Maskinenes nirvana?

Maskinenes-nirvana-screenshot

Utsiktene til en høyteknologisk revolusjon skaper kvasireligiøse forventninger – om frelse eller fortapelse.

Før koronapandemien veltet inn over oss og tok all oppmerksomhet, lå det an til et lite mediemessig løft for debatten om kunstig intelligens. Vi får håpe vi kan ta opp igjen den tråden etter hvert. Jeg rakk iallfall å få inn denne artikkelen i aprilutgaven av Aftenposten Innsikt, hvor jeg primært fokuserer på de store forventningene mennesket knytter til teknologien – på godt og ondt.

Her er innledningen på artikkelen:

Maskingudene. Enkelte science fiction-scenarioer truer med å bli science facts.

«I bunn og grunn bygger vi en gud!» sier en av de intervjuede kildene i Tonje Hessen Scheis nye dokumentarfilm «iHuman». Den gransker utviklingen av kunstig intelligens. Prosjektene som skildres, er både imponerende og urovekkende. Kanskje mest det siste. Schei ønsker å problematisere, for å vekke debatt.

Problemstillingen er da også overmoden for en grundig og prinsipiell diskusjon, ifølge flere eksperter. Selv optimister er enige i dette. Den teknologiske utviklingen som forventes å finne sted i de kommende tiårene – med kunstig intelligens i en nøkkelrolle – vil kunne gi oss maskiner som overgår mennesket på felt etter felt.

Redselen for hva dette potensielt vil innebære, er velkjent. Vi har bearbeidet det i årtier. Høyteknologiske mareritt er et sentralt tema i science fictionsjangeren. Autonome roboter i ymse varianter forsøker å utrydde eller undertvinge oss blant annet i «Terminator»- og «The Matrix»-seriene. De gjør opprør i «Westworld» (1973/2016-) og «Ex Machina» (2015), og er hensynsløst manipulerende i «Prometheus» (2012).

Men andre filmer – som «A.I.» (2001), «WALL-E» (2008), «Her» (2013) og «Chappie» (2015) – skotter mot en noe mer fortrøstningsfull horisont, hvor mennesket og maskinene ikke er dømt til å utkjempe eksistensielle konflikter. I Iain Banks romanserie «The Culture» (1987–2012) er samspillet med den kunstige intelligensen positivt.

Supermennesket. Fremtidstroen og teknologioptimismen er fortsatt med oss. Og noen kaller seg teknologiutopister. Ulike varianter av denne ideologien har fått ny vind i seilene de siste 30–40 årene – mer eller mindre parallelt med fremveksten av Silicon Valley-selskapene som tunge markedsaktører.

Les resten i Aftenposten Innsikts aprilutgave.

Urbane fortellinger.

Man kan godt hevde at hovedrollen i Peter Jackson «Mortal Engines» blir spilt av den bevegelige storbyen London. Og det er ikke første gang et bylandskap gis en selvstendig og sentral plass i en film.

Da er årets siste utgave av Aftenposten Innsikt å få kjøpt. Her har jeg, i tillegg til de faste spaltene, bl.a. skrevet en liten oppdatering fra gastronomi-fronten, som er gjort tilgjengelig på nett som…. vel, en smakebit: «Fake Fish».

Men hovedbidraget er, som så mange ganger før, en filmartikkel. Denne gangen er temaet «Byen på film», og her er innledningen på saken:

Rullende metropoler. Urbaniseringsprosessen preger dagens verden i en grad som det finnes få paralleller til i historien. Fremtidens verden vil preges av megabyer og bykonglomerater som har større økonomisk makt enn de fleste stater, hevdes det. Kort sagt: Vår – og morgendagenes – verden kan trygt kalles «Byens tidsalder».

I Philip Reeves firedelte romanserie «Mortal Engines» (2001–06) skildres også en snarlig fremtid hvor byene dominerer. Men siden dette er en science fiction-serie er det en skildring med noen oppsiktsvekkende føringer: Handlingen utspiller seg i en verden radikalt endret av en kortvarig krig («60-minutterskrigen»), som for en periode gjorde planeten vår geologisk ustabil. Jordskjelv og vulkanutbrudd ble konstante trusler, ikke minst for byer.

