Kjærlighet for erfarne.

Vi er midt i en bølge av kjærlighetsfortellinger om godt voksne partnere. Og de er ikke nødvendigvis så blyge. Lysten skal gjerne også med.

Litt forsinket får jeg smette inn hva som var filmartikkelen i Aftenposten Innsikts juniutgave: Det har overskriften allerede avslørt, regner jeg med. Her er innledningen på saken:

Eldrebølgen. «Det er aldri for sent», sies det jo. Det som iallfall er sant, er at vi det siste årtiet har kunnet notere oss mange filmer og tv-serier som tar dette munnhellet på ordet. Fortellinger om kjærlighet og romantikk med godt voksne i hovedrollene har kommet tett, i mange fasonger og med ulike perspektiver.

På filmfronten har titler som «Last Chance Harvey» (2008), «It’s Complicated» (2009), «Hope Springs» (2012) og «The Best Exotic Marigold Hotel» (2012) på ulikt vis tatt for seg tematikken. Mens f.eks. BBC-serien «Last Tango in Halifax» (2012) er blant tv-produksjonene som har hengt seg på trenden.

Bill Holdermans «Book Club», som settes opp på kino fra 8. juni, er foreløpig siste bidrag i denne eldrebølgen.

Stimulerende lesning. Her introduseres vi for fire venninner – Diane (Diane Keaton), Vivian (Jane Fonda), Sharon (Candice Bergen) og Carol (Mary Steenberg) – som har kjent hverandre i evigheter. Eller i det minste såpass lenge at kvartetten har fått både rynker og grått hår.

Blant det viktigste limet i samholdet deres er en lesering. God litteratur gir som kjent tilværelsen flere dimensjoner – og stimulerer sinnet. Men er bestselgeren «Fifty Shades of Grey» lødig litteratur? Den skaper iallfall noen påtakelige reaksjoner hos damene, og vekker til live slumrende instinkter.

Venninnegjengen innser at de ikke blir yngre, og om de skal rekke over flere nytelser før det helt ugjenkallelig blir for sent, kreves handling. Heldigvis finnes det interessante mannfolk der ute, nærmere bestemt Bruce (Craig T. Nelson), George (Richard Dreyfuss), Arthur (Don Johnson) og Mitchell (Andy Garcia). Love – and a little bit of lust – is in air.

Bryter tabu. Tendensen er interessant. Forelskelse og kjærlighet – særlig dersom den ikke lukker øynene for det erotiske aspektet i pakken – har ellers gjerne vært ungdommens gebet. Dette er så normalisert at det nesten er umulig å se for seg filmhistorien uten denne ingrediensen.

Eldre menneskers lyster har til gjengjeld vært mer eller mindre tabubelagt – eller i det minste aktivt oversett. Folk med rynker og grått hår er implisitt blitt møtt med forventninger om å holde seg på matta. Ingen andre demografiske grupper har måttet forholde seg til strengere seksualmoralske vilkår, kan man hevde.

Mens retten til skilsmisse og nye forhold er akseptert både på film og i virkeligheten, aner man at publikum og samfunn har lettere for å godta et samlivsbrudd dersom partene er relativt unge. Eldre mennesker er forventet å holde ut. De har jo ikke lenger framtiden foran seg. «Hvorfor skape slikt drama i din alder?», er liksom grunnpremisset.

Resten av saken med filmliste kan altså leses i juninummeret av Aftenposten Innsikt, hvor jeg også har skrevet en liten sak om hvordan Europas elver er fulle av stengsler. Eldre utgaver av magasinet får du tilgang på via arkivdelen av Magasin+-abonnementet.

Reklamer

Foraktede følelser.

Den erotiske thrilleren er en av filmfamiliens foraktede stebarn. Men kanskje Park Chan-wooks «Kammerpiken» kan bidra til å heve statusen?

Aprilutgaven av Aftenposten Innsikt er nå i salg. I filmartikkelen denne gangen spør jeg om det er på tide med en revurdering av sjangeren erotisk thriller. Her er et lite utdrag:

I utgangspunktet er den erotiske thrilleren et avkom av 1940- og 50-tallets film noir, hvor utspekulerte femme fatales brynet seg på hardkokte mannfolk. Hun er en interessant kvinnefigur, som både fikk være aktiv og ha en egen agenda. Sensuren forhindret dog at metodene i denne kjønnskampen ble skildret altfor nærgående. Men fra og med slutten av 1960-tallet ble grensene for hva man kunne vise på film flyttet. Tendensen fortsatte utover på 70-tallet.

