Den problematiske kroppen.

«Gøy med kropp», lød et av de mer optimistiske slagordene i etterdønningene av den seksuelle revolusjonen. Så enkelt og ukomplisert er det nok ikke for alle.

Filmartikkelen i maiutgaven av Aftenposten Innsikt zoomer inn på et tema vi alle har et (mer eller mindre anstrengt) forhold til. Her er et utdrag fra innledningen av saken:

Plagsom selvbevissthet. Bilringer. Potetnese. Kviser. Korte bein. Viker. Det er så uendelige mange måter kroppen vår kan «svikte» oss på – når kursen på attraksjonsbørsen skal fastsettes. Og de fysiske detaljene som trekker ned, er gjerne de vi selv er så altfor bevisste på. For selv om følelsen av utilstrekkelighet er basert på overfladiske vurderinger, setter den seg fort fast i sinnet. Gnager den lenge nok, kan den prege oss psykisk. Det er vrient å mobilisere troverdig selvfølelse om man ikke føler seg vel med seg selv. Kort sagt; kroppen er problematisk.

Den mest forterpede filmklisjeen knyttet til utseende og attraksjon er «den stygge andungen», som altfor ofte pensles ut etter oppskriften «grå mus blir overraskende vakker etter en rask makeover». Denne utveien er dessuten feig. Den skygger unna det faktum at det er så mye vi ikke får gjort noe med, og den bagatelliserer den mentale utfordringen det er å se seg selv i et attraktivt lys.

Ny selvoppfatning. Abby Cohn og Marc Silversteins «I Feel Pretty», som har première 4. mai, angriper problemstillingen fra en litt friskere vinkel: Renee (spilt av Amy Schumer) er ingen tier. Dette vet hun så altfor godt selv. Renee sliter med lett gjenkjennelige komplekser.

Men etter å ha blitt slått bevisstløs i et spinningsuhell, kommer hun til sansene igjen med et radikalt endret syn på seg selv. Renee oppfatter seg nå som ekstremt vakker, og har fått en matchende selvtillit. Dette blir nøkkelen til fremgang både sosialt, romantisk og jobbmessig, men lever det nye selvbildet hennes på lånt tid?

«I Feel Pretty» er en komedie, noe som nok fjerner litt av brodden i de temaene filmen dveler ved. Vi gis anledning til å le dem bort. Strategien er velkjent. Arild Frölichs norske bidrag «Fatso» (2008) står også med ett bein i komediesjangeren. Men alternativer er naturligvis prøvd ut.

Les resten i Aftenposten Innsikt 5-2018.

 

10 tidlige sexsymboler.

Margaretha_Zelle_alias_Mata_Hari

Mata Hari fotografert ca. 1906. Foto: Wikimedia Commons

I dag er vi omgitt av sexsymboler i masse­mediene. Men hvordan oppsto begrepet? Hvem var de første filmstjernene som ble internasjonalt berømte for sin seksuelle utstråling?

All Verdens Historie har nettpublisert en artikkel jeg skrev for dem om noen av de første sexsymbolene. (Jeg skulle gjerne ha fått med flere enn 10, slik at f.eks. den personlige favoritten Louise Brooks ble nevnt. Men 10 er jo et fint og rundt tall.)

Fantes det i det hele tatt sexsymboler før filmstjerner som Marilyn Monroe, Jayne Mansfield og Brigitte Bardot? Svaret er ja. Og de tidligste av dem var ikke nødvendigvis mer uskyldige enn de «sexbombene” som dukket opp på lerretet i etterkrigstiden. Flere av det 20. århundrets tidlige kjendiser sjokkerte sin samtid med å vise mye hud og uten skam å alludere til sex og erotikk.

Til alle tider har det levd artister og atleter som har skapt seg et navn ved sin seksuelle utstråling. Et eksempel er kurtisanene i 1700-tallets London, som reklamerte for seg selv ved å trykke opp og distribuere kopier av sine portretter. Navn som Kitty Fisher, Fanny Murray og Nancy Daw pirret og betok offentligheten.

Keiserlig skjønnhet
Selv om seksuell utstråling alltid har vakt oppmerksomhet, hadde den neppe kunnet dominere kulturen vår slik den gjorde på 1900-tallet uten foto-grafiets gjennombrudd. I begynnelsen var det de færreste navngitte mennesker som ble
fotografert og fikk sine bilder på trykk i en avis. Det skjedde bare med mennesker som hadde en fremskutt posisjon i samfunnet. En av de aller første som ble et slags sexsymbol, eller som i det minste ble beundret over hele verden for sin skjønnhet, var keiserinne Elisabet av Østerrike (1837–98), kjent som Sissi.

Les resten på nettsiden til All Verdens Historie:

http://allverdenshistorie.no/artikler/10-tidlige-sexsymboler

 

Skjønnhetens mange ansikter & falske dokumentarer.

skjønnheten

Faksimile fra sommerutgaven av Aftenposten Innsikt.

To bidrag til årets sommerlektyre: Sosiologiske studier som avdekker interessante variasjoner i skjønnhetsidealet. Og juksedokumentarenes snurrige lek med «virkeligheten».

Nå er sommerutgaven av Aftenposten Innsikt kommet i salg. Her har jeg (som alltid) bidratt med spaltene «Lest siden sist» og de historiske notisene til «Det skjedde». I tillegg har jeg skrevet et par artikler.

