Kanselleringsfortellinger.

Før ble folk utsatt for heksejakt, svartelistet eller rammet av yrkesforbud. I dag blir de kansellert.

Plutselig viser kalanderen at det er blitt mars, og så er det igjen dags for en oppdatering om mine bidrag til et nytt nummer av Aftenposten Innsikt. Denne gangen har jeg blant annet skrevet om følgende:

Rangeringen av de tusen beste kvinnelige forskerne i verden.
Europas muligheter for å bli mer autonomt på batterifronten.
Den nye, storstilte stimuliplanen for USAs utkantstrøk.

I tillegg kommer dei faste postane med notiser av ymse karakter. Mens filmsaken i marsutgaven altså forsøker å sirkle inn hvordan filmskapere har skildret kanselleringer før og nå. (I papirutgaven av magasinet har det sneket seg inn en aldri så liten tabbe, som jeg – og bare jeg – står ansvarlig for. Den er ganske flau. Hva det er snakk om? Det kan jo bli en liten oppgave for den som vil: Finn tabben!) Her er to utdrag fra innledningen av saken:

Nyord
Kanselleringsbegrepet har fått vind i seilene de siste årene, og kommer som så mye annet fra USA, hvor debatten om cancel culture har rast en stund.

Det er særlig kanselleringer innenfor akademia, medier og kulturliv som har fått oppmerksomheten, siden dette er de tradisjonelle arenaene for meningsutveksling og fritt ordskifte. Nå saboteres dette idealet av radikaliserte mindretall, som mobiliserer og koordinerer aksjoner via sosiale medier, lyder advarslene.

Film- og serieskapere har kanskje vært litt avventende med å ta opp temaet, slik det manifesterer seg akkurat nå, men miniserien «The Chair» (Amanda Peet & Annie Julia Wyman, 2021) testet vannet.

(…)

Maestro for fall
Nå har en av samtidens mest interessante amerikanske filmskapere, Todd Field, tatt opp denne tematiske tråden. Hans siste opus, «Tár», får norsk premiere 10. mars.

Lydia Tár (Cate Blanchett) har klatret omtrent så langt til topps innen den klassiske musikkens verden som det er mulig å komme. Hun er den første kvinnelige hoveddirigenten for den prestisjefylte Berlinfilharmonien, hun er en feiret komponist, og hun har vunnet priser på alt fra Emmy-, Grammy-, Oscar- og Tony-utdelingene. Snart kommer hun ut med en bok om sin egen karriere: «Tár on Tár».

Men den som er kommet til toppen, risikerer å falle dypt. Da Lydia holder en masterclass for musikkstudentene ved The Juilliard School, havner hun i en diskusjon med en av dem, Max (Zethphan Smith-Gneist). Han er ikke interessert i døde, hvite, heterofile komponister som J.S. Bach.

Lydia argumenterer for at han bør interessere seg for selve musikken, og se bort fra overfladiske karakteristika hos personen som har skrevet den. Det ender med at en fornærmet Max stormer ut av auditoriet, mens Lydia roper etter ham: «Hvis talentet til Bach kan reduseres til hans kjønn, fødeland, religion, seksualitet og så videre, så kan ditt talent det også!»

Opptrinnet er blitt filmet, og blir senere lekket – i en redigert versjon som mangler konteksten. Samtidig samles enda mørkere skyer på himmelen over Lydia.

Renessanse for filmrebellene?

(Faksimile av oppslaget i Aftenposten Innsikt)

Det handler altså om radarparet Wam & Vennerød i denne månedens utgave av Innsikt (som allerede har vært ute en ukes tid).

I februarutgaven har jeg ellers skrevet om kinesiske styrker og svakheter (evner Kina å leve opp til sine egne militære og sikkerhetspolitiske ambisjoner?), 300 tyske gassproblemer (gass er mer enn en varmekilde, det er også en kritisk innsatsfaktor i noen av Tysklands viktigste industrier), samt om fire reproduktive revolusjoner. I de faste spaltene kan du lese om bl.a. maratondansekonkurransene, serbiske opprør, variasjoner i den globale væskebalansen og uventet robuste skydekker.

