Spøkelseslabyrinten.

Stanley Kubricks «Ondskapens hotell» er filmhistoriens mest berømte skildring av brakkesyke med overnaturlige innslag. I mai er det 40 år siden premieren. Men hva handler «The Shining» egentlig om? Det er det mange bud på.

Månedens filmartikkel i Aftenposten Innsikt tar for seg mytologien rundt Kubricks majestetiske psykogrøsser. Og breier seg over hele 8 sider. Her er innledningen:

Forsinket anerkjennelse. «Ondskapens hotell», eller «The Shining», hadde premiere 23. mai 1980, i et begrenset antall amerikanske kinosaler. Men publikumsreaksjonen var såpass god at den ble tilgodesett med bred lansering allerede måneden etter. 40 år senere er Stanley Kubricks svært egenrådige filmatisering av Stephen Kings bestselger trygt plassert i den filmhistoriske kanon.

I 1980 var imidlertid mottagelsen i den amerikanske pressen heller lunken. Mange kritikere oppfattet Kubricks første forsøk i grøssersjangeren som unødig lang, dramaturgisk seig og distansert.

Men i likhet med hans forrige film, «Barry Lyndon» (1975), skulle også «Ondskapens hotell» gjennomgå en revurdering hvor retrospektive analyser fremhevet dens sterke sider. De første bidragene kom allerede midt på 1980-tallet, og den forsinkede anerkjennelsen var et etablert faktum lenge før Det amerikanske filminstituttet plasserte den høyt i flere kategorier på sine «100 Years»-lister i 2001.

Parodier og teorier. På dette tidspunktet var det allerede åpenbart at Kubricks grøsser hadde satt solide spor etter seg i populærkulturen. Så tidlig som i 1994 parodierte animasjonsserien «The Simpsons» filmen, i episoden «The Shinning». Parodiering er ofte en god pekepinn på høy kulturell status. «Alle» har jo sett «Ondskapens hotell» og kan gjenkjenne dens visuelle særtrekk og nøkkelscener.

Et annet tegn på filmens posisjon er det nesten hyperaktive teoritilfanget den har inspirert. Trangen til å analysere verket i jakt på oversette sammenhenger og skjulte budskap er utbredt. Denne formen for teoribygging kan oppfattes som en form for faglig fan-litteratur, og gjelder for flere filmklassikere, men de færreste kan konkurrere med Kubricks film i omfang og variasjon. Teoriene spenner fra det temmelig plausible og rasjonelt begrunnede, til ideer som er heller langt ute (men fortsatt underholdende).

Les resten i maiutgaven av Aftenposten Innsikt.

Spøkelser i maskinene.

Vi er omgitt av teknologi som filtrerer og forlenger sanseapparatet vårt. Ikke tro at det beskytter oss fra angst, uhygge og farer!

Teaser for julemånedens filmartikkel, som innledes slik:

Nedtelling. Hvor lenge har du igjen å leve? Det spørsmålet kan appen «Countdown» besvare. Den lokker nysgjerrige ungdommer til en flørt med det morbide, og føles nok i utgangspunktet ganske ufarlig. De aller fleste av brukerne har jo mange år igjen å leve.

Men for noen blir svaret både akutt og skremmende, når appen oppgir bare dager eller timer før timeglasset renner ut. Og når prognosen i tillegg slår til, melder den panikkartede skrekken seg for fullt. Tro heller ikke at det hjelper å avinstallere programvaren. Den dukker bare opp igjen, på overnaturlig vis, og tikker ubønnhørlig videre.

Dette er plottet i Justin Decs grøsser, som får norsk kinopremiere 25. desember. Heltinnen, sykepleieren Quinn Harris (Elizabeth Lail), kommer i kontakt med det uhyggelige fenomenet via jobben. Selvfølgelig havner hun selv på appens brukerliste, og får knappe tre dager på seg til å endre skjebnen. Hvis det nå er mulig …

Sanseforlengende. Det vil være feil å si at filmkritikerne elsker «Countdown». Internasjonalt har filmen fått til dels hard medfart så langt. Men den er siste tilskudd på en interessant trend innen grøssersjangeren: Det skrekkelige har flyttet inn i teknologien vår, sågar i den teknologien som forlenger og forsterker kontakten vi har med omverdenen. Sjangeren kalles gjerne teknogrøsser …

Les resten i desemberutgaven av Aftenposten Innsikt.

 

De mangfoldige vandøde.

Zombie-hordene nekter å trekke seg tilbake. Film- og tv-bølgen med de levende døde bare fortsetter. Men fortellingene om dem er blitt mer mangfoldige.

Denne helga er det premiere på den sør-koreanske zombiefilmen «Train to Busan». I novemberutgaven av Aftenposten Innsikt, som er i salg nå, bruker jeg den som aktualitetsknagg på en 6-siders artikkel om de vandødes nyere (og litt eldre) kulturhistorie. Her er en ørliten tekstteaser:

FORTÆRENDE TOGTUR. 4. november er det norsk kinopremière på den sørkoreanske zombie-thrilleren «Train to Busan». Filmen er sett av over 10 millioner i Sør-Korea, og har høstet strålende anmeldelser internasjonalt. Den er en adrenalinpumpende affære, men suksessen er også forklart med at filmen formulerer kritikk av det konkurransepregede og klassedelte sørkoreanske samfunnet.

