Bildene som løy.

Levin C. Handys bilde av general Ulysses S. Grant fra den amerikanske borgerkrigen er satt sammen av tre ulike fotografier: Grants hode, hesten og kroppen til offiser Alexander McDowell McCook, samt «tropper» i bakgrunnen som egentlig var krigsfanger. Foto: Levin C. Handy/Library of Congress/Wikicommons.

Fotojournalistikken og dokumentarfotoet skulle gi oss den ufiltrerte virkeligheten. Men faget ble helt fra starten fylt med juks og manipulasjon.

I augustutgaven av Aftenposten Innsikt får jeg breie meg over 6 sider med et historisk tilbakeblikk på hvordan fotografier har løyet for oss. Det er en drøss med prominente eksempler. Selv om vi nå i dag må ta høyde for ekstremt gode manipulasjon og se opp for deepfakes (se også julinummeret av Innsikt), er problemstillingen aldeles ikke ny. Her er innledningen på artikkelen:

Grunnregler. Den som i dag sverger til overbevisningen om at «bilder ikke lyver», er mer naiv enn godt er. Selv om det er riktig at et kamera bare registrerer det linsen fokuserer på, er det så uhorvelig mange andre måter å få et bilde til å lyve på.

Grunnreglene for seriøs fotojournalistikk og dokumentarfoto er enkle: Ikke iscenesett motiver. Ikke manipuler fotografiet etter eksponeringen. Og unngå forledende billedtekster.

Betydningen av disse spillereglene understrekes av billedalderens medielogikk, som spissformulert fungerer etter oppskriften «bare det som fotograferes og filmes eksisterer». Konflikter eller hendelser som ikke dekkes av internasjonale fotooppbud, forsvinner fra dagsordenen, mens de som dekkes bredt og vedvarende, får lov til å dominere.

Derfor vil selv bare ett eller to opptak fra de «glemte» temaene bli desto mer betydningsfulle – og konsekvensen av eventuell manipulering ditto større. Brudd på spillereglene kan uansett gjøre uopprettelig skade på pressefotografiets troverdighet og tilliten hos publikum. Men juks fantes i faget helt fra starten.

De første synder. Det begynte muligens allerede med historiens første krigsfotograf, Roger Fenton. I 1855 befant han seg på Krim, hvor krigen raste mellom Russland og de allierte – Storbritannia, Frankrike, Sardinia og Det osmanske riket.

Fenton hadde drasset med seg stort, tungt og lite fleksibelt kamerautstyr – som samtidig representerte revolusjonerende teknologi. Den avislesende offentligheten var ikke uvant med bilder fra krigssoner og konflikter. Men dette var illustratørenes gebet. Tegningene kunne være treffende og velkomponerte skildringer av dramatiske hendelser, men det var ikke til å komme utenom at resultatet var filtrert gjennom kunstnerens kreative sinn.

Da var det vel noe annet med fotografiet – som på en klinisk og nesten vitenskapelig måte bare dokumenterte virkeligheten? Tja. Ettertiden har stilt noen kritiske spørsmål ved enkelte av Fentons fotografier fra Krimkrigen.

Les resten i augustnummeret av Aftenposten Innsikt.

Historiske konspirasjonsteorier & listesamling.

Nytt og gammelt listestoff med historisk (konspiratorisk og mekanisk) tilsnitt, kan føres opp på sommerlektyre-listen i år.

I All Verdens Historie 8-2017 har jeg fått med en listesak – om 10 historiske konspirasjonsteorier. Det handler om alt fra påstandene om at månelandingen var en løgn til Illuminati. Vi svinger også innom et par mer obskure konspirasjonsteorier, der i blant min lille favoritt – som involverer en pave og en tyskromersk keiser.

Apropos lister: Samme magasin (som utgis i Sverige under navnet Allt om historia) kommer for øvrig ut med et 116-siders spesialnummer, hvor de gjenutgir noen av beste listeartiklene som har stått på trykk. Her er jeg også representert, med «7 mekaniske mesterverk».

Bygger middelalderborg

Slik så Guédelon-borgen ut i august 2014. Foto: Wikicommons

Er du på jakt etter en litt annerledes sommerjobb i år? Hva med å bygge en middelalderborg i Frankrike?

