Det vitale vesten.

Westernfilmen er sjangeren som nekter å dø.

Ny måned, ny utgave av Aftenposten Innsikt og ny filmartikkel signert yours truly. Denne gangen retter jeg oppmerksomheten mot hvordan Det ville vesten er skildret på film, med hovedvekt på utviklingen etter årtusenskiftet. Aktualitetsknaggen er «Old Henry». (I tillegg har jeg selvsagt bidratt med de faste spaltene, samt en trio med kortere saker – bl.a. om hindunasjonalismens fremmarsj.)

Her er et par utdrag fra innledningen på filmsaken:

Galgen får vente
I flere tiår ble westernsjangeren jevnlig omtalt som død, døende eller i det minste på vei inn i solnedgangen. Likevel, omtrent som en seiglivet desperado på flukt fra sheriffens oppbud, har sjangeren unnsluppet galgen.

Faktum er at westernfilmen ser ut til å ha blitt revitalisert i årene etter årtusenskiftet, selv om produksjonsvolumet kanskje ikke har tatt seg helt opp til høydene fra glansdagene. Årsaken er antagelig at sjangeren er blitt mer variert, tematisk og stilistisk, samtidig som den har beholdt sin distinkte egenart under fornyelsen. Dagens westernsjanger er litt mer enn pastisjer på gamle bragder.

(….) 3. juni er det duket for «Old Henry» (Regi: Potsy Ponciroli). I hovedrollen møter vi Tim Blake Nelson, som mange vil huske fra to av Coen-brødrenes filmer: Nelson spilte den minste rømlingen, Delmar, i «O Brother, Where Art Thou» (2000). Siden fikk han testet ut nettopp westernsjangeren, med tittelrollen i den absurde og humoristiske «The Ballad of Buster Scruggs» (2018).

Rollen i «Old Henry» er noe annerledes. Filmen har vært sammenlignet med Clint Eastwoods «Nådeløse menn» i måten den forholder seg konstruktivt til gamle sjangerklisjeer. Og Nelsons innsats løftes jevnlig frem som filmens sterkeste kort.

En gammel bonde
Henry er enkemann og driver gården sin sammen med tenåringssønnen Wyatt (Gavin Lewis). Arvingen er imidlertid ikke spesielt entusiastisk over bondetilværelsen.

En dag streifer en herreløs hest med en blodig sadel innom eiendommen deres. Litt senere finner de en såret mann og det som åpenbart er et ransutbytte. De får ham i hus. Han heter Curry (Scott Haze), og påstår at han er på flukt fra en livsfarlig gjeng med banditter.

Tar farvel med «den hvite manns indianer».

Historien om filmskaperes skildringer av amerikanske urfolk er mer mangfoldig enn «Hollywoodindianeren».

(Den andre filmartikkelen jeg har fått på trykk i februarutgaven av Aftenposten Innsikt er en lengre, løpende tekst med filmhistorisk perspektiv.)

Sårt samtidsdrama. Spillefilmer om nordamerikanske urfolkssamfunn i dagens verden er sjelden kost, men den norsk-kanadiske «The Body Remembers When the World Broke Open» bøter litt på dette.

Den handler om et tilfeldig møte mellom to First Nations-kvinner fra hvert sitt sosiale lag: Mens Áila (Elle-Máijá Apiniskim Tailfeathers) kan regne seg blant de veltilpassede og heldige, mangler Rosie (Violet Nelson) både ressurser og trygghet.

Da Áila møter en barbeint, gråtende og nylig mishandlet Rosie på gaten, bestemmer hun seg for å ta henne med seg hjem. Filmen, som er regissert av Tailfeathers og Kathleen Hepburn, kommer på norske kinoer 7. februar.

«The Body Remembers …» følger i sporene etter andre samtidsdramaer laget av filmskapere med urfolksbakgrunn. «Smoke Signals» (Chris Eyre, 1998) og «The Business of Fancydancing» (Sherman Alexie, 2002) har vakt oppmerksomhet langt utenfor urfolks egne rekker.

Mytologiseringer. Likevel, filmfortellingene om urbefolkningen i Nord-Amerika er totalt dominert av historiske dramaer. Årsaken er selvsagt westernsjangeren, som nesten har monopolisert tematikken. Den har også lagt et tykt lag av mytologi over folkene som skildres. Men denne mytologiseringen er selv blitt utsatt for en forenklet og ensidig kritikk, om vi skal tro filmhistorikeren Angela Aleiss. Hun er ekspert på hvordan «indianere» er blitt fremstilt på film, og har sammenfattet dokumentasjonsarbeidet sitt i boken «Making the White Man’s Indian» (2005).

Aleiss mener at det terpes på en motmyte om at Hollywood-produksjonene var dominert av en fiendtlig innstilling til indianerne, som utelukkende ble skildret som grusomme villmenn, inntil 1970-tallets revisjonistiske westernbølge justerte bildet av dem, og «Danser med ulver» (Kevin Costner, 1990) kronet verket. Sannheten er langt mer sammensatt, tvetydig og interessant, insisterer hun.

Du kan allerede nå lese hele teksten på Innsikts presentasjonsside (hvor den er publisert som «smakebit-sak» fra denne månedens utgave).

Kontemplativ western.

Robert Ford (Casey Affleck) i hælene på Jesse James (Brad Pitt). Foto: Filmweb/Sandrew Metronome/Warner Bros.

Mordet på Jesse James av den feige Robert Ford er en western som avmytologiserer de lovløse – og dyrkingen av dem.

(Det er visst allerede 9 år siden denne filmen hadde norsk premiere. Her er anmeldelsen jeg skrev for Ny Tid i oktober 2007.)

All dramatikk har en innebygd forkjærlighet for det grenseoverskridende. I moderne populærkultur har dette blant annet kommet til uttrykk i Den karismatiske forbryteren, som er en av de hyppigst brukte figurene. Årsaken til dette trenger ikke være mer komplisert enn at de aller fleste av oss er sauer. Det er en selvfølge at vi trenger å bearbeide vårt anstrengte forhold til ulven, psykologisk og kunstnerisk. På et eller annet tidspunkt begynte vi imidlertid å dyrke villdyret, men bare på avstand. Noe man trygt kan gjøre i kinosalen. Det er derfor den har slik appell.

I amerikansk kontekst er Den lovløse i Det ville vesten en arketyp som har fascinert publikum på begge sider av Atlanteren helt siden de første westernfilmene flimret over kinoduken rundt 1910. Og helt siden starten har filmene vært inspirert av virkelige – men mytologiserte – skikkelser.