Den første handler om interessante sosiologiske funn vedrørende skjønnhetsidealer. Her er en liten tekstteaser:

Skjønnhet er ikke bare biologi. Den er også kulturelt og sosialt betinget – men først og fremst når det gjelder vurderingen av kvinners ytre.

Vi har hørt det mange ganger, skjønnhet er universelt og blir angivelig vurdert på omtrent samme vis verden over. Det skal dypest sett handle om sunnhet, noe som kommer til uttrykk i symmetriske ansiktstrekk. Kildene er gjerne biologer eller evolusjonspsykologer. Men nå bringer en ny sosiologisk studie flere perspektiver på banen. Det finnes ikke noe universelt skjønnhetsideal – ikke engang innenfor ett og samme land. Og kvinnelig skjønnhet vurderes etter andre kriterier enn mannlig.

zelig

Avisklipp fra Woody Allens film «Zelig», som er blant juksedokumentarene jeg tar for meg i artikkelen.

Den andre artikkelen handler om juksedokumentarer, eller «mockumentaries» som de engelsktalende kaller det. Aktualitetsknaggen er comebacket til en viss kontorsjef uten sosiale antenner…

Hvis et meningsmålingsinstitutt skulle spørre folk om hvem som er tidenes verste kontorsjef, er antagelig sjansen stor for at flere ville svart David Brent. Noen ville kanskje til og med ment det i fullt alvor. Brent er jo rollen som gjorde skuespilleren Ricky Gervais til kjendis, men komiserien «The Office» ble fortalt ved hjelp av virkemidler hentet fra reality-sjangeren: Håndholdt kamera som følger personene tett på – observerende. Og med mellomstikk som består av intervjuer med de samme menneskene, hvor de helst kommenterer det vi akkurat har vært vitne til.  Alt dette er på plass igjen når Gervais dukker opp på kino 26. august – i filmen «David Brent: Life on the Road». Siden sist har den sosialt inkompetente kontorsjefen skiftet beite. Han er nå rockestjerne, ute på turné. Brent tror dokumentaristene vil portrettere ham på en glamoriserende måte, mens sannheten er at de lager en «hvor ble de av?»-film.

Hvis noe av dette frister så kan du lese resten i Aftenposten Innsikt juli/august 2016.

aftinn-juli

I denne sommerutgaven kan du også lese om hvordan turismen fra cruiseskip er en uregulert miljøversting og en trussel mot klodens natur og kultur. Den eksplosive veksten i cruisefarten forurenser og sliter ned verneverdige reisemål og attraksjoner.

Innvandrere kan komme til å avgjøre presidentvalget i innvandrernasjonen USA. Latinobefolkningen har vokst enormt de siste få årene, de er unge, de er positive til innvandring, og de sympatiserer tradisjonelt med demokratene, men mange er hjemmesittere.

Cuba måtte ufrivillig gå over til småskala økologisk jordbruk, takket være Sovjetunionens sammenbrudd. Les hvordan dette har skjermet landet for bie-døden, som verden ellers rammes av.

Hva kom først, diagnosen eller medisinen? Kritiske innsiderapporter trekker i tvil holdbarheten i psykiatriens og legemiddelindustriens kobling mellom mentale problemer og diagnosene som brukes.

Seksualundervisning i det digitaliserte og seksualiserte samfunn: «Alt vi lurte på – og ønsket å utforske – var kun noen tastetrykk unna. Vi gjorde det på egen hånd, og vi snakket ikke med de voksne om det. Det var vår kollektive hemmelighet.»

All verdens skjønnhet.

Beyonce-4-Cover

Coveret til Beyoncés album «4».

Globaliseringen skulle føre til et vestlig, blondt hegemoni over skjønnhetsidealene. Men etnisk sett er det i ferd med å bli stadig mer mangfoldig.

Vestlige idealer? Spørsmål: Er modellen Tyra Banks eller skuespillerne Lucy Liu, Salma Hayek, Zhang Ziyi og Aishwarya Rai ansett for å være vakre?

Det helt åpenbare svaret er et klart ja.

Oppfølgingsspørsmål: Hadde disse damene blitt regnet som enda vakrere om de hadde hatt blondt hår og melkehvit hud? Ja, ville de det?

Kontroversene rundt promobildene av Beyoncé Knowles nye album «4», ser ut til å antyde et ja på spørsmålet. Fotografiene er blitt kritisert for å fremstille Knowles som påfallende lyshudet. Og håret hennes er farget blondt.

Det hevdes at globaliseringen fører til at vestlige skjønnhetsidealer sprer seg og fortrenger andre kulturers idealer. Her vises det gjerne til rapporter om at mørkhudede kvinner bleker huden, samt operasjoner av «arabiske» neser og asiatiske øyenlokk.

Siden slike kosmetiske inngrep jo forekommer, og det dukker opp promobilder som dem av Beyoncé, kan det se ut til å bekrefte at skjønnhetsidealet er i ferd med å bli homogenisert etter vestlige normer.

Men er dette den eneste trenden som lar seg spore? Og er den den viktigste? Mye tyder nemlig på at skjønnhetsidealet samtidig er i ferd med å bli mer mangfoldig. Iallfall dersom det er etnisitet man har i tankene.

Les resten i Aftenposten Innsikt, juni 2012.