Tettstedet Treigny ligger i et av Bourgognes mer skogdekte hjørner. Men trærne skjuler et unikt byggeprosjekt: Her er et middelalderslott i ferd med å reise seg!

Arbeidet har pågått siden 1997. Og vil antakelig ikke bli ferdig før rundt 2025.

Det tar tid å bygge borg.

Særlig når borgen som bygges er basert på originale, historiske tegninger fra 1200-tallet, og det kun benyttes verktøy og byggemetoder som fantes på denne tiden.

Det var entusiasten Michel Guyot som satte igang prosjektet i 1996. Året etter begynte byggeprosessen.

Takket være billettinntekter fra turister er borgbyggingen blitt selvfinansierende. Rundt 300 000 besøker den middelalderske byggeplassen hvert år.

Noen titalls betalte og profesjonelle håndverkere utgjør kjernetroppene i arbeidet, men de får god hjelp av frivillige.

Så om du er på jakt etter en litt annerledes sommerjobb, som har et visst historisk sus over seg, kan Guédelon være akkurat hva du leter etter.

Det stilles enkelte krav til dem som ønsker å delta i byggingen: Man må være i god fysisk form og kunne noen franske gloser.

Det viktigste er likevel en «positiv innstilling, ønske om å lære og lyst til å støtte prosjektet», står det på Guédelons hjemmeside.

Når borgen står ferdig betyr ikke dét nødvendigvis at arbeidet er avsluttet. Det foreligger planer om å oppføre både et kloster og en middelalderlandsby på samme tomt.

VG publiserte en reportasje om prosjektet i 2006: «Håndbygget middelalderslott».

Plankart over hvordan borgen vil bli når den står ferdig. Foto: Wikicommons

 

Leken primat.

Portrett av Douglas Adams, av Michael Hughes. Uploaded by Diaa_abdelmoneim. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Wikimedia Commons.

Douglas Adams var mannen som fant meningen med livet. Svaret er 42. Spørsmålet er bare «42 hva da?»

(En versjon av denne artikkelen stod på trykk i magasinet «Mann» i 2004.)

En vakker sensommerdag i det Herrens år 1978 satt en godt voksen forsamling av BBC-sjefer rundt et bord og lyttet på et lydbånd. Denne gjengen av eldre herrer, hvorav enkelte hadde bakgrunn som jagerpiloter fra 2. verdenskrig, hadde nettopp kommet tilbake fra ferie. Nå satt de – dørgende stille – og forsøkte å forstå hva som var så morsomt med en fortelling der jorden blir sprengt i fillebiter. De satt der fordi den unge radioprodusenten Simon Brett hadde kokt sammen en pilotepisode til en science fiction-serie han hadde stor tro på. Det så ikke lovende ut. Forsamlingen rundt bordet trakk ikke på smilebåndet én eneste gang. Men tilslutt spurte en av dem Brett:

– Simon, er dette morsomt?

– Ja, det er det, svarte Brett med all den tyngde og profesjonell seriøsitet han maktet å mane frem.

– Ja, da så, svarte sjefen.

Og slik gikk det til at radioserien «A Hitchhiker’s Guide to the Galaxy» ble en realitet. Takket være Simon Brett hadde den unge og talentfulle, men akk så sendrektige, forfatteren Douglas Adams fått et levebrød.

Innovasjonsdilemmaet.

 

Konseptet robot er strengt tatt gammelt nytt. Her ser vi TOPIO («TOSY Ping Pong Playing Robot») i sin tredje versjon, på Tokyo International Robot Exhibition i november 2009. Foto: Humanrobo/Wikimedia Commons

Nådde vi innovasjonstoppen allerede i 1873? Er fremskrittets tidsalder i ferd med å ebbe ut? Eller står vi på terskelen til den største teknologiske revolusjonen i menneskehetens historie? Og vil vi i så fall ha den?

(Denne artikkelen ble skrevet i januar 2011, og forble upublisert. Til det var den nok litt for omfangsrik – på både den ene og andre måten. Men ikke helt uinteressant, håper jeg. Og aktuell akkurat i disse dager, med all oppmerksomheten rundt NHOs årskonferanse om «det nye arbeidslivet», hvor «en ny teknologirevolusjon kobler roboter, intelligente IKT-systemer, fysiske omgivelser og mennesker sammen på helt nye måter».)