Her er et par utdrag fra innledningen av filmartikkelen:

Minner som svinner
Regissøren og filmprodusenten Petter Vennerød døde i 2021, fire år etter at hans mangeårige samarbeidspartner, Svend Wam, gikk bort. Mellom 1976 og 1995 laget de to 14 spillefilmer sammen, og signaturen deres ble kjent – eller beryktet – langt utenfor kulturlivets sirkler.

Wam & Vennerød er blant de aller best kjente regissørnavnene i norsk filmhistorie, og definitivt de mest omdiskuterte og latterliggjorte. «Alle» i Norge visste hvem de var, og mange så filmene deres. Nesten 1,6 millioner løste kinobillett til en av de 14 produksjonene. Til tross for slakt og parodier har de alltid hatt sine svorne tilhengere, og nå har en ny generasjon oppdaget filmene deres. Det snakkes stadig høyere om en mulig renessanse for Wam & Vennerød.

(…) (som) kan få ytterligere drahjelp av den kinoaktuelle dokumentaren «Den siste filmen» (Regi: Karianne Førland Vennerød og Olaug Spissøy Kyvik). Her møter vi en alvorlig parkinsonrammet Petter Vennerød, denne gangen plassert foran kameralinsen. Det haster med å få formulert og dokumentert tingene han har på hjertet, for sykdommen visker nådeløst bort minner og taleevne.

Ektefellen, Karianne Førland Vennerød, har brukt mobiltelefonen til å fange opp personlige øyeblikk fra denne skumringstimen. De er blitt klippet sammen med profesjonelle opptak og arkivmateriale fra Petter Vennerøds verker. Temaet kretser rundt «fortellerkraftens frihet og det fengsel som skapes når man ikke lenger kjenner stemmen sin». Filmen får kinopremiere 24. februar.

Traileren til «Den siste filmen»:

Meg, meg, meg, meg!

Narsissister på film: Noen må jo skape dramaet.

I septembernummeret av Innsikt skriver jeg bl.a. om den økonomiske verdien av Donbas: Hvis Ukraina mister Donbas-regionen til Russland, hva har landene da henholdsvis tapt og vunnet?

I tillegg: Forskere advarer om at havvindanleggene som flyttes ut på dypere vann kan forstyrre helt grunnleggende naturprosesser. Og en ny norsk-svensk studie av hvor mange som ikke fikk barnebarn og oldebarn, byr på visse overraskelser.

Mens filmartikkelen denne gangen altså tar for seg hvordan narsissister skildres – og hva slags dramaturgisk funksjon de fyller – på det hvite lerretet.

Her er et lite utdrag fra teksten, som bruker en ny norsk film som aktualitetsknagg:

Sympati-vampyr
I Kristoffer Borglis nye film, «Syk pike» (kinopremiere 9. september), møter vi en interessant variant av typen. Hun heter Signe (Kristine Kujath Thorp) og er kjæreste med kunstneren Thomas (Eirik Sæther).

Forholdet deres er preget av en usunn konkurransementalitet. Og da han plutselig høster mye anerkjennelse for en ny utstilling, må Signe finne en måte å hevde seg på. Hun vil ikke forbli den kjedelige partneren.

Løsningen blir å lyve på seg «interessante» diagnoser. Det begynner med nøtteallergi, men snart kjøper hun illegale medikamenter som sikrer henne troverdige symptomer. Omgivelsene reagerer med sympati, og Signe nyter oppmerksomheten hun får. Dette er avhengighetsskapende, og pillebruken eskalerer.

Samtidsdiagnose
Regissør Borgli er tydelig på at Signes ekstreme narrespill er inspirert av særtrekk ved dagens samfunn

«Narsissisme er jo så utrolig tydelig i samtiden, et problem vi bare gjør verre med sosiale medier og alle disse måtene å dyrke seg selv på. Det er så tydelig at det nesten er umulig ikke å snakke om det», sier Borgli i et intervju med bransjetidsskriftet Rushprint. Og videre:

«Det er bygget enda mer en økonomi rundt det å være et offer. Det skaper et incentiv som de fleste tenker at ‘det kan man ikke spille på’. Men denne karakteren gjør det de færreste ville gjort. De færreste vil agere på det incentivet. Kulturelt er offerrollen nå skapt som helterollen».

