ham både kommersiell suksess og kritikernes anerkjennelse. Premieren på en Tarantino-film møtes med en temmelig unik forventning.

16. august er derfor en dato mange filmentusiaster forlengst har notert seg. Da slippes «Once Upon A Time in Hollywood», Tarantinos niende opus.

Hollywood-fantasier. Handlingen kretser rundt TV-westernstjernen Rick Dalton (Leonardo DiCaprio) og hans stuntmann/bestevenn Cliff Booth (Brad Pitt). De må forholde seg til nye trender i bransjen, og Dalton frykter at karrieren er i fritt fall.

Alt ser lysere ut for naboene hans, det hete Hollywood-paret Sharon Tate (Margot Robbie) og Roman Polanski (Rafał Zawierucha), som er på full fart opp i filmbyen. Men kalenderen viser 1969, og på en ranch utenfor Los Angeles har en viss Charles Manson (Damon Herrimann) samlet noen tilhengere i en alternativ «familie».

Tarantinos versjon av hva som deretter skjedde er imidlertid alt annet enn nøye med de leksikalske fakta. Vi befinner oss i en slags parallell virkelighet, en fantasiutgave av Hollywood, hvor regissøren lar både fiktive og reelle menneskeskjebner møtes.

Definisjoner. I fjor ble vokabularet i The Oxford English Dictionary utvidet med adjektivet «Tarantinoesque», som ifølge den anerkjente ordboken kan brukes om filmer karakterisert av «grafisk og stilisert vold, ikke-lineære fortellinger, filmlitterære referanser, satiriske temaer og skarp dialog».

Om vi skal legge til noe, kan vi jo blant annet peke på raus bruk av eldre popmusikk på lydsporet. Men la oss grave litt dypere enn det rent definisjonsmessige, og se om vi kan forklare hva det typisk «tarantinoske» består av og hvor det henter motivasjonen fra.

Diller. Dette er de grunnleggende spørsmålene: Kan man i det hele tatt bli en egenartet kunstner om man ikke dyrker sine egne, unike besettelser? Og må man ikke ha et bevisst forhold til sine sterkeste inspirasjonskilder?

Tarantino selv, filmnerden fra Knoxville i Tennessee, kan iallfall svare bekreftende på det siste spørsmålet. Han vet hvor dillene og fascinasjonene hans kommer fra. Han har snakket og skrevet om dem gjentatte ganger – med til dels intenst engasjement. Dermed har han også langt på vei besvart det første spørsmålet.

Resten kan du altså lese i augustnummeret!

OPPDATERT: Artikkelen er publisert på nettsiden til Innsikt.

 

Reklamer

Perfeksjonisten.

KubrickForLook

Selvportrett av Stanley Kubrick fra 1949. Foto: Wikicommons/LOOK Magazine Collection/Library of Congress.

Mange liker å kalle seg perfeksjonister. Men det var bare én Stanley Kubrick. I dag er det 20 år siden han døde.

I 1968 gikk mesterregissøren Stanley Kubrick med store planer – igjen. «2001 – En romodyssé» hadde akkurat hatt premiere, og nå bestilte Kubrick flere hundre bøker om Napoleon til sitt kontor i London. En professor i historie ved Oxford ble leid inn som konsulent, og all research ble systematisert i en slik grad at Kubrick fikk vite selv hva slags vær det hadde vært på de ulike dagene i Napoleons liv.

Alle visste at prosjektet ville kreve noe vanvittig med ressurser, så da en annen Napoleonfilm, «Waterloo», ble en dundrende fiasko, trakk investorene seg. Dermed gikk vi glipp av det som kanskje kunne ha blitt filmhistoriens mest storslåtte Napoleonbiografi. Det som iallfall er sikkert er at vi gikk glipp av en storfilm fra perfeksjonisten Kubrick.