Peak Oil. Fosforkrise. Klimaendringer. Ferskvannsmangel. Forurensing. Arter som dør ut. Pandemier. Menneskeheten står overfor enorme utfordringer og potensielle trusler de neste tiårene.

Kan innovasjon og nye, revolusjonerende forskningsfremskritt redde oss? Vi håper nok på det. Det samme gjør politikerne. President Barack Obama annonserte økt satsing på innovasjon i sin State of the Union-tale 25. januar: – Dette er vår generasjons Sputnik-øyeblikk. Vi må opp på et research- og utviklingsnivå vi ikke har vært på siden romfartskappløpet, sa presidenten.

Og hvorfor skulle vi ikke klare brasene? Vi lever jo i en tid der utviklingen raser av sted. Tror vi. Men stemmer det?

«Nytt» er gammelt
Sannheten er imidlertid at nesten all teknologi vi benytter oss av i 2011 er gammel – eller i beste fall halvgammel. Den elektroniske datamaskinen ble utviklet på 1940-tallet. Menneskeskapte satelitter begynte å gå i bane rundt kloden i 1957. Internett skriver seg fra 1960-tallet, mens mobilen er et barn av 70-tallet.

Og mønsteret gjentar seg for andre «nye» påfunn og gjennombrudd som roboter, solceller, industrialisert jordbruk og avansert kirurgi. Dette er fremskritt som ble gjort mange tiår siden. De siste 30 årene kan ikke skilte med tilsvarende teknologiske gjennombrudd, mener innovasjonspessimistene. Det vi har fått er i beste fall kombinasjonsløsninger, av typen nett på mobilen. Nye gjennombrudd som endrer vilkårene for folk på en fundamental måte er imidlertid noe ganske annet.

Amatørene kommer!

Jack Blacks rollefigur Jerry under remaken av «King Kong» i Michel Gondrys «Be Kind Rewind».
Foto: Sandrew Metronome

Amatørene kommer for fullt på film og innen det utvidete TV-begrepet. Men kan de ta over bransjen?

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, april 2008.)

[levende bilder] Aldri tidligere har amatører hatt så store muligheter til å boltre seg med levende bilder. En ny generasjon billige kameraer og redigeringsplattformer gjør det nå mulig å lage sofistikerte filmer i god kvalitet. I tillegg har nettet blitt en lanseringskanal som for første gang gir amatørene en mulighet til å nå hele verden med filmene sine. Og på toppen av det hele er det en understrøm i kulturlivet som er fascinert av det amatørmessige.

Et eksempel på det siste er Michel Gondrys Be Kind, Rewind, som får kinopremiere 18. april. Her må en videobutikkansatt og kameraten hans løse et bisart problem: Et uhell har slettet innholdet på alle VHS-kassettene i butikken. Dermed må de spille inn egne amatørversjoner av kjente filmer som Ghostbusters, Robocop, Driving Miss Daisy, Løvenes konge og Rush Hour 2. Etter hvert kommer imidlertid duoen på tanken om å skape noe eget. De blir kreative for alvor, og går igang med en egen film.

Det er neppe tilfeldig at akkurat Gondry har begått denne filmen. Franskmannen har en uttalt agenda som taler lekens pris. Gondry omtaler seg selv som en del av Lego-generasjonen, og ser på lek som en kur mot passivitet.

Helt elementært.

Vann er ikke «den nye oljen». Det er viktigere enn som så. H2O er det våte fundamentet for sivilisasjonen. Og det vil avgjøre framtidens maktforhold, slik det avgjorde fortidens.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, mars 2010.)

Vann. 10. mars, dagen før World Plumbing Day, publiserte Rådgivende Ingeniørers Forening en knusende rapport om tilstanden på infrastrukturen her i landet. Og nettopp avløpsanleggene befinner seg i krise. Rapporten ga sektoren karakteren 2 (av 5), noe som tilsier at bruken av anleggene er truet og opprusting bør skje umiddelbart.

