Et globalt farvel til Gud.

Verden blir – med noen unntak – stadig mindre religiøs.

Et av mine bidrag i novemberutgaven av Aftenposten Innsikt er en sammenfatning av de nye funnene til statsviterne Ronald F. Inglehart og Pippa Norris. Saken starter slik:

Brå endring. Rett etter årtusenskiftet kunne det se ut som at religionene var på fremmarsj igjen. Tendensen kom til uttrykk blant annet gjennom den evangelikalsk kristne innflytelsen i USA, gjenoppblomstringen av ortodoks kristendom i det tidligere Sovjetunionen og posisjonen det politiske islam hadde fått.

I 2011 publiserte statsviterne Ronald F. Inglehart og Pippa Norris en undersøkelse basert på statistikk om religiøse trender i 49 land fra tidsrommet 1981–2007, som konkluderte med at befolkningen i 33 av landene hadde blitt mer religiøse i denne perioden.

Men nå har bildet brått endret seg markant, mener Inglehart, som er professor ved University of Michigan og snart bokaktuell med utgivelsen «Religion’s Sudden Decline: What’s Causing It and What Comes Next?». I en artikkel i Foreign Affairs avslører han noe av hovedbudskapet i boken.

Siden 2007 har 43 av de 49 landene i undersøkelsen (de utgjør rundt 60 prosent av verdens befolkning) blitt mindre religiøse. Tendensen er merkbar over hele verden, og ikke bare i høyinntektsland.

Blant de troende.

Ronit (Rachel Weisz) brøt med sin jødisk-ortodokse familie for mange år siden, men vender tilbake til gamle trakter etter farens død. Foto: Selmer Media

Blikket er gjerne kritisk når filmskapere stiller skarpt på religiøse miljøer. Men noen ganger er tvisynet med.

Juliutgaven av Aftenposten Innsikt er ute, og denne gangen zoomer filmartikkelen inn på hvordan filmskapere skildrer religiøse mennesker og miljøer. Saken begynner slik:

Sort får. Tittelen på Sebastián Lelios film, «Ulydighet», avslører at vi har med regelbrytere å gjøre. Den første mistenkte dukker opp i skikkelse av fotografen Ronit (Rachel Weisz). For mange år siden brøt hun med sin jødisk-ortodokse familie i London. Nå krever imidlertid farens død – han var rabbiner – at hun avlegger gamle adresser en visitt. Det er et siste farvel, og arv som skal gjøres opp. Familiesammenkomsten byr dog på et par overraskelser for Ronit. Hun får blant annet vite at Dovid (Alessandro Nivola), som er arvtager til rabbinerstillingen, også er ektemannen til Ronits barndomsvenninne Esti (Rachel McAdams). Dette får Ronit til å bli værende en stund. Hun og Esti har en historie sammen. Og nå truer den med å flamme opp på nytt. Det vil bli ytterst skandaløst. («Ulydighet» hadde première 29. juni.)

Sekulær skepsis. Filmskildringer av religiøse miljøer er ofte uttalt kritisk vinklet, som i «Magdalenasøstrene» (2002). Selv fortellinger som demper antipatien og de retoriske virkemidlene er gjerne mest opptatt av de sosiale, psykologiske og maktrelasjonelle forholdene ved organisert religion. Det egentlige religiøse livet, med dets introspeksjon og ritualer, er mindre interessant. Tendensen er lett å forklare: I et sekularisert samfunn har de religiøse ofte rollen som ultimate outsidere. Det første spørsmålet deres blotte eksistens forårsaker, er «hvorfor». De vekker skepsis. Særlig dersom de representerer levninger etter en hjemlig religiøs tradisjon har filmskaperne lett for å velge den kritiske holdningen.

Nysgjerrig på det eksotiske. For det finnes unntak. Noen ganger tar filmskaperne på seg de antropologiske brillene, og om innstillingen ikke blir ukritisk velvillig – blir den ofte langt mer nysgjerrig. Her stiller «eksotiske» religionsuttrykk med en fordel, og særlig buddhisme har vist seg å appellere til denne siden hos vestlige filmskapere. Bernardo Bertoluccis «Little Buddha» (1993) og Martin Scorseses «Kundun» (1997) er to velkjente eksempler.

Hele artikkelen finner du altså i julinummeret av Aftenposten Innsikt.

 

De omstreifende døde.

Maitre de Philippe de Gueldre, Un transi entrainant la femme du chevalier, extrait de La Danse macabre des femmes de Martial d’Auvergne.

Filmer og tv-serier om levende døde er populært som aldri før. Men forestillingen om at animerte lik kan vandre omkring er eldgammel.

(Opprinnelig publisert på nettsiden til Levende Historie, mars 2014.)

20. mars sender NRK2 første episode av den franske dramaserien «Gjengangerne», eller «Les Revenants» (2012–) som den heter på originalspråket.

Serien er svært kritikerrost og har blitt noe av et kultfenomen internasjonalt.

Handlingen utspiller seg i en liten fransk fjellandsby, hvor en gruppe mennesker en dag plutselig vender tilbake til hjemmene sine.

Det spesielle med situasjonen er at de ikke vet at de har vært døde i flere år!

«Gjengangerne» kommer på toppen av en bølge med filmer og tv-serier som på en aller annen måte tematiserer ideen om at avdøde mennesker «vender tilbake» – i fysisk forstand.

