Utenriksveteranen.

En noe yngre utgave av Jahn Otto Johansen. Pressefoto: Aschehoug forlag

For 15 år siden hadde jeg en lang samtale med Jahn Otto Johansen – om Den kalde krigen, spionasje, Russland, Tyskland, Europa, journalistikken og hva han trodde om framtiden. Blant annet.

(Som et apropos til A-magasinets «far og sønn Johansen»-portrett: Dette ganske lange intervjuet med Jahn Otto Johansen gjorde jeg i januar 2001, og det stod på trykk i februarutgaven av magasinet 2001.)

– Det er to ting jeg av prinsipp aldri snakker om i intervjuer, sier Jahn Otto Johansen når vi møter ham på Theatercaféen. – Det ene er mitt seksualliv, det andre er mitt religiøse syn.

Det er greit. Da får vi snakke om andre ting. Ett og annet tema finnes jo.

Hvis du sier ”utenriksreporter” til en gjennomsnittsnordmann er sjansen stor for at vedkommende ser for seg Jahn Otto Johansen. Kanskje ikke så rart etter en mannsalder som engasjert journalist i både papir- og etermedia: NRK-medarbeider, reporter i Morgenposten, redaktør i Dagbladet og forfatter av flere bøker. Alltid med hele verden som interessefelt, og det i en periode av historien der rivaliseringen mellom supermaktene USA og Sovjetunionen var merkbar overalt. Den første genuint globaliserte maktkamp sammenfaller med utenriksmedarbeider Johansens karriere. Så i stedet for å utveksle damehistorier eller diskutere katolisismen, samtaler vi om faget hans.

Krimhalvøya – en hjørnestein i det russiske imperiebygget.

Jakob Philipp Hackerts maleri av den russiske seieren i sjøslaget ved Çeşme ble laget på bestilling av Katarina den store. Foto: Wikimedia Commons

Krimhalvøya har spilt en helt avgjørende strategisk rolle i etableringen av det russiske imperiet.

(Opprinnelig publisert på nettsiden til Levende Historie i 2014.)

Hvorfor er Krimhalvøya så viktig for Russland?

Per i dag vises det gjerne til den store russiske flåtebasen i Sevastopol.

Dagens arrangement skriver seg fra 1997, da Russland og Ukraina signerte en vennskaps- og samarbeidsavtale.

Her ble partene enige om å dele den gamle sovjetiske Svartehavsflåten, slik at Russland fikk 80% og Ukraina 20%. Russland fikk også flåtebasen i Sevastopol.

Avtalen er senere forlenget slik at russerne disponerer basen fram til 2042.

Omdiskutert «gave»
Eierskapet til selve halvøya har også vært omskiftelig, selv om russerne har holdt i tøylene helt siden slutten av 1700-tallet.

Grenselandet – Ukraina mellom øst og vest.

Ilja Repins fantastiske maleri «Zaporozje-kosakkenes brev til den tyrkiske sultanen» (1880-91). Motivet viser de ukrainske Zaporizjzja-kosakkenes i 1676 i ferd med å skrive et svært fornærmende brev til sultan Mehmed IV, som svar på hans krav om at de skulle underkaste seg Det osmanske rike. Foto: Wikimedia Commons

Hva er Ukrainas rolle i forholdet til Russland? Det er ikke første gang spørsmålet stilles. Eller første gang det har kostet blod å besvare det.

(Opprinnelig publisert på nettsiden til Levende Historie i 2014.)

Situasjonen er dramatisk i Kiev, Ukrainas hovedstad. Det snakkes nå i fullt alvor om at konflikten kan eskalere til borgerkrig. Og at landet kan bli ende opp med å bli delt.

Striden står i stor grad om forholdet til «broderfolket», russerne. Et broderfolk som sågar er godt representert i selve Ukraina.

Aftenpostens ekspert Halvor Tjønn skriver i en kommentar:

«Ingen ønsker seg tilbake til tsartiden eller sovjet-perioden, da Ukraina ble styrt som et lydrike under herskerne i St. Petersburg eller Moskva.

Men forholdet til Russland har likevel vært selve hovedspørsmålet i ukrainsk politikk i alle år som er gått siden. Nesten enhver ukrainer har slektninger i Russland. Millioner av ukrainere arbeider i Russland. Og, ikke minst viktig, er det at nær innpå halvparten av alle ukrainere bruker russisk som daglig språk. I halve landet, det vil grovt sett si langs svartehavskysten i sør og dessuten i fylkene øst for elven Dnjepr, er russisk det dominerende språket.

Derfor har det å etablere en trygg ukrainsk nasjonalfølelse og en ukrainsk stat som står på egne bein, vært en vanskelig oppgave.»

Det har gått liv tapt på Maidan-plassen i Kiev denne uka. Og det er ikke første gang dette store landet har blødd for striden om sin egen tilhørighet.

Ustabile grenser
Lingvistene strides om den korrekte originalbetydningen av navnet Ukraina skal være «hjemland» eller «grenseland».

De filosofisk anlagte kan gjerne oppfatte uenigheten som et symbolsk uttrykk for den splittede identiteten landets befolkning jevnlig har måttet forholde seg til de siste århundrene.

For nettopp grensedragningen har vært svært omskiftende i dette hjørnet av Europa.