Dette er ikke første gang filmskapere bruker narsissister til å kommentere problematiske sider ved samtidskulturelle tendenser.

Les resten i septemberutgaven av Aftenposten Innsikt.

Oppvokst med propaganda.

Hvordan var det å vokse opp i Sovjetunionen på 1970- og 80-tallet? Norsk-latviske Ilze Burkovska Jacobsen har laget en selvbiografisk, animert dokumentarfilm om den erfaringen.

Tajmingen på intervjuet jeg gjorde med Ilze Burkovska Jacobsen for magasinet Kulturplot (tidligere bare Plot) viste seg å være strålende. Bare noen dager etter at juliutgaven kom i butikken vant hun hovedprisen, den såkalte Contrechamp-prisen, i Annecy, verdens største og viktigste animasjonsfilmfestival.

Du kan lese intervjuet her: https://kulturplot.no/kulturplot-papirutgaven/2020/oppvokst-med-propaganda-0

 

Tarantinos besettelser.

Hva er det som gjør Quentin Tarantino til en særegen regissør? Hans personlige besettelser.

I augustnummeret av Aftenposten Innsikt forsøker jeg å innsirkle og forklare Quentin Tarantinos særegne filmuttrykk via 7 punkter. Her er innledningen på artikkelen:

Pop auteur. Det finnes fortsatt auteurer blant dagens filmskapere, men de færreste av dem har samtidig et godt grep om det brede publikum.

Quentin Tarantino er et unntak. Hans forfriskende omgang med populærkulturelle sjangere har, gjennom 25 år, sikret ham både kommersiell suksess og kritikernes anerkjennelse. Premieren på en Tarantino-film møtes med en temmelig unik forventning.

16. august er derfor en dato mange filmentusiaster forlengst har notert seg. Da slippes «Once Upon A Time in Hollywood», Tarantinos niende opus.

Hollywood-fantasier. Handlingen kretser rundt TV-westernstjernen Rick Dalton (Leonardo DiCaprio) og hans stuntmann/bestevenn Cliff Booth (Brad Pitt). De må forholde seg til nye trender i bransjen, og Dalton frykter at karrieren er i fritt fall.

Alt ser lysere ut for naboene hans, det hete Hollywood-paret Sharon Tate (Margot Robbie) og Roman Polanski (Rafał Zawierucha), som er på full fart opp i filmbyen. Men kalenderen viser 1969, og på en ranch utenfor Los Angeles har en viss Charles Manson (Damon Herrimann) samlet noen tilhengere i en alternativ «familie».

Tarantinos versjon av hva som deretter skjedde er imidlertid alt annet enn nøye med de leksikalske fakta. Vi befinner oss i en slags parallell virkelighet, en fantasiutgave av Hollywood, hvor regissøren lar både fiktive og reelle menneskeskjebner møtes.

Definisjoner. I fjor ble vokabularet i The Oxford English Dictionary utvidet med adjektivet «Tarantinoesque», som ifølge den anerkjente ordboken kan brukes om filmer karakterisert av «grafisk og stilisert vold, ikke-lineære fortellinger, filmlitterære referanser, satiriske temaer og skarp dialog».

Om vi skal legge til noe, kan vi jo blant annet peke på raus bruk av eldre popmusikk på lydsporet. Men la oss grave litt dypere enn det rent definisjonsmessige, og se om vi kan forklare hva det typisk «tarantinoske» består av og hvor det henter motivasjonen fra.

Diller. Dette er de grunnleggende spørsmålene: Kan man i det hele tatt bli en egenartet kunstner om man ikke dyrker sine egne, unike besettelser? Og må man ikke ha et bevisst forhold til sine sterkeste inspirasjonskilder?

Tarantino selv, filmnerden fra Knoxville i Tennessee, kan iallfall svare bekreftende på det siste spørsmålet. Han vet hvor dillene og fascinasjonene hans kommer fra. Han har snakket og skrevet om dem gjentatte ganger – med til dels intenst engasjement. Dermed har han også langt på vei besvart det første spørsmålet.

Resten kan du altså lese i augustnummeret!