Zombiene på ekspresstoget eter seg nemlig ubønnhørlig fremover gjennom vognsettene, med første klasse som siste skanse. De desperate passasjerene forsøker å holde sin vogn stengt – gjerne på andres bekostning. Hovedbudskapet ser ut til å være at man hverken kan stole på medmennesker eller myndigheter når katastrofen inntreffer.

Dette er et velkjent poeng innen zombiesjangeren.

«Train to Busan» tilhører en langvarig bølge av filmer og tv-serier om levende døde. Zombier har rett og slett vært det mest prominente popkulturelle fenomenet i dette århundret, siden Danny Boyles «28 Days Later» (2002) brakte dem opp fra subkulturen og inn i hovedstrømmen – og de er anvendelige. Zombiene brukes som metaforiske figurer i skildringer av både generelle og dagsaktuelle fobier og bekymringer.

BITENDE METAFOR. Helt basalt – skjønt litt paradoksalt – er zombier en metafor på døden: En evig og ubønnhørlig trussel, som «forvandler» de som rammes. Mer spesifikt representerer zombiene smitte og pandemi, hvor hordene med vandøde oppfører seg som vandrende virus.

Men – i en mer overført eller symbolsk betydning – hva slags «død» og «smitte» snakker vi om? Det kan være så mangt.

Les resten i novembernummeret av Aftenposten Innsikt. Der kan du også fordype deg i bl.a. disse temaene:

• Hvordan enorme berg med raskt skiftende lavprismoteklær og industriens bruk av blandingstekstiler og kunstige fibre, gir helsvarte konsekvenser for miljøet.
• Hvorfor mistenkeliggjøres den ene presidentkandidaten så mye sterkere enn andre kandidater? Vi ser på opphavet for hatet mot Hillary Clinton.
• Spådommene slo feil om verdens mest klimautsatte land, Bangladesh – i det stille er landet på vei ut av fattigdommen.
• Les hvordan spesialtrente etterforskere jobber for å avdekke alvorlig naturkriminalitet, som et halshugget neshorn, oljeforgiftet fugl og illegal handel med tropisk tømmer.
• Vi mennesker synes evig overbevist om vår egen ungdommelighet. «Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle», sa Cicero allerede for 2000 år siden. Er vi ikke kommet lenger?
• Hva gjør de proffe DJ-ene nå som både mixeteknologien og musikken er tilgjengelig for alle?

 

De omstreifende døde.

Maitre de Philippe de Gueldre, Un transi entrainant la femme du chevalier, extrait de La Danse macabre des femmes de Martial d’Auvergne.

Filmer og tv-serier om levende døde er populært som aldri før. Men forestillingen om at animerte lik kan vandre omkring er eldgammel.

(Opprinnelig publisert på nettsiden til Levende Historie, mars 2014.)

20. mars sender NRK2 første episode av den franske dramaserien «Gjengangerne», eller «Les Revenants» (2012–) som den heter på originalspråket.

Serien er svært kritikerrost og har blitt noe av et kultfenomen internasjonalt.

Handlingen utspiller seg i en liten fransk fjellandsby, hvor en gruppe mennesker en dag plutselig vender tilbake til hjemmene sine.

Det spesielle med situasjonen er at de ikke vet at de har vært døde i flere år!

«Gjengangerne» kommer på toppen av en bølge med filmer og tv-serier som på en aller annen måte tematiserer ideen om at avdøde mennesker «vender tilbake» – i fysisk forstand.

BBC har hatt stor fremgang med «In the Flesh» (2013, ny sesong spilles inn i år).

Her er premisset at myndighetene forsøker å rehabilitere de gjenoppståtte, slik at de kan integreres tilbake inn i samfunnet.

En tilsvarende idé har den svenske forfatteren John Ajvide Lindqvist tatt for seg i romanen Håndtering av udøde (2005), som skildrer de sosiale og psykologiske gnisningene som oppstår etter at de levende plutselig må dele hverdag med avdøde slektninger som er blitt re-animert.

Størst oppmerksomhet har nok likevel de rene skrekkfortellingene, som «The Walking Dead» (2010–) eller de norske «Død snø»-filmene (2009 og 2014), fått.

Eldgammel forestilling
Det er fort gjort å tenke at denne trenden skyldes film- og tv-produsentenes hang til sterke virkemidler og spektakulære scenarier. Og dét aspektet har nok ikke lagt noen demper på fenomenet.

Det er også fort gjort å tenke at alt sammen startet med Hollywoods fascinasjon for Haitis zombie-folklore. Mange av dagens serier og filmer blir da også markedsført som zombie-historier.

Men animerte og omstreifende lik er aldeles ikke noe man bare finner på Haiti (eller i tv-serier og filmer).

I middelalderen var også Europa plaget av omstreifende døde.