Ølet som markerte slutten.

Et Gravøl, litografisk reproduksjon av en illustrasjon av Adolph Tidemand til Norske Folkelivsbilleder utgitt 1858. Foto: Wikicommons/Nasjonalbiblioteket

Gravølet skulle styrke minnet om avdøde. Og opprette ny orden.

(Opprinnelig publisert i Levende Historie 5-2015, som ble det aller siste nummeret av magasinet. I disse dager er det altså vel et år siden vi hadde vår aller siste deadline.)

Alt har sin ende. Selv historiemagasiner som kaller seg Levende Historie. Men det er viktig å få markert den ubønnhørlige slutten på en god måte. Da vi skulle lage avskjedsutgaven av magasinet ble vi derfor fort nysgjerrige på tradisjonen med gravølet. Dét kunne passe som tema for Her & nå-spalten i det aller siste nummeret, mente vi. Og ringte førstelektor i kulturhistorie ved Høgskolen i Telemark, Herleik Baklid.

– Hvor gammel er tradisjonen med å holde gravøl?
– Det er vanskelig å si hvor gammel tradisjonen med å holde gravøl egentlig er. Men vi finner den omtalt i Gulatingsloven som i hovedtrekk gjenspeiler de juridiske forholdene i lagdømmet på 1100-tallet og store deler av 1200-tallet, svarer Baklid.

– Gravøl er dessuten omtalt flere steder i sagalitteraturen, f.eks. i Laksdølasagaen som er datert til om lag 1250. Her fortelles det om gravølet etter Hoskuld Dalakollsson som døde av sott.

Mange navn
Kjært barn har som regel opptil flere navn, og gravølet er intet unntak, forklarer kulturhistorikeren.

En maskert tidsreise.

Det er igjen duket for operaball i hovedstaden. En mulighet til å drømme seg bort til en annen tid, i følge Hilde Maren Schjager.

(Opprinnelig publisert i Levende Historie 1-2015.)

Maskeball. En festtradisjon vi nordboere ofte forbinder med kontinentet – og kanskje særlig karnevalet i Venezia. Men historisk sett har vi faktisk ikke ligget så langt bak, påpeker Hilde Maren Schjager. Hun er styremedlem og presseansvarlig i Oslo Operaball.

– Norden har ikke ligget etter i denne tradisjonen. «Et maskeball« av Verdi beskriver jo en hendelse i Stockholm, nemlig attentatet på Gustav 3., som fant sted på nettopp et maskeball.

Gjenoppstått tradisjon. Operaballet i Oslo er et bevisst forsøk på å ta opp igjen en tradisjon som ble etablert på 1850-tallet, men med aner helt tilbake til 1838. Da stod studenter ved universitetet i Kristiania bak maskeball i Gamle Logen.

– Så når Johan Svendsens festpolonaise fremføres i Gamle Logens store sal under operaballet, skjer det i akkurat den sammenhengen stykket er skrevet for: et maskeball i Gamle Logen!, sier Schjager.

Hovedstaden vår delte denne tradisjonen med byer som Roma og Paris gjennom mesteparten av 1800-tallet. Da den ble tatt opp igjen i 1989, var det etter et opphold på kanskje over 70 år. Siden da har det imidlertid blitt arrangert operaball i Oslo hvert år.

Tusen år med julefeiring.

Anne Kristin Moe, med ølbolle foran seg og kroting på veggen bak. Foto: Kjetil Johansen (c-2015)

– Våre eldste juletradisjoner? Det er fett og alkohol!, sier kulturhistoriker Anne Kristin Moe. Men hun vil slå et slag for kroting også.

(Opprinnelig publisert i Levende Historie 7-2014.)

– Kroting er den eldste formen for julepynt, sier kulturhistoriker Anne Kristin Moe. Hun er konservator ved Norsk Folkemuseum og den ene av to fagansvarlige for utstillingen «En julefortelling: 1000 år med jul».

Kroting ble praktisert allerede i middelalderen, og holdt seg helt fram til rundt 1900 enkelte steder på Vestlandet.

Det dreier seg om geometriske mønstre som ble påført veggene i røykstuene, omtrent i den høyden hvor røyken begynte å tykne til under taket. Arbeidsredskapet var fingrene, som ble dyppet i en blanding av knust kritt og surmelk.

– Mønsteret var ment å beskytte mot mørke makter. Hvis de skulle komme seg innenfor døra, mente man at de ville bli forvirret av krotemønsteret, forklarer Moe.

Ingen sju slag. Andre juletradisjoner er ikke fullt så gamle og meritterte som vi gjerne tror. Baking av sju slag småkaker var ikke mulig før langt ut på 1800-tallet. Heller ikke sprø svor på ribba. Og det hadde rent praktiske årsaker.

Evig eventyrstund.

Illustrasjon til eventyret om Snøhvit, utført av Franz Jüttner i 1905. Foto: Wikimedia Commons

Film- og fjernsynstilbudet anno 2012 er fullt av det eventyrlige. Er det en trend, eller er det bare den udødelige eventyrtradisjonen som gjør seg gjeldende?

Eventyr har alltid vært prominent til stede i den kulturelle hovedstrømmen. Likevel er det et faktum at filmskapere og serieprodusenter akkurat nå virker hakket mer eventyrlystne enn de pleier.

Noen gjenforteller klassiske eventyr. Andre bruker kjente eventyrfigurer og kjente miljøer til å fortelle nye historier. Atter andre igjen bruker motiver og elementer fra eventyrenes verden i helt uvante sammenhenger.

(…)

En eventyrlig fornyelse. Om vi nå likevel skal konkludere med at vi faktisk har med en vaskeekte trend å gjøre, bør vi vel også spørre hvorfor den kommer akkurat nå? Det aller enkleste svaret vil være: Fordi folk liker det, noe filmskaperne for alvor har gjenoppdaget. Eventyr byr på farger, eksotiske verdener, spennende kamp mellom det gode og det onde, samt fantastiske innslag.

En tilleggsforklaring kan være at eventyrene dessuten følger med i tiden. Det er faktisk en av de uslitelige egenskapene til eventyrtradisjonen: Den lar seg alltid fornye, på samme måte som andre klassikere. At eventyrene er inne i en bølgetopp akkurat nå, kan også ha mer dypereliggende årsaker.

Eventyrenes forbannelser og magi reflekterer på sett og vis samfunnsutviklingen. Ny teknologi kan noen ganger minne om trolldom, og den skaper både store muligheter og åpner opp for nye trusler. Eventuelt kan magien tenkes å representere store, upersonlige krefter som griper inn i livet vårt, som økonomi, klima og politikk.

Eventyrtrenden kan altså være et symptom på vårt ambivalente forhold til en uoversiktlig utvikling vi ikke føler oss helt trygge på.

Les resten i Aftenposten Innsikt, mars 2012.