Åljo.

Oljealderen: Vår epoke er definert av petroleum. Den er – bokstavelig talt – drivstoffet for den moderne sivilisasjonen. Og nå kommer serien som skildrer årene da Olje-Norge oppsto.

Filmartikkelen i oktoberutgaven av Aftenposten Innsikt henges denne gangen ikke på en kinoaktell film, men på en tv-aktuell serie. Sogar en norsk en. Men artikkelen fokuserer ellers, som vanlig, på spillefilmer. Og med tematisk innfallsvinkel, denne gangen «oljealderen». Her er innledningen:

Svart hav. Året er 1969. I Stavanger sliter fiskeforedlingsindustrien som byen er tuftet på. Fiskebestanden kollapser. Havet er i ferd med å bli svart, på mer enn én måte, skal det vise seg. Parallelt med den økende fortvilelsen på hermetikkfabrikken letes det etter drivverdige oljefunn i Nordsjøen.

Alle nordmenn vet hva som skjedde. I det minste vet vi at oljen ble funnet, og at i stedet for krise fikk vi velstand – ikke minst i Stavanger.

Men dramapotensialet i de første årene av denne sagaen har ligget mer eller mindre urørt av norske film- og serieskapere. Pussig nok, siden det bød på et sterkt taktskifte i sosiale og økonomiske forhold.

Nå kommer imidlertid «Lykkeland», høstens store norske dramasatsing, regissert av Pål Jackman og Petter Næss. Serien får premiere på NRK i uke 43, 22.–28. oktober.

Ung kvartett. I sentrum av handlingen står fire unge mennesker, som de åtte episodene følger i tidsrommet 1969-72, akkurat da oljeeventyret forlater startblokken.

Det dreier seg om den 20 år gamle bondedatteren Anna Hellevik (Anne Regine Ellingsæter), som er kjæreste med den jevngamle Christian Nyman (Amund Harboe). Han er sønnen til eieren av hjørnesteinsbedriften Nyman Konservering og Rederi. Resten av kvartetten utgjøres av den 17-årige hermetikkarbeideren Toril Torstensen (Malene Wadel), samt amerikaneren Jonathan Kay (Bart Edwards) – en 28-årig advokat fra Texas.

Ellers på rollelisten finner vi blant andre Pia Tjelta og Per Kjerstad som rederparet Fredrik og Ingrid Nyman, samt Vegar Hoel i rollen som Arne Rettedal. Med «åljo» kommer også store endringer. Det betyr hittil ukjente muligheter. Men kanskje også uvante problemer?

Mer om innholdet i oktobernummeret finner du her: http://www.aftenposteninnsikt.no/utgave/10-2018

Problematisert magi.

Til uka får BBC-serien «Jonathan Strange & Mr Norrell» norsk tv-premiere.

«‘Can a magician kill a man by magic?’ Lord Wellington asked Strange. Strange frowned. He seemed to dislike the question. ‘I suppose a magician might,’ he admitted, ‘but a gentleman never could.’»

Serien er basert på debutromanen til Susanna Clarke fra 2004. Den tilhører sjangeren alternativ historie – med en magisk twist.

Handlingen utspiller seg under Napoleonskrigene og tar utgangspunkt i premisset om at magi har spilt en sentral rolle i Englands historie. I romanens nåtid (anno 1806) er det imidlertid lenge siden noen utøvende magiker har vært aktiv. Den engelske magien ser ut til å ha blitt ensbetydende med akademiske studier utført av noen få entusiaster. Men så kommer den eksentriske, sosialt inkompetente og ganske selvgode Gilbert Norrell på banen. Han har – gjennom årevis med studier – lært seg praktisk magi. Sort of. Tittelens andre navn, Jonathan Strange, blir etter hvert herr Norrells lærling. Og Strange er av en ganske annen støpning. Det ender i rivalisering mellom de to.

Romanen er delvis bygd opp som faghistorisk bok om disse to, med et vell av fotnoter. Jeg synes dog ikke at alle fotnotene er like vittige/interessante.

Noe av det beste med fortellingen er derimot måten den forholder seg til magi på. Den problematiserer praktisk magi ved at den i episode etter episode understreker at magi verken er enkelt eller fritt for alvorlige konsekvenser. Langt på vei får den leseren til å være glad for at magi ikke finnes. Slik sett skriver «Jonathan Strange & Mr. Norrell» seg inn i det jeg tidligere har rubrisert som revisjonistisk fantasy.

All god dramatikk må by på kvalifisert motstand – helst på flere plan – og i motsetning til en del andre forfattere har Clarke tatt denne utfordringen på alvor.

BBCs tv-versjon har fått god mottakelse. Første episode (av i alt 7) sendes på NRK2 11. februar kl. 21.30.

Her er et klipp fra første episode:

Riff & rull.

Musikk- og filmindustrien er gjensidig forelsket i hverandre. Siste uttrykk for romansen er tv-serien «Vinyl».

Februarutgaven av Aftenposten Innsikt er nå i salg. Så løp og kjøp!

Her har jeg (som alltid) bidratt med spaltene «Lest siden sist» og de historiske notisene til «Det skjedde». I tillegg har jeg skrevet en artikkel om hvordan musikkbransjen skildres på film og tv. Aktualitetsknaggen er den nye serien «Vinyl», som får premiere på HBO Nordic 15. februar.

En av seriens produsenter heter Mick Jagger, og ingen ringere enn Martin Scorsese regisserer pilotepisoden. Jagger og Scorsese har knadd på ideen bak «Vinyl» i bortimot 20 år. Opprinnelig var ambisjonen å lage «en episk film som fulgte musikkindustriens historie gjennom flere tiår», har Jagger forklart i et intervju med Rolling Stone Magazine. Den ambisjonen måtte skrinlegges. Istedet konsentrerer «Vinyl» seg om 70-tallets New York.

Dette er ikke akkurat første gang film eller tv-serier har valgt musikkindustrien som tema. Helt siden lydfilmens oppfinnelse, med lanseringen av «The Jazz Singer» (1927), har denne koblingen fortonet seg naturlig. Lyd og bilde søker sammen. Filmfortellingene trenger et soundtrack, og filmene bidrar til å selge plater.

Litt om resten av innholdet i #2-2016:

I februarutgaven av Aftenposten Innsikt kan du lese hvordan Norges enorme fiskeressurser verd milliarder, gjennom flere år er samlet på noen få hender – med nedleggelser av fiskerisamfunn som konsekvens.

Barneskolen ved frontlinjen i Donetsk rammes jevnlig av eksplosjoner og skuddsalver, likevel holder de åpent.

São Paulos sentrum er forbeholdt de rike, men nå vil folket ta byen tilbake.

Les også om verdens største hangar på Schiphol-flyplassen i Amsterdam, der det er blomster for milliardbeløp som håndteres.

Desalinering, resirkulering eller skysåing? Det er noen av måtene optimistene mener de skal sikre verden nok ferskvann.

Og på filmlerretet har far tatt over rollen som den omsorgsfulle i familien.