Overklassebilder.

Filmskildringer av rikinger: Beundring vs. latterliggjøring.

I oktoberutgaven av Aftenposten Innsikt skriver jeg bl.a. om forskningen som viser at majoriteten opplever sine lykkeligste år etter fylte 50, og hvordan landene i Midtøsten kniver om å sikre seg regnskyene i regionen. I tillegg forklarer jeg hvordan skalldyrskjell kan bidra til å gjøre batterier miljøvennlige og fornybare. Og som alltid; historiske og aktuelle notiser.

Månedens filmsak kikker nærmere på de ulike måtene overklassen portretteres i levende bilder. Artikkelen strekker seg over seks sider og innledes slik:

Kapitalformer
Kapital kommer i mange former. Penger er ikke alt. For eksempel skilte den franske sosiologen Pierre Bourdieu mellom kulturell kapital, sosial kapital og økonomisk kapital. Senere har andre kapitalbegreper kommet til. Den britiske sosiologen Catherine Hakim er kjent for å ha definert erotisk eller seksuell kapital. Ikke overraskende har attraktive mennesker mer enn resten av oss.

Disse ulike kapitalformene kan i teorien – og ofte i praksis – konverteres fra den ene kategorien til den andre. Klisjeen er en aldrende, rik mann som får seg en ung, vakker kone. Overklassen skaffer seg gjerne formuer innen flere ulike kapital-former, og økonomisk kaapital spiller en helt sentral rolle i den prosessen.

Hvis tid er penger, kan penger kjøpe fri tid til å dyrke kulturelle og intellektuelle interesser, samt investere i god helse og egenpleie.

De pene, de rike og de kompetente
I svenske Ruben Östlunds første engelskspråklige film, «Triangle of Sadness» (som får kinopremiere 14. oktober), støter vi på det mangefasetterte kapitalbegrepet – og overklassen. Filmen vant Gullpalmen under årets Cannes-festival.

Et ungt par, modellen Carl (Harris Dickinson) og influenseren Yaya (Charlbi Dean), er gjester på et luksuscruise i den absolutte elitedivisjonen. Blant de andre passasjerene er for eksempel den prateglade russiske oligarken Dimitrij (Zlatko Burić). Kapteinen, Thomas Smith (Woody Harrelson), er en mann som liker å krydre samtalen med Marx-sitater.

Seilasens lukkede miljø gir rik anledning for regissør Östlund å bore i den sosiale dynamikken mellom velstående passasjerer og skipets besetning, hvorav mange fyller rene tjenerfunksjoner.

Denne strukturen krakelerer da en storm får båten til å havarere. Nå må de overlevende kjempe for tilværelsen på en øde øy – hvor enda en form for kapital introduseres. Vi kan kalle den ferdighetskapital. Noen mestrer kunsten å finne mat, andre ikke.

Meg, meg, meg, meg!

Narsissister på film: Noen må jo skape dramaet.

I septembernummeret av Innsikt skriver jeg bl.a. om den økonomiske verdien av Donbas: Hvis Ukraina mister Donbas-regionen til Russland, hva har landene da henholdsvis tapt og vunnet?

I tillegg: Forskere advarer om at havvindanleggene som flyttes ut på dypere vann kan forstyrre helt grunnleggende naturprosesser. Og en ny norsk-svensk studie av hvor mange som ikke fikk barnebarn og oldebarn, byr på visse overraskelser.

Mens filmartikkelen denne gangen altså tar for seg hvordan narsissister skildres – og hva slags dramaturgisk funksjon de fyller – på det hvite lerretet.

Her er et lite utdrag fra teksten, som bruker en ny norsk film som aktualitetsknagg:

Sympati-vampyr
I Kristoffer Borglis nye film, «Syk pike» (kinopremiere 9. september), møter vi en interessant variant av typen. Hun heter Signe (Kristine Kujath Thorp) og er kjæreste med kunstneren Thomas (Eirik Sæther).

Forholdet deres er preget av en usunn konkurransementalitet. Og da han plutselig høster mye anerkjennelse for en ny utstilling, må Signe finne en måte å hevde seg på. Hun vil ikke forbli den kjedelige partneren.

Løsningen blir å lyve på seg «interessante» diagnoser. Det begynner med nøtteallergi, men snart kjøper hun illegale medikamenter som sikrer henne troverdige symptomer. Omgivelsene reagerer med sympati, og Signe nyter oppmerksomheten hun får. Dette er avhengighetsskapende, og pillebruken eskalerer.

Samtidsdiagnose
Regissør Borgli er tydelig på at Signes ekstreme narrespill er inspirert av særtrekk ved dagens samfunn

«Narsissisme er jo så utrolig tydelig i samtiden, et problem vi bare gjør verre med sosiale medier og alle disse måtene å dyrke seg selv på. Det er så tydelig at det nesten er umulig ikke å snakke om det», sier Borgli i et intervju med bransjetidsskriftet Rushprint. Og videre:

«Det er bygget enda mer en økonomi rundt det å være et offer. Det skaper et incentiv som de fleste tenker at ‘det kan man ikke spille på’. Men denne karakteren gjør det de færreste ville gjort. De færreste vil agere på det incentivet. Kulturelt er offerrollen nå skapt som helterollen».