BBC har hatt stor fremgang med «In the Flesh» (2013, ny sesong spilles inn i år).

Her er premisset at myndighetene forsøker å rehabilitere de gjenoppståtte, slik at de kan integreres tilbake inn i samfunnet.

En tilsvarende idé har den svenske forfatteren John Ajvide Lindqvist tatt for seg i romanen Håndtering av udøde (2005), som skildrer de sosiale og psykologiske gnisningene som oppstår etter at de levende plutselig må dele hverdag med avdøde slektninger som er blitt re-animert.

Størst oppmerksomhet har nok likevel de rene skrekkfortellingene, som «The Walking Dead» (2010–) eller de norske «Død snø»-filmene (2009 og 2014), fått.

Eldgammel forestilling
Det er fort gjort å tenke at denne trenden skyldes film- og tv-produsentenes hang til sterke virkemidler og spektakulære scenarier. Og dét aspektet har nok ikke lagt noen demper på fenomenet.

Det er også fort gjort å tenke at alt sammen startet med Hollywoods fascinasjon for Haitis zombie-folklore. Mange av dagens serier og filmer blir da også markedsført som zombie-historier.

Men animerte og omstreifende lik er aldeles ikke noe man bare finner på Haiti (eller i tv-serier og filmer).

I middelalderen var også Europa plaget av omstreifende døde.

Religiøs fiction.

Mystiske menn i Alex Proyas «Knowing». Foto: Summit Entertainment/Nordisk Film Distribusjon AS

Nyere science fiction har flørtet intenst med religiøse elementer og motiver. Nå er sjangeren kanskje på vei tilbake til et mer sekulært preg, men ikke med Alex Proyas Knowing.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, april 2009.)

[film] I 1959 tegner en gruppe skoleelever sine visjoner for framtiden. Tegningene blir plassert i en tidskapsel, som graves opp igjen 50 år senere. Barnetegningene er dominert av science fiction-inspirerte motiver, bortsett fra bidraget til en viss Lucinda Embry, som istedet skrev en lang tallrekke. Astrofysikeren John Koestler blir fascinert av dette, og oppdager snart at sifrene kan tolkes som profetier om alvorlige ulykker. Og tallrekken nærmer seg raskt slutten. Er det dommedag som venter? Og hvem er de blonde, hviskende mennene som sønnen hans møter med økende hyppighet? Er de engler?

Svarene får du Alex Proyas siste film, Knowing, som baker inn religiøse elementer i science fiction på en måte som er blitt vanlig de siste årene. La oss imidlertid begynne med å slå fast følgende: Sekulært drama har sine røtter i eldre, religiøse fortellinger. Det er derfor ikke så rart at motiver fra gamle mytologier har en tendens til å dukke opp i moderne fortellinger. Filmskapere har benyttet seg av gamle, velkjente motiver for å belyse dagsaktuelle problemstillinger. Dermed er det ikke sagt at dette skal forstås som religiøs propaganda. Motivene brukes helst allegorisk.

Maskerte myter. I Robert Wises klassiker The Day the Earth Stood Still (1951) tar romvesenet Klaatu det jordiske dekknavnet Carpenter når han skal vandre omkring blant menneskene. At Klaatu både er en representant for «et nytt menneske» og velger å kalle seg «tømrer»/»snekker» burde få igang assosiasjonsrekkene. Men grepet er ganske subtilt, og filmen står på sekulær grunn.

Hvorfor benytter historiefortellere slike grep? Det enkle svaret er at alt som minner om noe publikum kjenner fra før, gir mulighet til å økonomisere med dramaturgien. Ting blir selvforklarende på en måte som føles naturlig. Og enkelte grunnfortellinger sitter ekstra godt i oss alle. Hvorfor ikke benytte seg av dem?

Guder og helter.

Plakat til filmen «Thor». Foto: Filmweb/UIP

Det er helt logisk at tordenguden Thor er blitt superhelt. Superheltene er nemlig vår tids utgaver av de klassiske mytologienes hel- og halvguder.

Litteraturhistoriens aller første superhelt, Gilgamesh, var aktiv for 4500 år siden. Denne sumeriske heltekongen var etter sigende to tredjedeler guddommelig og en tredjedel menneskelig. I tillegg til diverse utførte storverk hadde han frekkhet nok til å avvise seksuelle tilnærmelser fra selveste Ishtar, kjærlighetsgudinnen.

De gamle grekerne hadde selvsagt sine fortellinger om bragdene til helteskikkelser som Herkules, Akilles, Persevs og Jason. Disse heroene kunne også være halvguder, og hadde gjerne kontakt med noen av de intrigekåte skikkelsene på toppen av Olympos.

Det religiøst-mytologiske aspektet ble dempet og sekularisert i senere helteskikkelser, som Robin Hood og Den røde pimpernell. Men med de moderne superheltene kan man argumentere for at det mytologiske aspektet har gjort et solid comeback. Riktignok i en kvasivitenskapelig form, men evnene og talentene til brorparten av medlemmene i vårt moderne superhelt-pantheon er såpass eksepsjonelle og imponerende at det vil være riktig å si at halvgudene er vendt tilbake.

Parallelt med dette har Hollywood begynt å interessere seg for urkilden igjen.

Les resten i Cinema, april 2011.