Rømlingenes riker.

maroon

Adrian Sanchez Galques trippelportrett av Don Francisco Arobe og hans to sønner.

Afrikanske slaver i Amerika rømte i tusenvis og grunnla egne samfunn. Noen eksisterte i flere hundre år, og kolonimaktene ble tvunget til å inngå traktater med flere av dem.

Dette kan du lese om i maiutgaven for 2017 av Aftenposten Historie  (viste det seg til slutt å bli, etter at jeg var syv måneder for tidlig ute med forhåndsreklamen). Her breier jeg meg over 6 sider, med artikkelen «Rømlingenes riker», hvor jeg formidler en ganske ukjent og underformidlet historie: Den om hvordan rømte slaver grunnla sine egne autonome samfunn, og fikk dem anerkjent av kolonimaktene.

Som en teaser; her er et lite utdrag fra starten på artikkelen:

I 1599 fikk kunstneren Adrian Sanchez Galque et uvanlig oppdrag på et maleri. Bestillingen kom fra Juan del Barrio de Sepulveda, statstjenestemann og dommer i Quito, Ecuador.

Maleriet skulle sendes kongen av Spania, Filip 3. Og det var motivet bak motivet som gjorde det hele uvanlig. Galque skulle portrettere tre svarte menn. På bildet poserer de ikledd gevantene til spanske adelsmenn – drakter med høye pipekrager – og indianske smykker.

Tvunget til anerkjennelse
De tre mennene var Don Francisco Arobe og hans to sønner. De var ikke noen tilfeldige afrikanere. Don Francisco var leder for et selvstyrt samfunn som het Esmeraldas på nordkysten av Ecuador. Befolkningen der bestod av rømte afrikanske slaver.

Selvstyret hadde Esmeraldas nylig fått bevis på i form av en egen traktat med den spanske kongemakten. Maleriet som skulle sendes til Filip 3. ble laget til minne om denne traktaten. I avtalen med Spania underordnet Esmeraldas seg monarkiet formelt sett, men beholdt den lokale makten over eget område. En annen måte å tolke traktatinngåelsen på er å si at den spanske kongen var blitt tvunget til å anerkjenne rømlingenes rike.

Denne lille historien er i seg selv oppsiktsvekkende, men Esmeraldas var langt fra alene.

Les resten i Aftenposten Historie 5-2017 (arkivsaker er digitalt tilgjengelig for abonnenter). Jeg lover at dette er et høyinteressant tema.

Reklamer

Slaverimotstandere dømt til lange straffer.

Slaves_Zadib_Yemen_13th_century_BNF_Paris

Illustrasjon som viser et jemenittisk slavemarked på 1200-tallet. Foto: Wikicommons

13 anti-slaveri-aktivister i Mauritania er blitt dømt til lange fengselsstraffer. Noen helt opp til 15 år.

Al Jazeera:

The decision was condemned on Friday by international campaigners as a «devastating blow to the Mauritanian anti-slavery movement».

Sarah Mathewson, Africa Programme Manager at Anti-Slavery International, said that the activists were «clearly being targeted by the government for their work to expose and denounce slavery, still commonplace in the country».

(…)

Mauritania is a focus of activism by the modern anti-slavery movement over a practice believed to affect between 4 and 20 percent of the population.

Her er det snakk om tradisjonelt slaveri, hvor slavestatusen går i arv fra foreldre til barn. Ikke om moderne varianter av «undergrunnsslaveri» eller semislaveri.

For noen år siden, helt tilbake til 1990-tallet, skrev jeg en artikkel for magasinet In-Side om denne tematikken. Og henviste blant annet til den amerikanske journalisten Samuel Cottons erfaringer. Her er et utdrag fra den snart 20 år gamle artikkelen, som åpenbart kan siteres på nytt: Les videre

Fastlenket perspektiv.

Filmer om slaveri er fremdeles preget av store, blinde flekker historisk og geografisk.

Definisjonsmakt. På 1990-tallet jobbet den afro-amerikanske journalisten og forfatteren Samuel Cotton med å dokumentere slaveri og regulære slaveraid i land som Sudan og Mauritania.

Da Cotton spurte grunnleggeren av The American Anti-Slavery Group, Charles Jacobs, hvorfor medias dekning av moderne slaveri var så lemfeldig og tilfeldig, svarte Jacobs følgende:

«Folk må skjønne at det som kalles «nyheter», primært er skildringer av hvite menneskers gjerninger (…) Konservative media viser helst gode hvite gjerninger, mens den liberale pressen fokuserer på overgrep hvite er ansvarlige for (…).»

Erfaringen til Jacobs var at mediebransjen er dominert av en hvit middelklasse, som uansett politisk standpunkt er langt mer selvopptatt enn den aner. Hvis ingen hvite er innblandet er det heller ingen nyhet. Og da forblir faktaene usynlige.

Denne beskrivelsen passer vel så godt på hvordan filmbransjen har forholdt seg til slaveri.

Les resten i Aftenposten Innsikt, januar 2014.