Hun samlet Nordens samer.

«Elsa Laula Renberg» av Ukjent - Saemien Sijtes fotoarkiv. Lisensiert under Offentlig eiendom via Wikimedia Commons.

«Elsa Laula Renberg» av Ukjent – Saemien Sijtes fotoarkiv. Lisensiert under Offentlig eiendom via Wikimedia Commons.

Onde tunger påsto at hun var forrykt. Elsa Laula Renberg samlet samene i Norge og Sverige til kollektiv kamp mot storsamfunnets forsøk på å utslette deres kultur. Hennes største bragd, det første fellesnordiske samemøtet 6. februar 1917, feires i dag som samenes nasjonaldag.

Høsten 1904 mottok representant­ene i den svenske Riksdagen en liten lefse av et skrift. Det var på knapt tretti sider, men at innholdet var alvorlig viste tittelen: Inför liv eller död? I teksten ble det reist krav om at samer skulle få jord, skolegang og stemmerett.

I bunn og grunn handlet den om hvordan samene best kunne motstå statens steile krav om assimilering. Pamfletten var skrevet av en 27 år gammel samekvinne ved navn Elsa Laula. Hun var leder for det nyopprettede Lapska Centralförbundet, historiens aller første samefor­ening.

Året etter sendte forbundet ut tre nye opprop. Denne gangen var mottak­eren kong Oscar II. Kongen ga tre samerepresentanter audiens, og Elsa Laula var selvskreven som en av dem.

På 1800-tallet hadde den ene folkegruppen etter den andre reist krav om selvstyre eller politisk innflytelse. Det var bare et tidsspørsmål før også sam­ene ville organisere seg. Det var kanskje mer overraskende at en ung kvinne tok ledelsen av den spirende samebevegelsen. Men så var da også Elsa Laula en helt spesiell kvinne.

Les resten i All Verdens Historie, november 2013.

Kampen om Alta-elva.

«Minnesmärke i Gargia - inskription» av Carl-Magnus Helgegren - Eget verk. Lisensiert under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons.

«Minnesmärke i Gargia – inskription» av Carl-Magnus Helgegren – Eget verk. Lisensiert under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons.

Striden rundt utbyggingen av Alta-vassdraget satte et norsk urfolk opp mot staten. Mens regjeringen vurderte å sette inn soldater, hadde noen aksjonister planer over mulige terroraksjoner liggende på sitt bord. Det hele endte med at staten vant og samene tapte i kampen mot storsamfunnet.

Den 17. oktober 1979 kunne blitt en verkebyll for det norske demokratiet. Denne dagen skulle politiet fjerne demonstrantene som hadde slått leir ved Stilla i Alta-vassdraget. Men politiet trengte hjelp.

Derfor hadde regjeringen til Odvar Nordli diskutert å la soldater fra geværkompaniet ved garnisonen i Porsanger bistå politiet. Det var stor uenighet internt i regjeringen om dette var riktig. Å bruke soldater i en aksjon mot sivile – selv om det bare dreide seg om vakthold, sanitet og transportoppgaver – hadde en veldig ubehagelig symbolikk.

Men garnisonsledelsen fikk sin ordre fra justisdepartementet. 17. oktober skulle en hemmelig aksjon gå av stabelen, og soldatene skulle delta. Striden om utbyggingen av Alta-vassdraget hadde på dette tidspunktet rast – og gradvis tilspisset seg – i over ti år.

Les resten i All Verdens Historie, mai 2014.