Urbloggen.

Den venetianske handelsfamilien Canal samlet smått og stort av interesse i sin bok «Zibaldone da Canal» på slutten av 1300-tallet. Her er flere detaljerte utregninger, samt lister over innkjøp, tegninger av skip og fremmede handelsmenn. Kilde: Beinecke Rare Book and Manuscript Library/Yale University

Vi har Facebook og blogg. I renessansen hadde de zibaldoner, og senere commonplace-bøker: blogg med fjærpenn.

Jeg slipper til med en kulturhistorisk bonusartikkel i denne månedens utgave av Aftenposten Innsikt, hvor vi foretar et dykk ned i et litterært fenomen som fortoner seg overraskende moderne. Her er anslaget:

Blogging med fjærpenn. Fyndige sitater, egne betraktninger, strøtanker, henvisninger til interessant lesestoff, artige karikaturer og bilder fra steder man har vært, fulgt opp med kommentarer fra venner og familie.

Høres dette kjent ut? For et menneske på starten av det 21. århundret bør det vel det. Dette er jo slikt vi fyller bloggene våre med, eller Facebook-veggen. Denne formen for eklektisk notatvirksomhet er blitt et utbredt og helt normalt fenomen i vår tid. For mange er det en hobby de bruker mye fritid på, og er blant de tingene som særpreger nåtiden. Da er det fort gjort å tenke at dette også må være noe nytt. Men slik er det ikke.

Kunsten å samle interessant kunnskap i form av notater, sitater og fragmenter har vært praktisert i århundrer. Blant annet i såkalte commonplace-bøker, som var en slags blogging med fjærpenn mellom to bind. Dette var album fulle av anekdoter, egne betraktninger, tegninger, oppskrifter, utdrag fra samtaler og sitater fra andre bøker. Den som hadde en slik bok, fylte den rett og slett med alt han eller hun fant interessant, nyttig, morsomt eller minneverdig. Den var ment å vise hva forfatteren likte og interesserte seg for. Eller forfatterens «profil», om du vil. Commonplace-bøkene ble dessuten vist frem for venner og familie, som kunne bidra med sine bemerkninger og kommentarer. Bøkene kunne også gå i arv.

«Skogen av ting». For å kunne samle på sitater eller notere seg interessante ting, må lese- og skriveferdigheter være på plass, men de har ikke alltid vært like demokratisk utbredte. Det er derfor ikke tilfeldig at de aller tidligste eksemplene på noe som minner om commonplace-bøker, er å finne blant samfunnets elite.

Resten kan du lese (og eventuelt notere og sitere fra) i marsutgaven av Aftenposten Innsikt.

Om ungdommen.

«Barnet er mannens far», skrev den engelske dikteren William Wordsworth. Det er fristende å legge til: «Og tenåringen er hans mor». Ungdomstiden er vår nest viktigste livsfase.

Filmartikkelen i marsutgaven av Aftenposten Innsikt handler om ungdommen, med Greta Gerwigs regidebut «Lady Bird» som aktualitetsknagg. Her er et et lite utdrag fra innledningen:

Handlingsreferatet kan muligens høres ut som et konsentrert utdrag fra katalogen «tenåringer på film». En annen måte å oppfatte det på er at filmen tar for seg klassiske temaer som vedrører denne aldersgruppen: 17 år gamle Christine McPherson (Saoirse Ronan), som helst vil kalles Lady Bird, går sisteåret på high school i Sacramento. Skolen er privat, men katolsk. Og fornøyd er hun ikke. Den kunstnerisk anlagte jenta ønsker seg så innmari mye mer av tilværelsen – mye mer enn hverdagen på «feil side av jernbanesporet» kan tilby. Ambisjonsnivået er kanskje ikke helt realistisk?

Forholdet til moren Marion (Laurie Metcalf) er vanskelig. Det hjelper lite at moren jobber dobbelt for å finansiere skolegangen hennes, og Christines selvforståelse og drømmer får henne jevnlig til å fremstå som utakknemlig og hoven overfor omgivelsene. Men nå begynner snart alvoret. Lady Bird står overfor noen avgjørende veivalg videre.

Sekkebegrep. Gerwigs film er altså hva amerikanerne kaller en «coming-of-age»-film. Det er en litt mer spesifisert utgave av tenåringsfilmen, som vokste frem i kjølvannet av fjernsynets gjennombrudd.

(…) Tenåringsfilmen er altså mangfoldig på godt og ondt. I «coming-of-age»-fortellingene legges det til gjengjeld tydeligere og mer uttalt vekt på de psykologiske temaene som dominerer i ungdomstiden: emosjonell modning og evne til å ta ansvar.

Les resten i marsutgaven av Aftenposten Innsikt.