Sivilisatoriske startpakker.

Hvis vi rammes av en katastrofe som får sivilisasjonen vår til «å gå i revers», hva gjør vi da? Finnes det noen gode bud på hva en «startpakke» for gjenreisningen av vårt teknologiske samfunn bør inneholde?

Disse spørsmålene danner utgangspunktet for siste tilskudd i artikkelserien «Sivilisasjonstråder». Saken er tilgodesett med hele 10 sider i februarutgaven av Aftenposten Innsikt.

Ellers bidrar jeg som vanlig med faste spalter og en filmartikkel. Sistnevnte tar for seg hvordan film- og serieskapere skildrer det epidemiske misbruket av opioider i USA.

Men det er altså «Sivilisatoriske startpakker» som er hovedbidraget fra meg denne gangen. Her er et lite utdrag fra artikkelen:

Baksiden av en avansert samfunnsstruktur er sårbarhet, og for vårt tilfelle er den potensielle fallhøyden stor. Hvordan vil vi takle et scenario med flere samvirkende katastrofer? Hva om vi for eksempel rammes av en kraftig solstorm – som setter strømnettet ut av funksjon – midt under en hissig pandemi?

De såkalte «Miyake-hendelsene» er solstormer som kan bli 10 til 100 ganger kraftigere enn den berømte «Carrington-hendelsen» i september 1859, da telegrafsentraler tok fyr og telegraflinjer ble ødelagt.

Detaljene om akkurat hva som eventuelt kortslutter det moderne samfunnet, er likevel mindre interessante enn spørsmålet om hvordan vi vil klare oss etterpå.

En umiddelbar konsekvens blir at vi kuttes av fra våre mest brukte informasjonskilder. Plutselig må du løse påtrengende problemer du aldri har vært borti før – uten å kunne google manualer eller sjekke Youtube for instruksjonsvideoer. Det vil hjelpe lite å tenke på hvordan innholdet i besteforeldregenerasjonens stinne bokhyller – de gjennomillustrerte håndbøkene og leksikaene – kunne ha vært til hjelp. Slike papirmastodonter er jo gått av moten for lengst.

Populærkulturen vil ha oss til å tro at slike sammenbrudd fort eskalerer til Mad Max-tilstander, hvor små flokker ender opp med å kjempe om de gjenværende ressursene, og voldskapitalen blir den hardeste valutaen.

La oss i stedet anta at vi klarer å organisere oss i rimelig samarbeidende småsamfunn, hvor de fysiske utfordringene dreier seg mer om trivielt hverdagsslit enn slåssing. I denne postapokalyptiske fremtiden vil det bli en prioritert oppgave å få maskiner og annen teknologi til å virke igjen.

Les resten i februarnummeret av Aftenposten Innsikt.

Datalagring som evighetsprosjekt.

Byte-tsunamien: Et lite firma i Drammen tilbyr informasjons- lagring «for evigheten» på Svalbard. Selskapet opererer i et marked hvor et slikt behov øker eksponentielt. Av samme grunn jobber gigantene i digitalindustrien med flere oppsiktsvekkende konsepter.

Da er en ny artikkel i serien #sivilisasjonstråder kommet på trykk. Den er tilgodesett med 9 sider i aprilutgaven av Aftenposten Innsikt, og starter med dette avsnittet:

Kaldlagring
300 meter ned i Gruve 3 utenfor Longyearbyen varierer temperaturen mellom 3 og 5 minusgrader, året rundt. Det er derfor Arctic World Archive er plassert akkurat her, i et stålhvelv dypt begravet i en nedlagt kullgruvesjakt.

Arkivet er nabo med det langt mer kjente frølageret, og lokaliseringen er motivert av samme hensyn: I tillegg til å være beskyttet av permafrosten over, går den demilitariserte sonen rundt Svalbard mest sannsynlig klar av krigshandlinger i overskuelig fremtid.

Da Arctic World Archive tok imot sin første deponering i 2017, kom materialet fra nasjonalarkivene i Brasil og Mexico. Siden har blant annet Vatikanbiblioteket, Nasjonalmuseet, Naturhistorisk museum og Den europeiske romfartsorganisasjonen plassert sikkerhetskopier av viktige dokumenter i gruvegangene. I 2019 lagret programvareselskapet GitHub hele sin åpne kildekode på Svalbard.

Arkiveringen er offline – eller kaldlagret som det heter på fagspråket. Hvis kundene trenger å hente ut materialet, må noen fysisk gå inn og hente det. Hva er egentlig poenget med å ha en slik backup?

Arkivarenes kappløp.

Uten arkivering blir vi en kulturelt dement – og demokratisk svekket – nasjon. Men oppgaven tar aldri slutt, og på noen fronter haster det.

Undertegnede og min «partner in reportage», fotografen Werner Anderson, har vært på tur. Vi har besøkt Nasjonalbibliotekets anlegg i Mo i Rana, og resultatet brer seg ut over intet mindre enn 14 sider i Aftenposten Innsikts januarutgave.

Reportasjen, som inngår i en serie kalt #sivilisasjonstråder (laget med prosjektstøtte fra Fritt Ord), begynner med å stille et grunnleggende spørsmål:

Hvis du ikke har gjort det før, kan du jo tenke over det nå: Hvor viktig er det egentlig å ta vare på alle aspekter av kulturarven? Både det «høyverdige» og «underlødige», det «spennende» og «kjedelige»?

For det er dette som er oppdraget til Nasjonalbiblioteket. Institusjonen skal ta vare på den norske kulturproduksjonen i all dens bredde. Fra skjønnlitterære mesterverk og kioskromaner, via aviser og fagtidsskrifter, til reklame, musikk, konsertopptak, radiosendinger, reportasjefoto, kart, postkort, menighetsblader, erotiske magasiner og alt mulig annet.

– Tilgangen til historien gir oss et potensial til å forstå oss selv, lyder svaret på det innledende spørsmålet fra nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre.

– Dokumentasjonen gir oss innsikt i de sosiale og kulturelle prosessene som har skapt dagens samfunn. En mest mulig komplett arkivering er dessuten viktig for å kunne avsløre fordreining og manipulasjoner, sier Myhre.

– I arkivene skal man finne materialet uredigert. Derfor er begge sidene av oppdraget vårt – bevaring og formidling – viktige for å ivareta demokratiet. Arkiveringen skal ikke være en isolert tidskapsel. Materialet skal være tilgjengelig. Det skal kunne brukes.

Demokratiaspektet blir kanskje enda tydeligere når det gjelder lagringen av akter fra byråkratiet og forvaltningen, eller som riksarkivar Inga Bolstad kortfattet oppsummerte det i et debattinnlegg i Klassekampen i 2019:

«Når offentlig forvaltning kan dokumentere sine handlinger og beslutninger, kan vi bevise hva som skjedde og sikre innbyggerne rettssikkerhet, etterrettelighet og demokrati.»

Samtidig minnet Bolstad om at informasjonsmengden i offentlig forvaltning tidobles hvert syvende år.

Les resten i Aftenposten Innsikt.