OPPDATERT: Artikkelen er publisert på nettsiden til Innsikt.

 

Perfeksjonisten.

Selvportrett av Stanley Kubrick fra 1949. Foto: Wikicommons/LOOK Magazine Collection/Library of Congress.

Mange liker å kalle seg perfeksjonister. Men det var bare én Stanley Kubrick. I dag er det 20 år siden han døde.

I 1968 gikk mesterregissøren Stanley Kubrick med store planer – igjen. «2001 – En romodyssé» hadde akkurat hatt premiere, og nå bestilte Kubrick flere hundre bøker om Napoleon til sitt kontor i London. En professor i historie ved Oxford ble leid inn som konsulent, og all research ble systematisert i en slik grad at Kubrick fikk vite selv hva slags vær det hadde vært på de ulike dagene i Napoleons liv.

Alle visste at prosjektet ville kreve noe vanvittig med ressurser, så da en annen Napoleonfilm, «Waterloo», ble en dundrende fiasko, trakk investorene seg. Dermed gikk vi glipp av det som kanskje kunne ha blitt filmhistoriens mest storslåtte Napoleonbiografi. Det som iallfall er sikkert er at vi gikk glipp av en storfilm fra perfeksjonisten Kubrick.

«Det finnes mange i vår bransje som påstår at de er perfeksjonister. Det er en slags omskriving for at man er en krevende jævel. Men Stanley var den første virkelige perfeksjonisten jeg har møtt. Han klarte simpelthen bare ikke å ta en snarvei. Han kunne ikke vike en tomme», har Sydney Pollack sagt om Kubrick.

Stifinnerne.

Oppdagere & ekspedisjoner: Vi har vært oppdagere siden tidenes morgen. Det ligger i menneskets natur å være nysgjerrig. Og de som begir seg ut i det ukjente, fascinerer oss andre.

Ny måned, ny utgave av Aftenposten Innsikt og ny filmartikkel signert undertegnede. Denne gangen tar tematikken utgangspunkt i livet og bragdene til en av de mest ruvende skikkelsene i norsk historie. Her er et utdrag fra innledningen på saken:

Polarhelten. Perioden som omtales med det vidløftige navnet «Den heroiske tidsalder for antarktisutforskning», startet på slutten av det 19. århundret og varte til begynnelsen av 1920-tallet. Og en av de største figurene i persongalleriet som opptrer her, er Roald Amundsen. «Polarhelt» er et annet – langt mer velkjent – begrep, og det brukes hyppig om denne mannen, og det med god grunn. Han ledet den første ekspedisjonen som nådde Sørpolen, og de andre bedriftene hans (som navigeringen gjennom Nordvestpassasjen) påkaller også respekt.

Så når norske filmskapere ser seg om etter en historisk skikkelse som kan aksle rollen som verdensberømt oppdager, bør det ikke komme overraskende at Sørpolens erobrer er blant de aller første man tenker på.

Broren. 15. februar får Espen Sandbergs biografiske drama «Amundsen» premiere. Filmen har imidlertid ryddet plass til en av de mer underkommuniserte sidene ved ekspedisjonslederens liv: hans problematiske forhold til broren Leon.

I over 20 år fungerte Leon som en avgjørende støttespiller for Roalds prosjekter, men han ble på bittert vis avskåret fra anerkjennelse. Sandbergs film skal ha ambisjoner om å fortelle begge brødrenes historie. Pål Sverre Hagen har rollen som Roald, mens Christian Rubeck spiller Leon.

Dette ferske, norske bidraget til oppdagerfilmen har dermed forhåpentligvis fått den ekstra dimensjonen som kan løfte en gjennomterpet Amundsen-fortelling inn i et mer uforutsigbart og interessant spor. Dét ville jo være i tråd med oppdagerånden.

Resten står på trykk i februarutgaven av Aftenposten Innsikt.

Fra kort til lang for Lien.

Triangelet Tuva (Laila Goody), Jonny (Aksel Hennie) og Magnus (Fridtjov Såheim) i Jens Liens «Jonny Vang». Pressefoto: MAIPO/Helge Hansen/Filmweb

Før han lagde «Den brysomme mannen» (2006) og «Sønner av Norge» (2011), måtte Jens Lien spillefilmdebutere. Det skjedde med «Jonny Vang» i 2003. Og krevde bl.a. en musikalsk motivert ekspedisjon til North-Carolina.

