De mangfoldige vandøde.

Zombie-hordene nekter å trekke seg tilbake. Film- og tv-bølgen med de levende døde bare fortsetter. Men fortellingene om dem er blitt mer mangfoldige.

Denne helga er det premiere på den sør-koreanske zombiefilmen «Train to Busan». I novemberutgaven av Aftenposten Innsikt, som er i salg nå, bruker jeg den som aktualitetsknagg på en 6-siders artikkel om de vandødes nyere (og litt eldre) kulturhistorie. Her er en ørliten tekstteaser:

FORTÆRENDE TOGTUR. 4. november er det norsk kinopremière på den sørkoreanske zombie-thrilleren «Train to Busan». Filmen er sett av over 10 millioner i Sør-Korea, og har høstet strålende anmeldelser internasjonalt. Den er en adrenalinpumpende affære, men suksessen er også forklart med at filmen formulerer kritikk av det konkurransepregede og klassedelte sørkoreanske samfunnet.

Zombiene på ekspresstoget eter seg nemlig ubønnhørlig fremover gjennom vognsettene, med første klasse som siste skanse. De desperate passasjerene forsøker å holde sin vogn stengt – gjerne på andres bekostning. Hovedbudskapet ser ut til å være at man hverken kan stole på medmennesker eller myndigheter når katastrofen inntreffer.

Dette er et velkjent poeng innen zombiesjangeren.

«Train to Busan» tilhører en langvarig bølge av filmer og tv-serier om levende døde. Zombier har rett og slett vært det mest prominente popkulturelle fenomenet i dette århundret, siden Danny Boyles «28 Days Later» (2002) brakte dem opp fra subkulturen og inn i hovedstrømmen – og de er anvendelige. Zombiene brukes som metaforiske figurer i skildringer av både generelle og dagsaktuelle fobier og bekymringer.

BITENDE METAFOR. Helt basalt – skjønt litt paradoksalt – er zombier en metafor på døden: En evig og ubønnhørlig trussel, som «forvandler» de som rammes. Mer spesifikt representerer zombiene smitte og pandemi, hvor hordene med vandøde oppfører seg som vandrende virus.

Men – i en mer overført eller symbolsk betydning – hva slags «død» og «smitte» snakker vi om? Det kan være så mangt.

Les resten i novembernummeret av Aftenposten Innsikt. Der kan du også fordype deg i bl.a. disse temaene:

  • Hvordan enorme berg med raskt skiftende lavprismoteklær og industriens bruk av blandingstekstiler og kunstige fibre, gir helsvarte konsekvenser for miljøet.
  • Hvorfor mistenkeliggjøres den ene presidentkandidaten så mye sterkere enn andre kandidater? Vi ser på opphavet for hatet mot Hillary Clinton.
  • Spådommene slo feil om verdens mest klimautsatte land, Bangladesh – i det stille er landet på vei ut av fattigdommen.
  • Les hvordan spesialtrente etterforskere jobber for å avdekke alvorlig naturkriminalitet, som et halshugget neshorn, oljeforgiftet fugl og illegal handel med tropisk tømmer.
  • Vi mennesker synes evig overbevist om vår egen ungdommelighet. «Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle», sa Cicero allerede for 2000 år siden. Er vi ikke kommet lenger?
  • Hva gjør de proffe DJ-ene nå som både mixeteknologien og musikken er tilgjengelig for alle?

 

De omstreifende døde.

Maitre de Philippe de Gueldre, Un transi entrainant la femme du chevalier, extrait de La Danse macabre des femmes de Martial d'Auvergne.

Maitre de Philippe de Gueldre, Un transi entrainant la femme du chevalier, extrait de La Danse macabre des femmes de Martial d’Auvergne.

Filmer og tv-serier om levende døde er populært som aldri før. Men forestillingen om at animerte lik kan vandre omkring er eldgammel.

(Opprinnelig publisert på nettsiden til Levende Historie, mars 2014.)

20. mars sender NRK2 første episode av den franske dramaserien «Gjengangerne», eller «Les Revenants» (2012–) som den heter på originalspråket.

Serien er svært kritikerrost og har blitt noe av et kultfenomen internasjonalt.

Handlingen utspiller seg i en liten fransk fjellandsby, hvor en gruppe mennesker en dag plutselig vender tilbake til hjemmene sine.

Det spesielle med situasjonen er at de ikke vet at de har vært døde i flere år!

«Gjengangerne» kommer på toppen av en bølge med filmer og tv-serier som på en aller annen måte tematiserer ideen om at avdøde mennesker «vender tilbake» – i fysisk forstand.

BBC har hatt stor fremgang med «In the Flesh» (2013, ny sesong spilles inn i år).

Her er premisset at myndighetene forsøker å rehabilitere de gjenoppståtte, slik at de kan integreres tilbake inn i samfunnet.

En tilsvarende idé har den svenske forfatteren John Ajvide Lindqvist tatt for seg i romanen Håndtering av udøde (2005), som skildrer de sosiale og psykologiske gnisningene som oppstår etter at de levende plutselig må dele hverdag med avdøde slektninger som er blitt re-animert.

Størst oppmerksomhet har nok likevel de rene skrekkfortellingene, som «The Walking Dead» (2010–) eller de norske «Død snø»-filmene (2009 og 2014), fått.

Eldgammel forestilling
Det er fort gjort å tenke at denne trenden skyldes film- og tv-produsentenes hang til sterke virkemidler og spektakulære scenarier. Og dét aspektet har nok ikke lagt noen demper på fenomenet.

Det er også fort gjort å tenke at alt sammen startet med Hollywoods fascinasjon for Haitis zombie-folklore. Mange av dagens serier og filmer blir da også markedsført som zombie-historier.

Men animerte og omstreifende lik er aldeles ikke noe man bare finner på Haiti (eller i tv-serier og filmer).

I middelalderen var også Europa plaget av omstreifende døde. Les videre