«Det finnes mange i vår bransje som påstår at de er perfeksjonister. Det er en slags omskriving for at man er en krevende jævel. Men Stanley var den første virkelige perfeksjonisten jeg har møtt. Han klarte simpelthen bare ikke å ta en snarvei. Han kunne ikke vike en tomme», har Sydney Pollack sagt om Kubrick. Les videre

Stifinnerne.

Oppdagere & ekspedisjoner: Vi har vært oppdagere siden tidenes morgen. Det ligger i menneskets natur å være nysgjerrig. Og de som begir seg ut i det ukjente, fascinerer oss andre.

Ny måned, ny utgave av Aftenposten Innsikt og ny filmartikkel signert undertegnede. Denne gangen tar tematikken utgangspunkt i livet og bragdene til en av de mest ruvende skikkelsene i norsk historie. Her er et utdrag fra innledningen på saken:

Polarhelten. Perioden som omtales med det vidløftige navnet «Den heroiske tidsalder for antarktisutforskning», startet på slutten av det 19. århundret og varte til begynnelsen av 1920-tallet. Og en av de største figurene i persongalleriet som opptrer her, er Roald Amundsen. «Polarhelt» er et annet – langt mer velkjent – begrep, og det brukes hyppig om denne mannen, og det med god grunn. Han ledet den første ekspedisjonen som nådde Sørpolen, og de andre bedriftene hans (som navigeringen gjennom Nordvestpassasjen) påkaller også respekt.

Så når norske filmskapere ser seg om etter en historisk skikkelse som kan aksle rollen som verdensberømt oppdager, bør det ikke komme overraskende at Sørpolens erobrer er blant de aller første man tenker på.

Broren. 15. februar får Espen Sandbergs biografiske drama «Amundsen» premiere. Filmen har imidlertid ryddet plass til en av de mer underkommuniserte sidene ved ekspedisjonslederens liv: hans problematiske forhold til broren Leon.

I over 20 år fungerte Leon som en avgjørende støttespiller for Roalds prosjekter, men han ble på bittert vis avskåret fra anerkjennelse. Sandbergs film skal ha ambisjoner om å fortelle begge brødrenes historie. Pål Sverre Hagen har rollen som Roald, mens Christian Rubeck spiller Leon.

Dette ferske, norske bidraget til oppdagerfilmen har dermed forhåpentligvis fått den ekstra dimensjonen som kan løfte en gjennomterpet Amundsen-fortelling inn i et mer uforutsigbart og interessant spor. Dét ville jo være i tråd med oppdagerånden.

Resten står på trykk i februarutgaven av Aftenposten Innsikt.

Fra kort til lang for Lien.

jonnyvang

Triangelet Tuva (Laila Goody), Jonny (Aksel Hennie) og Magnus (Fridtjov Såheim) i Jens Liens «Jonny Vang». Pressefoto: MAIPO/Helge Hansen/Filmweb

Før han lagde «Den brysomme mannen» (2006) og «Sønner av Norge» (2011), måtte Jens Lien spillefilmdebutere. Det skjedde med «Jonny Vang» i 2003. Og krevde bl.a. en musikalsk motivert ekspedisjon til North-Carolina.

(På dette tidspunktet hadde Lien markert seg sterkt med kortfilmer som ble plukket opp av festivalen i Cannes. Jeg gjorde dette korte intervjuet med regissøren rett før premieren på spillefilmdebuten. Det ble publisert i magasinet Mann, nr. 1-2003.)

Det var som tatt ut av en westernfilm. Etter over 30 timer på reisefot, red den ensomme helten, regissør Jens Lien, inn i en liten småby i North-Carolina. Her skulle han møte bandet Calexico i et veikryss, for å vise dem spillefilmdebuten sin, «Jonny Vang».

– Men de hadde jo ikke noen videospiller, forteller Lien. – Så jeg måtte låne video og storskjerm på den lokale videosjappa. Der viste jeg filmen, mens jeg selv simultanoversatte, for et publikum bestående av bandet og andre nysgjerrige amerikanere. Les videre

Konstruktiv hikikomori?

