Komiske kraftkarer.

Heltene i dagens actionfilmer skal helst også påkalle latter.

Så har man skrevet litt igjen. Aprilutgaven av Aftenposten Innsikt er ute nå.

Her bruker jeg filmartikkelen til å introdusere begrepet «muskelklovn». I tillegg bidrar jeg med noen kortere referater om følgende:

Fra panzooti til pandemi?
Fugleinfluensautbruddet har spredt seg til pattedyr, og minst ti mennesker er døde så langt i 2023.

Overraskelser i maktindikatorene.
Seks uventede oppdagelser om maktutviklingen i Asia.

Polariserte salgstall.
I et gitt år selger de fleste boktitler nesten ingenting, uten at det nødvendigvis betyr fiasko.

I notisene handler det bl.a. om forgubbing i det kinesiske jordbruket, penislengder og nybrottsarbeider på gjødselfronten. Mens spalten med historiske innslag bl.a. tar for seg en kaotisk fotballkamp, en ekstremt uheldig dag for en engelsk hær og en usedvanlig domfellelse i 1941.

Her er starten på filmsaken:

«Muskelklovnene»
I fjor ble actionkomedieserien «Peacemaker» en favoritt for mange. John Cena spiller superhelten som ved både første og andre øyekast ikke akkurat imponerer. Stilen og drakten hans er dustete. Fyren selv er noe av et naut, og han havner stadig i situasjoner han ikke helt behersker. Peacemaker er nok sterk og handlekraftig, men det skorter på så mye annet. Figuren er rett og slett komisk.

Til tross for – eller kanskje på grunn av – sitt lattervekkende og fomlete image, ble Peacemaker et sjarmerende og underholdende bekjentskap. Suksessen var et faktum, og en ny sesong av serien er allerede bestilt.

Den som hever blikket og ser seg litt rundt i dagens actionfilmlandskap, vil få øye på mange skikkelser som deler trekk med Peacemaker. For her har det skjedd ting de siste årene.

Imaget til actionhelten har endret seg radikalt siden det muskelpumpende 1980-tallet, da Sylvester Stallone og Arnold Schwarzenegger var de største stjernene.

(… Et par avsnitt senere kommer definisjonen…)

I bransjesjargongen på den andre siden av Atlanteren kalles den nye heltetypen for «The Buff Clown». Kikker man i ordlisten til cambridge.org, ser man at «buff» betyr «å ha en sterk, sunn kropp med velutviklede muskler», så på norsk skulle dette kunne oversettes til muskelklovn. Begrepet er herved lansert!

Super i 75 år.

Henry Cavill som Mannen av stål. Foto: Warner Bros. Pictures/ SF Norge AS

Vår mann i trikot er på filmlerretet igjen. «Man of Steel» er Zack Snyders versjon av opprinnelseshistorien til 75-årsjubilanten Supermann.

Allsidig superhelt. Siden debuten i Action Comics aprilutgave i 1938 har Supermann hatt en prominent karrière både i tegnede bobler, filmruter og på TV-skjermer. Under marsjen er han blitt analysert, kritisert, dekonstruert og rekonstruert gang på gang.

Opprinnelig så opphavsmennene Jerry Siegel og Joe Shuster for seg en superskurk. Det første utkastet deres handlet om et ondt, telepatisk geni. Det ble droppet. I stedet bestemte duoen seg for å gi verden en aldeles super helt – dog ikke helt uten å tyvlåne fra andre.

Etter hvert som Supermann fikk stadig flere fantastiske evner, ble han også stadig mer uovervinnelig og suveren. Dette har truet med å gjøre ham for super.

Som manusforfatteren Jonathan Lemkin har påpekt: «I enhver god Supermann-film må skjebnen til hele planeten stå på spill. Du må ha skurker med krefter og evner som krever at Supermann (og bare Supermann) kan stoppe dem. Det er den eneste måten filmen kan bli spennende og dramamessig utfordrende på.»

Det kan se ut til at teamet bak «Man of Steel» har tatt høyde for denne utfordringen. Årets film reintroduserer iallfall General Zod som hovedskurk. Zod kommer også fra planeten Krypton og har dermed de samme superkreftene som vår mann i trikot.

Men karrièren til Supermann rommer mer enn storslagne oppgjør med superskurker. Her finner vi blant annet interessante koblinger til politikk, sosiologi og religion.

Aller først: Er Supermann egentlig et plagiat?

Les resten i Aftenposten Innsikt, juni 2013.

Guder og helter.

Plakat til filmen «Thor». Foto: Filmweb/UIP

Det er helt logisk at tordenguden Thor er blitt superhelt. Superheltene er nemlig vår tids utgaver av de klassiske mytologienes hel- og halvguder.

Litteraturhistoriens aller første superhelt, Gilgamesh, var aktiv for 4500 år siden. Denne sumeriske heltekongen var etter sigende to tredjedeler guddommelig og en tredjedel menneskelig. I tillegg til diverse utførte storverk hadde han frekkhet nok til å avvise seksuelle tilnærmelser fra selveste Ishtar, kjærlighetsgudinnen.

De gamle grekerne hadde selvsagt sine fortellinger om bragdene til helteskikkelser som Herkules, Akilles, Persevs og Jason. Disse heroene kunne også være halvguder, og hadde gjerne kontakt med noen av de intrigekåte skikkelsene på toppen av Olympos.

Det religiøst-mytologiske aspektet ble dempet og sekularisert i senere helteskikkelser, som Robin Hood og Den røde pimpernell. Men med de moderne superheltene kan man argumentere for at det mytologiske aspektet har gjort et solid comeback. Riktignok i en kvasivitenskapelig form, men evnene og talentene til brorparten av medlemmene i vårt moderne superhelt-pantheon er såpass eksepsjonelle og imponerende at det vil være riktig å si at halvgudene er vendt tilbake.

Parallelt med dette har Hollywood begynt å interessere seg for urkilden igjen.

Les resten i Cinema, april 2011.