Rundt 1980 dukket det opp neo-noir-filmer som tok opp i seg den nye frilyntheten. Ti år senere hadde tendensen vokst til en veritabel syndflod.

I løpet av 1990-tallet klarte den erotiske thrilleren på den ene siden å frigjøre seg fra noir-skjemaet, gjennom en håndfull filmer som utforsket andre thrillerelementer – ofte i mer psykologisk retning. Samtidig ble imidlertid publikum overfôret av lettvinte «Basic Instinct»-kopier. De gikk lei. Den erotiske thrilleren ble for mange synonymt med «dårlig film», og bølgen trakk seg tilbake.

Svindel og sex. Den sørkoreanske regissøren Park Chan-wook («Oldboy», «Lady Vengeance», «Thirst») er nå kinoaktuell med «Kammerpiken» – som får première 7. april. Her møter vi Sook-Hee (Kim Tae-ri), en kvinnelig lommetyv, som blir kammerpike for den unge adelsdamen Izumi Hideko (Kim Min-hee). Sook-Hee agerer på oppdrag fra en svindler, som utgir seg for å være en greve. Målet er å lure Hideko til alteret for å slå kloa i arven hennes. Men jo mer den falske kammerpiken omgås med sitt potensielle offer, jo sterkere blir båndet mellom dem. De havner i seng sammen. Og lommetyvens stadig hetere følelser gjør henne skeptisk til svindelplanen.

Chan-wook er en prisvinnende kritikerfavoritt, og «Kammerpiken» har fått strålende anmeldelser i internasjonal presse. Det er altså mulig å lage gode filmer hvor våre seksuelle impulser får spille en hovedrolle. Kanskje er det også på tide å revurdere statusen til den erotiske thrilleren?

Innsikt-april17

Ellers retter denne utgaven av Innsikt et særlig fokus mot Finland, som markerer 100 års selvstendighet i 2017. Men om 100-årsjubileumsfeiringen hyller samholdet og heltene, lar den skjelettene bli igjen i skapet. Historikere ønsker å røske opp i noen av de nasjonale mytene og hente de mørkere sidene av historien frem i lyset.

Dessuten: Hvor norsk er egentlig Norges nasjonalfisk, ørreten? Millioner av ørret-unger av dansk-sveitsisk opprinnelse ble satt ut i vann og vassdrag over hele Sør-Norge frem til 1968. Konsekvensene er aldri blitt undersøkt.

Alderdom og rynker foraktes. Men det meste kan settes på vent med skalpell og noen injeksjoner. Mens kosmetiske inngrep tidligere var for de bemidlede få, er det nå blitt en overkommelig luksus. Bildene «New Aging» er en del av et stort fotoprosjekt Lauren Greenfield har jobbet med i 25 år.

Videre kan du lese om Finlands eksperiment med borgerlønn, om usikkerhet og skandaler foran valget i Frankrike, om ulovlig eksport av elektronisk avfall og kildekritikk på timeplanen i kampen mot falske nyheter.

Sosiolog uten sladd.

Sex-løgn-bokomslag

Først forsvarte han folks rett til å dyrke den dårlige smaken, kitsch og camp. Så propaganderte han for Elvis-kulturen. Og nå tar han et generaloppgjør med pornomotstanderne i boka «Sex, løgn og videofilm». Er Kjetil Rolness ute etter å korrumpere nasjonen fullstendig?

(Dette portrettintervjuet stod opprinnelig på trykk i magasinet «2003». Man kan – nå godt over 10 år senere – trygt konstatere at Rolness fortsatt er en sentral aktør i den norske debatten. Og fortsatt med en sans for kontroversielle tema. I fjor høst titulerte han jo seg selv som «Djevelkvinnens advokat», da han forsvarte Hege Storhaug. Men da Rolness lanserte denne boka betakket han seg – i det minste retorisk – mot stillingsbeskrivelsen Djevelens advokat. Apropos temaet, se også artikkelen «Pornoflørten».)