Dette er ikke første gang filmskapere bruker narsissister til å kommentere problematiske sider ved samtidskulturelle tendenser.

Les resten i septemberutgaven av Aftenposten Innsikt.

Refsende komikk.

Satire er humor med brodd og et budskap, sogar med en målsetting om å påvirke.

Filmsaken jeg har skrevet for septemberutgaven av Aftenposten Innsikt tar utgangspunkt i Ruben Östlunds Gullpalmevinner «The Square». Og temaet er satire:

Kunstverdenen, i likhet med resten av kulturlivet, er et trend- og teorifølsomt univers, hvor de korrekte ideene står sentralt. Derfor blir det også viktig for aktørene å kontrollere hvordan man fremstår. I en slik situasjon kan selv ganske banale nærkontakter med den rotete og ubehagelige virkeligheten skape farlige rystelser.

For eksempel ved at noen stjeler mobilen din, og du gjør et ugjennomtenkt og fomlete forsøk på å spore opp tyven. Det er dette som skjer med Christian i «The Square». I tillegg godkjenner han et markedsføringsstunt som får en helt annen effekt enn den han så for seg.

Resultatet er et selvbilde som krakelerer. Det blir krevende å holde den idealistiske, politisk korrekte masken for kuratoren. Og ditto vrient å begrunne utstillingen på troverdig vis.

Alvorlig ærend. Mens andre komedieformer ofte bare vil more, er satiren ute i alvorlig ærend. Det handler ikke kun om å kle av keiserne, men om å eksponere dysfunksjonelle sider ved samfunnets institusjoner, praksiser eller ideologier. Av samme grunn er det ingen andre former for humor som er viktigere i et fungerende demokrati. Satire er en form for debattinnlegg.

I følge den fransk-amerikanske kulturhistorikeren Jacques Barzun er perioder preget av utbredt forfall og dekadanse som regel en potensiell gullalder for satirikerne. For dekadanse handler mest av alt om at folk har akseptert det meningsløse som normalt. Da trengs satiren for gjenetablere litt bakkekontakt.

Ellers i denne utgaven av magasinet:

I valgmåneden september kan du i Aftenposten Innsikt lese om hvordan politikere flest, for å minimere mulig kritikk, er blitt mestere i å svare tvetydig eller omgå problemstillinger. De drilles i ulike strategier for å unngå å svare på vanskelige spørsmål, men ingen vil innrømme tåkeprat. Det uklare politikerspråket setter argumentasjonsdemokratiet under press.

I Eritrea fikk italienske arkitekter boltre seg fritt i kolonitiden. Hovedstaden Asmara kan derfor fremvise en fantastisk samling modernistisk og futuristisk arkitektur. Sommerens oppføring på Unescos verdensarvliste kan bidra til å ta vare på den arkitektoniske arven.

Grønlands selvstendighet er tabu i Danmark. Danmark vil ikke vedkjenne seg at Grønland for mange fortsatt er å anse som en koloni, øyas selvstendighetsønske blir ikke tatt seriøst – og debatten knebles.

Makt har en berusende effekt, men den kan også gi hjerneskade ved at den svekker lederes mentale kapasitet. Mektige mennesker mister spesielt evnen til å lese andre mennesker, en evne som var avgjørende for deres vei til makten i utgangspunktet.

Nøkkelarten Raudåte finnes i enorme mengder i Norskehavet og er avgjørende føde for fisk og sjøfugl. Dyreplanktonets rike omega-3-innhold gjør kommersiell tråling ettertraktet. Nå økes kvotene dramatisk, men forskerne kjenner ikke konsekvensene for økosystemene.

Moteindustrien har kuppet band-T-skjorten. Nå trenger man knapt ha hørt om et band for å gå med navnet deres på T-skjorten. For mange er det nok at logoen ser passe rocka ut og matcher antrekket.

 

Moteriktig ordliste for alternativ kunnskap.

Og nå noe fra arkivet. Fra den tiden jeg fulgte nettsiden Butterflies and Wheels, som ble opprettet for å yte motstand mot 3 ufyselige trender i dagens samfunn – oppsummert slik i deres egne ord:

1. Pseudoscience that is ideologically and politically motivated.
2. Epistemic relativism in the humanities (for example, the idea that statements are only true or false relative to particular cultures, discourses or language-games).
3. Those disciplines or schools of thought whose truth claims are prompted by the political, ideological and moral commitments of their adherents, and the general tendency to judge the veracity of claims about the world in terms of such commitments.

Kampen ble delvis ført med humor, og redaksjonen laget bl.a. en egen – meget satirisk – ordliste for tilhengere av «alternativ kunnskap». Her følger noen av de vittige definisjonene:

Acceptance
Nice, warm, cooperative way of evaluating ideas, much better than argument.

Alternative
A wonderful thing. Because it’s the opposite of everything. You have the regular, normal, boring thing, like medicine, or scholarship, or education, and then you have the alternative kind, which does whatever the opposite is. Normal medicine relies on testing, so dear alternative medicine relies on guesswork and hunches and an inner voice. So much more spiritual.

Argument
Unpleasant, testosterone-driven method of supporting one’s assertions, to be avoided in favour of acceptance.