Fedreland & reservater.

fuglekikkere

Kampen om hvem som eier landet tar aldri slutt, noe både brasilianske filmskapere og australske historikere ser ut til å være enige om.

(Denne trippelomtalen sto opprinnelig på trykk i Ny Tid 12. juni 2009.) 

En av de grunnleggende drivkreftene i historien er jakten på bedre livsvilkår. Mennesker har til alle tider søkt seg dit vilkårene ser lovende ut. Mer spesifikt dit ressursene finnes. Dermed har det ikke så rent sjelden oppstått kamp om de samme ressursene, siden ressursrike områder som regel allerede har vært bebodd av andre. Den dystre baksiden av ambisjonene om et bedre liv for seg og sine har blitt formulert i spørsmålet: «Hvem skal eie den beste jorda?» Og det har alltid vært fristende å ta den med våpenmakt, om muligheten byr seg.

Men erobring er ikke bare et spørsmål om okkupasjon, påpeker den australske historikeren David Day i sin bok Conquest: How Societies Overwhelm Others. Erobring er like mye et spørsmål om å skape fortellinger og forestillinger som legitimerer okkupasjonen. Og disse forestillingene legger igjen bånd på erobrerne. De setter rammene for hvordan de må forvalte erobringen. De må leve opp til idealene i sine egne fortellinger, ellers står de i fare for å si fra seg den moralske retten til landet.

Høk over høk

Et av de virkelig klassiske argumentene fra denne tankegangen bringes på bane mot slutten av regissør Marco Bechis Fuglekikkere. I en konfrontasjon med guarani-kaiowa-indianerne, som ulovlig har slått seg ned på eiendommen hans, argumenterer plantasjeeieren med at han har gjort jorda produktiv. Han skaffer mat til folk. Før slekten hans kom til stedet var det ingenting der. Les videre

– Indianerne er også oppdagere!

"Warao on curiara (canoe) - Waraos en curiara" by Ricardoricardo618 - Own work. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons.

«Warao on curiara (canoe) – Waraos en curiara» by Ricardoricardo618 – Own work. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons.

Sosialantropolog Christian Sørhaug irriterer seg over de romantiserende fordommene mange nordmenn har om indianerne.

(Opprinnelig publisert i Levende Historie 8-2014.)

– Waraoene kan føre sin historie århundrer tilbake, sier sosialantropolog Christian Sørhaug, som har tilbrakt ett og et halvt år hos denne gruppen.

– Noen av de første indianersamfunnene Columbus møtte var stammene som bodde i stolpehus ved munningen av Orinoco.

Slik lever waraoene fremdeles; i stolpelandsbyer i Orinoco-deltaet nordvest i Venezuela. Samtidig har mye endret seg, slik det også har i resten av verden. Da Sørhaug gjorde feltstudier hos waraoene var det for å finne ut hvordan globaliseringen påvirker livssituasjonen deres.

Oppdagelsesferd i storbyene. – Hvordan oppfatter de den historiske utviklingen?

– Det er en tosidighet her. De plasserer seg selv delvis i en underlegen posisjon i forhold til de hvite kreolene. Samtidig tar de til seg varer og produkter som bringes inn. De er godt klar over at det fordrer en spesiell oppførsel fra deres side å tilegne seg disse tingene, at de må tilpasse seg, og de er ikke nødvendigvis enige i premissene som ligger til grunn for transaksjonen.

– Men de ser jo også på seg selv som oppdagere, legger Sørhaug til.

De har oppdaget oss?

– Det kan du godt si! De forlater landsbyene og reiser på oppdagelsesferd i storbyene, som Caracas. Her «høster» de inn varer og gjenstander som de kan ta med seg hjem igjen. Det er lett for mange å tolke situasjonen deres som en stakkarslig og trist posisjon, men for dem selv kan f.eks. tigging i storbyen forstås som en slags gaveutveksling, forklarer sosialantropologen. Les videre

Hun samlet Nordens samer.

«Elsa Laula Renberg» av Ukjent - Saemien Sijtes fotoarkiv. Lisensiert under Offentlig eiendom via Wikimedia Commons.

«Elsa Laula Renberg» av Ukjent – Saemien Sijtes fotoarkiv. Lisensiert under Offentlig eiendom via Wikimedia Commons.

Onde tunger påsto at hun var forrykt. Elsa Laula Renberg samlet samene i Norge og Sverige til kollektiv kamp mot storsamfunnets forsøk på å utslette deres kultur. Hennes største bragd, det første fellesnordiske samemøtet 6. februar 1917, feires i dag som samenes nasjonaldag.

Høsten 1904 mottok representant­ene i den svenske Riksdagen en liten lefse av et skrift. Det var på knapt tretti sider, men at innholdet var alvorlig viste tittelen: Inför liv eller död? I teksten ble det reist krav om at samer skulle få jord, skolegang og stemmerett.

I bunn og grunn handlet den om hvordan samene best kunne motstå statens steile krav om assimilering. Pamfletten var skrevet av en 27 år gammel samekvinne ved navn Elsa Laula. Hun var leder for det nyopprettede Lapska Centralförbundet, historiens aller første samefor­ening.

Året etter sendte forbundet ut tre nye opprop. Denne gangen var mottak­eren kong Oscar II. Kongen ga tre samerepresentanter audiens, og Elsa Laula var selvskreven som en av dem.

På 1800-tallet hadde den ene folkegruppen etter den andre reist krav om selvstyre eller politisk innflytelse. Det var bare et tidsspørsmål før også sam­ene ville organisere seg. Det var kanskje mer overraskende at en ung kvinne tok ledelsen av den spirende samebevegelsen. Men så var da også Elsa Laula en helt spesiell kvinne.

Les resten i All Verdens Historie, november 2013.