Løsningen ble å sette byene på gigantiske hjul, noe som gjorde dem geografisk uavhengige – også etter at jordskjelvfaren la seg.

By mot by. I denne fremtidsvisjonen av ambulerende metropoler er det London som er stormakten. London har evnen til å «fortære» andre byer den måtte støte på, ved å plukke dem fra hverandre og gjenvinne ressursene deres. Denne formen for maktutøvelse og konkurranse byer imellom går under tilnavnet «kommunal darwinisme».

7. desember er det premiere på Peter Jacksons filmatisering av «Mortal Engines», hvor vi møter unggutten Tom Natsworthy (Robert Sheehan). Han forhindrer den lovløse Hester Shaw (Hera Hilmar) fra å myrde Thaddeus Valentine (Hugo Weaving) – en av Londons mektigste menn. Episoden fører imidlertid til at både Tom og Hester ender opp på bakken utenfor den bevegelige byen. Sammen må de finne en måte og komme seg om bord igjen, og underveis får Tom vite mer om Hesters motiver.

Definerer dramaets univers. Ikke alle filmer skildrer bylandskaper og urbanitet på en like fantasirik og vilter måte som bøkene til Reeves legger opp til, men faktum er at bymiljøer ganske hyppig brukes som et sentralt virkemiddel i filmfortellingene. Gater, bygninger og annen infrastruktur utgjør jo tross alt rammene – eller kulissene – for handlingen, og definerer dermed hva slags verden rollefigurene beveger seg i. Dette har stor betydning for hvordan dramaet defineres og forstås.

Les resten i Aftenposten Innsikt 12-2018.

 

 

Religiøs fiction.

Mystiske menn i Alex Proyas "Knowing". Foto: Summit Entertainment/Nordisk Film Distribusjon AS

Mystiske menn i Alex Proyas «Knowing». Foto: Summit Entertainment/Nordisk Film Distribusjon AS

Nyere science fiction har flørtet intenst med religiøse elementer og motiver. Nå er sjangeren kanskje på vei tilbake til et mer sekulært preg, men ikke med Alex Proyas Knowing.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, april 2009.)

[film] I 1959 tegner en gruppe skoleelever sine visjoner for framtiden. Tegningene blir plassert i en tidskapsel, som graves opp igjen 50 år senere. Barnetegningene er dominert av science fiction-inspirerte motiver, bortsett fra bidraget til en viss Lucinda Embry, som istedet skrev en lang tallrekke. Astrofysikeren John Koestler blir fascinert av dette, og oppdager snart at sifrene kan tolkes som profetier om alvorlige ulykker. Og tallrekken nærmer seg raskt slutten. Er det dommedag som venter? Og hvem er de blonde, hviskende mennene som sønnen hans møter med økende hyppighet? Er de engler?

Svarene får du Alex Proyas siste film, Knowing, som baker inn religiøse elementer i science fiction på en måte som er blitt vanlig de siste årene. La oss imidlertid begynne med å slå fast følgende: Sekulært drama har sine røtter i eldre, religiøse fortellinger. Det er derfor ikke så rart at motiver fra gamle mytologier har en tendens til å dukke opp i moderne fortellinger. Filmskapere har benyttet seg av gamle, velkjente motiver for å belyse dagsaktuelle problemstillinger. Dermed er det ikke sagt at dette skal forstås som religiøs propaganda. Motivene brukes helst allegorisk.

Maskerte myter. I Robert Wises klassiker The Day the Earth Stood Still (1951) tar romvesenet Klaatu det jordiske dekknavnet Carpenter når han skal vandre omkring blant menneskene. At Klaatu både er en representant for «et nytt menneske» og velger å kalle seg «tømrer»/»snekker» burde få igang assosiasjonsrekkene. Men grepet er ganske subtilt, og filmen står på sekulær grunn.

Hvorfor benytter historiefortellere slike grep? Det enkle svaret er at alt som minner om noe publikum kjenner fra før, gir mulighet til å økonomisere med dramaturgien. Ting blir selvforklarende på en måte som føles naturlig. Og enkelte grunnfortellinger sitter ekstra godt i oss alle. Hvorfor ikke benytte seg av dem? Les videre