Briller

Øyeblikksbilde fra Naoko Ogigamis film Briller. Foto: Arthaus

Er den japanske kulturen rammet av desillusjonert virkelighetsflukt? Og er filmene til Naoko Ogigami et sunnhetstegn? Briller gir uansett et vestlig publikum et innblikk i en annen side ved Japan enn den som dominerer på YouTubes mest klikkvennlige kanaler.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, mars 2009.)

Nevn «det moderne Japan» og en stri strøm av assosiasjoner knyttet til effektivitet melder seg hos den jevne nordmann: Maurflittige salary men – som bokstavelig talt jobber seg i hjel på kontoret. Småbarn som sendes på forberedende kurs før grunnskolen. Mikrohoteller og bullet train. Samtidig vekkes en rekke assosiasjoner knyttet til en nevrotisk populærkultur: Tegneserier som veksler mellom det utstudert nusselige og det hypervoldelige. Katastrofebesatt animé. Og – ikke minst – japanske fjernsynskonsepter, som har gått fra kultstatus på nettet til å bli eksportvare. De kommersielle kanalene i Norge viser for tiden japanskinspirerte programmer som Silent Library, MTX, Ylvis møter veggen og Hjelp, jeg er med i et japansk game show. Det er visst ikke bare japanerne som lar seg underholde av småsadistisk slapstick.

Til tross for denne siste kulturutvekslingen består mye av den tradisjonelle vestlige fascinasjonen for japanernes eksotiske sider. Men vi fokuserer sjelden på de mer grunnleggende trekkene, som er rimelig lette å identifisere seg med. Symptomene, som kan være eksotiske, er det som helst fanger interessen. Les videre

Skjoldbjærg anno 2003.

Erik_skjoldbjærg_christina_ricci_jessica-lange_scanbox

Erik Skjoldbjærg instruerer Christina Ricci og Jessica Lange på settet til «Prozac Nation». Pressefoto: Filmweb/Scanbox Norge

I dag er det premiere på Erik Skjoldbjærgs siste film, «Pyromanen», som gjennomgående har fått gode kritikker. Plagede menneskesinn ser fortsatt ut til å være noe regissøren interesserer seg for. I 2003 intervjuet jeg ham i forbindelse med lanseringen av «Prozac Nation».

(En forkortet versjon av dette intervjuet kom på trykk i magasinet Mann)

Etter mye om og men, er det endelig duket for premiere på Erik Skjoldbjærgs «Prozac Nation». Regissøren håper ikke det har skadet karrieren hans at det har tatt så lang tid å få filmen satt opp på kino. – Jeg har jo levd på «Insomnia», og nyinnspillingen av «Insomnia», sier han.

Som kjent er «Prozac Nation» Skjoldbjærgs Hollywood-debut. Produsert av hovedrolleinnehaver Christina Ricci, på hennes eget initiativ, etter at hun så nettopp «Insomnia». Gode filmer med gode skuespillerinnsatser er med andre ord den beste metoden å sikre karrieren sin på.

– Det skuespillere ser på, er om du har fått andre skuespillere til å fungere på film, kommenterer Skjoldbjærg. Les videre

Werner Herzog-sitater.

Werner_Herzog_Bruxelles_02

Werner Herzog fotografert i Brüssel av Flickr user «erinc salor» (http://www.flickr.com/photos/espressoroast/) CC BY-SA 2.0 / Wikicommons.

Det kan aldri være helt feil å servere et knippe Werner Herzog-sitater.

Aller først, hans karakteristikk av jungelen i Amazonas, som… «shatters the weak and the strong with equal ferocity»:

«To be more precise: bird cries, for in this setting, left unfinished and abandoned by God in wrath, the birds do not sing; they shriek in pain, and confused trees tangle with one another like battling Titans, from horizon to horizon, in a steaming creation still being formed. Fog-panting and exhausted they stand in this unreal misery – and I, like a stanza in a poem written in an unknown foreign tongue, am shaken to the core.»

