Sivilisatoriske startpakker.

Hvis vi rammes av en katastrofe som får sivilisasjonen vår til «å gå i revers», hva gjør vi da? Finnes det noen gode bud på hva en «startpakke» for gjenreisningen av vårt teknologiske samfunn bør inneholde?

Disse spørsmålene danner utgangspunktet for siste tilskudd i artikkelserien «Sivilisasjonstråder». Saken er tilgodesett med hele 10 sider i februarutgaven av Aftenposten Innsikt.

Ellers bidrar jeg som vanlig med faste spalter og en filmartikkel. Sistnevnte tar for seg hvordan film- og serieskapere skildrer det epidemiske misbruket av opioider i USA.

Men det er altså «Sivilisatoriske startpakker» som er hovedbidraget fra meg denne gangen. Her er et lite utdrag fra artikkelen:

Baksiden av en avansert samfunnsstruktur er sårbarhet, og for vårt tilfelle er den potensielle fallhøyden stor. Hvordan vil vi takle et scenario med flere samvirkende katastrofer? Hva om vi for eksempel rammes av en kraftig solstorm – som setter strømnettet ut av funksjon – midt under en hissig pandemi?

De såkalte «Miyake-hendelsene» er solstormer som kan bli 10 til 100 ganger kraftigere enn den berømte «Carrington-hendelsen» i september 1859, da telegrafsentraler tok fyr og telegraflinjer ble ødelagt.

Detaljene om akkurat hva som eventuelt kortslutter det moderne samfunnet, er likevel mindre interessante enn spørsmålet om hvordan vi vil klare oss etterpå.

En umiddelbar konsekvens blir at vi kuttes av fra våre mest brukte informasjonskilder. Plutselig må du løse påtrengende problemer du aldri har vært borti før – uten å kunne google manualer eller sjekke Youtube for instruksjonsvideoer. Det vil hjelpe lite å tenke på hvordan innholdet i besteforeldregenerasjonens stinne bokhyller – de gjennomillustrerte håndbøkene og leksikaene – kunne ha vært til hjelp. Slike papirmastodonter er jo gått av moten for lengst.

Populærkulturen vil ha oss til å tro at slike sammenbrudd fort eskalerer til Mad Max-tilstander, hvor små flokker ender opp med å kjempe om de gjenværende ressursene, og voldskapitalen blir den hardeste valutaen.

La oss i stedet anta at vi klarer å organisere oss i rimelig samarbeidende småsamfunn, hvor de fysiske utfordringene dreier seg mer om trivielt hverdagsslit enn slåssing. I denne postapokalyptiske fremtiden vil det bli en prioritert oppgave å få maskiner og annen teknologi til å virke igjen.

Les resten i februarnummeret av Aftenposten Innsikt.

Maskinenes nirvana?

Utsiktene til en høyteknologisk revolusjon skaper kvasireligiøse forventninger – om frelse eller fortapelse.

Før koronapandemien veltet inn over oss og tok all oppmerksomhet, lå det an til et lite mediemessig løft for debatten om kunstig intelligens. Vi får håpe vi kan ta opp igjen den tråden etter hvert. Jeg rakk iallfall å få inn denne artikkelen i aprilutgaven av Aftenposten Innsikt, hvor jeg primært fokuserer på de store forventningene mennesket knytter til teknologien – på godt og ondt.

Her er innledningen på artikkelen:

Maskingudene. Enkelte science fiction-scenarioer truer med å bli science facts.

«I bunn og grunn bygger vi en gud!» sier en av de intervjuede kildene i Tonje Hessen Scheis nye dokumentarfilm «iHuman». Den gransker utviklingen av kunstig intelligens. Prosjektene som skildres, er både imponerende og urovekkende. Kanskje mest det siste. Schei ønsker å problematisere, for å vekke debatt.

Problemstillingen er da også overmoden for en grundig og prinsipiell diskusjon, ifølge flere eksperter. Selv optimister er enige i dette. Den teknologiske utviklingen som forventes å finne sted i de kommende tiårene – med kunstig intelligens i en nøkkelrolle – vil kunne gi oss maskiner som overgår mennesket på felt etter felt.

Redselen for hva dette potensielt vil innebære, er velkjent. Vi har bearbeidet det i årtier. Høyteknologiske mareritt er et sentralt tema i science fictionsjangeren. Autonome roboter i ymse varianter forsøker å utrydde eller undertvinge oss blant annet i «Terminator»- og «The Matrix»-seriene. De gjør opprør i «Westworld» (1973/2016-) og «Ex Machina» (2015), og er hensynsløst manipulerende i «Prometheus» (2012).

Men andre filmer – som «A.I.» (2001), «WALL-E» (2008), «Her» (2013) og «Chappie» (2015) – skotter mot en noe mer fortrøstningsfull horisont, hvor mennesket og maskinene ikke er dømt til å utkjempe eksistensielle konflikter. I Iain Banks romanserie «The Culture» (1987–2012) er samspillet med den kunstige intelligensen positivt.

Supermennesket. Fremtidstroen og teknologioptimismen er fortsatt med oss. Og noen kaller seg teknologiutopister. Ulike varianter av denne ideologien har fått ny vind i seilene de siste 30–40 årene – mer eller mindre parallelt med fremveksten av Silicon Valley-selskapene som tunge markedsaktører.

Les resten i Aftenposten Innsikts aprilutgave.

En korrespondent krysser sitt spor.

Bokomtale av Gunnar Kopperuds «Vi som elsket Afrika», Gyldendal, 2018.

Gunnar Kopperud har 20 års fartstid som journalist i Afrika. Han har dekket kontinentet for blant annet Dagbladet, Bistandsaktuelt, Associated Press og NRK. Nå er han aktuell med sin – hvis jeg har talt riktig – ellevte bokutgivelse; «Vi som elsket Afrika».

Tittelen er et lett gjenkjennelig nikk til Jens Bjørneboes «Vi som elsket Amerika», og signaliserer et lignende selvoppgjør – eller realitetsorientering.

Boka er organisert som en serie punktnedslag, markert med titler hvor sted og dato er angitt: «1990. Mauretania», «1994. DR Kongo / Zaire», «1996. Sierra Leone» osv. Det er flest besøk i Sør-Sudan og Rwanda. Først i de avsluttende kapitlene forandres dette, med titler som «Fortellingen vår om de andre», «Nødhjelp» og «Asylinnvandring».

Kapitlene med datoangivelser er skrevet dels som et retrospektiv på hvordan Kopperud bevitnet, tenkte, rapporterte og ordla seg den gang da – og dels med et kritisk, revurderende blikk på tidligere reportasjer. Kopperud ser altså tilbake på seg selv, med to tiårs akkumulerte erfaringer og innsikter, og stiller noen skarpe spørsmål. De besvares ofte med like skarpe svar.