(På dette tidspunktet hadde Lien markert seg sterkt med kortfilmer som ble plukket opp av festivalen i Cannes. Jeg gjorde dette korte intervjuet med regissøren rett før premieren på spillefilmdebuten. Det ble publisert i magasinet Mann, nr. 1-2003.)

Det var som tatt ut av en westernfilm. Etter over 30 timer på reisefot, red den ensomme helten, regissør Jens Lien, inn i en liten småby i North-Carolina. Her skulle han møte bandet Calexico i et veikryss, for å vise dem spillefilmdebuten sin, «Jonny Vang».

– Men de hadde jo ikke noen videospiller, forteller Lien. – Så jeg måtte låne video og storskjerm på den lokale videosjappa. Der viste jeg filmen, mens jeg selv simultanoversatte, for et publikum bestående av bandet og andre nysgjerrige amerikanere.

Konstruktiv hikikomori?

Øyeblikksbilde fra Naoko Ogigamis film Briller. Foto: Arthaus

Er den japanske kulturen rammet av desillusjonert virkelighetsflukt? Og er filmene til Naoko Ogigami et sunnhetstegn? Briller gir uansett et vestlig publikum et innblikk i en annen side ved Japan enn den som dominerer på YouTubes mest klikkvennlige kanaler.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, mars 2009.)

Nevn «det moderne Japan» og en stri strøm av assosiasjoner knyttet til effektivitet melder seg hos den jevne nordmann: Maurflittige salary men – som bokstavelig talt jobber seg i hjel på kontoret. Småbarn som sendes på forberedende kurs før grunnskolen. Mikrohoteller og bullet train. Samtidig vekkes en rekke assosiasjoner knyttet til en nevrotisk populærkultur: Tegneserier som veksler mellom det utstudert nusselige og det hypervoldelige. Katastrofebesatt animé. Og – ikke minst – japanske fjernsynskonsepter, som har gått fra kultstatus på nettet til å bli eksportvare. De kommersielle kanalene i Norge viser for tiden japanskinspirerte programmer som Silent Library, MTX, Ylvis møter veggen og Hjelp, jeg er med i et japansk game show. Det er visst ikke bare japanerne som lar seg underholde av småsadistisk slapstick.

Til tross for denne siste kulturutvekslingen består mye av den tradisjonelle vestlige fascinasjonen for japanernes eksotiske sider. Men vi fokuserer sjelden på de mer grunnleggende trekkene, som er rimelig lette å identifisere seg med. Symptomene, som kan være eksotiske, er det som helst fanger interessen.

Skjoldbjærg anno 2003.

Erik Skjoldbjærg instruerer Christina Ricci og Jessica Lange på settet til «Prozac Nation». Pressefoto: Filmweb/Scanbox Norge

I dag er det premiere på Erik Skjoldbjærgs siste film, «Pyromanen», som gjennomgående har fått gode kritikker. Plagede menneskesinn ser fortsatt ut til å være noe regissøren interesserer seg for. I 2003 intervjuet jeg ham i forbindelse med lanseringen av «Prozac Nation».

(En forkortet versjon av dette intervjuet kom på trykk i magasinet Mann)

Etter mye om og men, er det endelig duket for premiere på Erik Skjoldbjærgs «Prozac Nation». Regissøren håper ikke det har skadet karrieren hans at det har tatt så lang tid å få filmen satt opp på kino. – Jeg har jo levd på «Insomnia», og nyinnspillingen av «Insomnia», sier han.

Som kjent er «Prozac Nation» Skjoldbjærgs Hollywood-debut. Produsert av hovedrolleinnehaver Christina Ricci, på hennes eget initiativ, etter at hun så nettopp «Insomnia». Gode filmer med gode skuespillerinnsatser er med andre ord den beste metoden å sikre karrieren sin på.

– Det skuespillere ser på, er om du har fått andre skuespillere til å fungere på film, kommenterer Skjoldbjærg.