Her følger flere gullkorn, og forsøk å høre for deg Herzogs kvernende stemme og utpregete aksent når du leser dette. Enjoy! Om dét nå er ordet… (Se også: «De kjæreste fiender»)

«There is nothing wrong with hardships and obstacles, but everything wrong with not trying.»

«Three things — a phone, computer and car — are all you need to produce films.»

«The best advice I can offer to those heading into the world of film is not to wait for the system to finance your projects and for others to decide your fate.»

«Filmmaking — like great literature — must have experience of life at its foundation.»

Les videre

Udogmatisk dogmefilm.

dardennebrd

Regissør-brødrene Jean-Pierre og Luc Dardenne. Foto: Filmweb/Arthaus

Under Cannesfestivalen i 1999 gikk Gullpalmen til «Rosetta», en liten belgisk film som umiddelbart minnet mye om de danske dogmefilmene. Da den fikk norsk premiere slo jeg av en prat med med den ene av filmens to regissører, Jean-Pierre Dardenne.

(Opprinnelig publisert i kulturmagasinet Filter, mars 2000.)

At «Rosetta» fikk Gullpalmen begrunnet juryformann David Cronenberg i ettertid med at juryen hadde «valgt det vi følte representerte filmkunstens framtid.» Cronenberg mente at det som for øyeblikket virker marginalt, etterhvert vil etablere seg som et sentralt filmuttrykk. På denne måten svarte han på de negative reaksjonene som kom etter utdelingen. Ikke alle kunne forstå hvorfor en film om en arbeidsløs, fattig 17-åring, som bor sammen med sin alkoholiserte mor i en campingvogn, skulle premieres på denne måten.

– Tror du de negative reaksjonene har å gjøre med kritikernes og journalistenes middelklasse-bakgrunn?

– Nei, det har jeg ingen grunn til å tro. Men de som var negative til at vi vant har nok en temmelig snever forestilling om hva film er, svarer Jean-Pierre Dardenne.

Han og broren Luc skriver og regisserer sine filmer sammen. – Vi er som én kropp, med to par par øyne, sier Dardenne. Brødrene debuterte i fiksjonsammenheng med «Løftet», som ble kåret til årets beste importerte film av norske kritikere i 1997. De har imidlertid bøttevis med dokumentarfilmer bak seg, og stilen i både «Løftet» og «Rosetta» er svært dokumentarisk. Årsaken til at de gikk bort fra dokumentarproduksjon er således neppe et ønske om å prøve ut andre stilistiske virkemidler, men hva var så grunnen? Les videre

Ut i skogen – frykt blant trærne.

påløie

Regissør Pål Øie på settet til «Villmark 2». Foto: Filmweb/Handmade Films in Norwegian Woods.

Like før jul ble Pål Øies grøsser «Villmark 2» lansert på DVD, Blu-ray og digitalt. De siste årene er vi jo blitt vant med norske grøssere, men slik var det ikke da Øie kom med eneren av «Villmark» i 2003. Spillefilmdebuten hans ble sett av 150.000 på norsk kino, og deretter fikk vi bl.a. «Fritt vilt» (2006), «Rovdyr» (2008) og «Død snø» (2009).

(Jeg gjorde dette kortintervjuet med ham i januar 2003. Det stod på trykk i magasinet Mann.)

– Denne genren blir nok ikke regnet som helt stueren, sier Pål Øie da vi spør hvorfor det har vært få norske grøssere å se på kino etter «De dødes tjern» (1958). – Regissører liker dessuten ikke å bli satt i bås, og enhver genre har jo konvensjoner å forholde seg til. Men der ligger også utfordringen.