Aller først: Vi advarer mot at dette intervjuet vil inneholde sterke, usensurerte uttalelser og argumenter som kan virke støtende. Dette intervjuet egner seg ikke for små barn og sarte sjeler. Du leser videre på eget ansvar. (Og det gjør du nok. For nå er du nysgjerrig. Ingenting selger som sex.)

– Jeg har undret meg over at denne boken ikke ble skrevet for lenge siden, sier Kjetil Rolness. – En eller annen gang måtte jo noen ta bladet, for ikke å si porno-bladet, fra munnen, og si: «Dette her er jo bare tull! Dette er virkelig ikke sant!» For det er ganske sært når en liten gruppe aktivister klarer å få bred politisk aksept for sin særegne forståelse av en stor populærkulturell genre, og den forståelsen omtrent sidestiller genren med folkemord. Pornografien er blitt en fiende av alt vi holder for kjært og viktig i vårt samfunn. Og det er den mest lettkjøpte fienden du kan få. Du risikerer ingenting ved å være mot porno. Men det er viktigere for meg å være mot antipornobevegelsen enn å være for porno.

Han prater med en rolig, kvernende, smått insisterende stemme, Kjetil Rolness. Og han legger ofte trykk på enkeltord. Det er viktig å være ty-de-lig. Det er viktig å få fram poenget. Ikke så rart. Man trår varsomt på tynn is. Særlig når man leier en hellig ku over til slakteriet. Denne vinteren kan det nemlig bli bråk her i landet. Les videre

Pornoflørten.

Mark Wahlberg og Heather Graham i "Boogie Nights". Foto: Filmweb/New Line Cinema

Mark Wahlberg og Heather Graham i «Boogie Nights». Foto: Filmweb/New Line Cinema

Voksenfilmselskapet Vivid forsøkte å rekruttere den høyt profilerte porno(stjerne)konsumenten og Hollywoodskuespilleren Charlie Sheen som regissør. Det ville i såfall være en symbolsk illustrasjon på det stadig mer intime forholdet mellom pornobransjen og Hollywood.

(Opprinnelig publisert i Cinema/Film & kino 4-2011.)

I mars ble det kjent at klodens største pornofilmselskap, Vivid Entertainment, hadde tilbudt vinterens mest utagerende villbasse, Charlie Sheen, regijobben på en voksenfilm med den parodiske tittelen Two and a half women. Selskapet ville sågar gjerne ha flere av Sheens damebekjentskaper fra pornobransjen foran kameraet.

Dersom Sheen hadde takket ja til tilbudet ville han gjort seg selv til den definitive symbolskikkelsen for en utvikling som har pågått en stund: Hollywoods tvetydige og stadig ivrigere flørt med pornofilmbransjen. Breddefilmen liker nemlig å krydre fortellingene sine med innslag fra pornomiljøet. Noen ganger helt konkret. Pornoskuespillere som Kobé Tai/Carla Scott, Ron Jeremy og Jenna Jameson har hatt biroller i produksjoner uten XXX-stempelet. Og den pensjonerte pornostjernen Traci Lords har forlengst meldt overgang til konvensjonelle B-filmer.

Men mens tidligere og nåværende pornostjerner har tatt steget over i Hollywoodproduksjoner har ennå ingen gått den motsatte veien. Iallfall ikke under full pressedekning. Sheen kunne ha blitt den første. Uansett hvordan man velger å se på dette – som tragisk, komisk eller tragikomisk – er det en god oppsummering av filmbyens vinglete og koketterende forhold til sexindustrien.

Komediebølge. Vinglingen er kanskje ikke så merkelig. Sex er tross alt både intimt alvorlig og ufrivillig komisk på én og samme tid. Denne dobbeltsidigheten kommer til uttrykk i Hollywoods skildringer av voksenfilmbransjen. Historier som tar for seg pornobransjen har en tendens til å enten være tragedier – dersom de ikke er rene skrekkfortellinger – eller komedier. Dramafilmer med seriøst tilsnitt klarer ikke helt å bestemme seg, og foretrekker typisk en tragikomiske vinkling. Les videre