Øie spillefilmdebuterer i år med «Villmark», en lavbudsjettsfilm med navn som Kristoffer Joner, Bjørn Floberg og Eva Röse på rollelisten. Handlingen utspiller seg dypt inne i skogen. Hit har sjefen for et tv-produksjonsselskap dratt med seg sine ansatte til en helg med teambuilding. Så finner de et forlatt telt ved et tjern, og et kvinnelik i tjernet. Og deretter baller det på seg med skremmende, uforklarlige og dødelige hendelser.

Selv beskriver Øie «Villmark» som en historie i krysningspunktet mellom psykologisk drama, thriller og grøsser. Han og produsenten valgte tilslutt likevel å kalle filmen en grøsser fordi genretilhørigheten gjør det klart for publikum hva de kan vente seg. – Det har en veldig kommunikativ effekt, kommenterer han.

– Filmen ble laget i ekspressfart. Måtte du gjøre mange kompromisser underveis i forhold til de originale planene?

– Man må alltid gjøre kompromisser. Man kan aldri få nok tid. Samtidig ble det en fin nerve i produksjonen ved at vi hadde deadlines hele veien. Men en debutant burde jo egentlig hatt dobbelt så lang tid som en etablert filmskaper, sier Øie halvt på spøk.

– «Villmark» er skutt på digital video, med 2 fotografer. Er DV-produksjoner fremtiden for små filmland som Norge?

– Nei, det tror jeg ikke. På den annen side: Hvem kan spå om fremtiden? Husk på at dette er en lavbudsjettsfilm. For å rekke over alt i løpet av en innspillingstid på 25 dager måtte vi bruke 2 kameraer. Men jeg synes vi har fått det til å se ut som en en-kameraproduksjon. Vi har fått til en helhetlig visuell profil, sier regissøren.

– Nå er jo dette en liten, tett historie om 5 personer ute i skogen. Et slags kammerdrama, om du vil. Det er klart at ikke alle historier krever store budsjetter, legger han til.

– Du er en del av filmmiljøet i Bergen. Nå snakkes det om en egen «Bergens-bølge» i norsk film. Er det en fordel å jobbe litt skjermet fra miljøet i Oslo?

– Det er OK å lage film i Bergen. Vi er synlige for hverandre. Når det gjelder det der med bølge… Før «Himmelfall» var det 10-12 år siden forrige gang en «Bergensfilm» hadde premiere. Jeg håper vi kan få lov til å fortsette å lage film. Det er det viktigste, poengterer Pål Øie.

Traileren til «Villmark» (2003):

Beineix på sofaen.

Olga (Hélène de Fougerolles) hos psykologen Michel (Jean-Hugues Anglade) i "Mortal Transfer". Foto: Scandinavian Entertainment Group/Filmweb

Olga (Hélène de Fougerolles) hos psykologen Michel (Jean-Hugues Anglade) i «Mortal Transfer». Foto: Scandinavian Entertainment Group/Filmweb

Psykoanalyse er utgangspunktet for «Mortal Transfer», den siste filmen til Jean-Jacques Beineix. Vi slo av en prat med regissøren i en uformell sofagruppe.

(Opprinnelig publisert i planb, august 2002.)

– Jeg vurderte å bruke Beatrice Dalle i rollen som Olga, forteller Jean-Jacques Beineix. – Men så sensurerte jeg meg selv. Jeg kunne ikke bruke både henne og Jean-Hugues Anglade i samme film igjen. Det ville helt automatisk pense tankene til publikum inn på «Betty Blue». Det måtte bli enten ham eller henne, ikke begge to. Dessuten var rollen for liten for henne. Beatrice trenger en stor rolle.

Sånn er det å ha lagd en moderne klassiker eller to. De forfølger deg på godt og vondt. Beineix er fremdeles mest kjent for «Diva» og «Betty Blue», to av filmene som ikke bare definerte 80-tallets visuelle stil, men som også hyppig blir nevnt blant de første postmoderne filmene. Mange mener sågar at «Diva» er den aller første. Men trives Beineix selv med benevnelsen? Les videre