Det var en betimelig påminnelse om hvor avhengig et moderne samfunn er av jevnlige investeringer i rørsystemene. Skjønt, ting kan tyde på at budskapet ikke er nådd helt ut likevel. VG ba leserne stemme over hvilken sektor av infrastrukturen de mente burde rustes opp først. Vannforsyning ble prioritert av 8,57%. Avløpsanlegg fikk 8,72% av stemmene. Det var riktignok henholdsvis 4. og 3. plass. Men på en soleklar 1. plass tronet Riksveier og fylkesveier med 35,51% av stemmene.

Dersom man vil være litt tabloid kan man si at nordmenn heller vil kjøre bil enn drikke rent vann. En noe mer reflektert respons vil være å fastslå at betydningen til det som er gravd ned i bakken ikke er så lett å få øye på. Kort sagt; her trengs opplysningsarbeid.

Sivilisasjonsfundamentet. Siden 22. mars er Verdens vanndag kommer anledning raskt. Og hvorfor ikke benytte anledningen til å sette seg grundig inn i vannets betydning for homo sapiens siden tidenes morgen?

Steven Solomons Water: The Epic Struggle for Wealth, Power, and Civilization er hovedsakelig en historiebok, men den historiske gjennomgangen av vannets betydning fortoner seg høyst relevant for dagens situasjon. Den gir leseren dybdeforståelse. Solomon gir oss innsikt i hvordan sivilisasjonens fremskritt ikke er blitt bygd stein for stein, men dråpe for dråpe. At det har vært slik i flere tiår, århundrer eller årtusener (avhengig av hvilken vannrelatert teknologi vi snakker om) gjør ikke nødvendigvis det historiske perspektivet tilbakeskuende. Vi forblir like avhengige av vannet.

Da industrien kom til Norge.

«Chr7 skraaplan» i Kongberg Sølvverk, av Kjetil Bjørnsrud – Eget verk. Lisensiert under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons.

Bergverkssatsingen i Norge på 1500-tallet skapte vår første industrisektor, sier historiker Bjørn Ivar Berg.

(Opprinnelig publisert i Levende Historie 4-2015.)

– Det er ulike måter å definere industri på. Noen liker å trekke det langt tilbake i tid, og bruker begrepet om tekniske løsninger i liten skala. Andre legger vekt på at industribegrepet også innebærer noen større, samfunnsmessige sider. Jeg mener vi trygt kan bruke begrepet industri om bergverksdriften som kommer i stand i Norge fra 1500- og 1600-tallet, sier Bjørn Ivar Berg, historiker ved Norsk Bergverksmuseum på Kongsberg.

– Gruvedrift i seg selv har en lang forhistorie. Det har nok forekommet malmbergverk i Norge før renessansen. På 1300-tallet er det f.eks. kjent smelting av kobbermalm i Meråker. Men det som kommer i gang på 1500-tallet har mye større skala over seg, og er på en helt ny måte et kunnskapskrevende felt.

Falsk start. Det var Christian 3. som tok initiativet. Kongen hadde kontakt med kurfyrsten av Sachsen, som fikk inntekter fra bergverk i Freiberg og Erzgebirge, og rekrutterte bergmenn og metallurger fra samme område.

I årene etter 1537 ble det startet bergverksdrift på sølvholdig blymalm i Sandsvær og Bamble, sølvholdig kobbermalm i Seljord og Fyresdal, og bergmalmbasert jernverksdrift med rennverk ved Oslo og Skien.

Men satsingen ble kortvarig. Og friksjoner mellom lokalbefolkning og tyske bergmenn utløste et bondeopprør i Telemark i 1540.

Kjenn på Snartemosverdet!

Nils Anderssen med sin replika av Snartemosverdet. Foto: Kjetil Johansen (c-2015)

Lyst å holde en bortimot perfekt kopi av Snartemosverdet i hendene? Nå kan du snart det. Takket være Nils Anderssens datamodellering.

(Opprinnelig publisert i Levende Historie 3-2015.)

– Det er håndlaget hele veien, selv om arbeidet er gjort på dataskjermen. Dette er ikke scannet!, presiserer Nils Anderssen. – En 3D-scanning vil ikke kunne fange alle detaljene godt nok. F.eks. kan skarpe kanter være problematiske. Og i dette tilfellet snakker vi om detaljer under milimeteren i størrelse.

Foran seg har han en svært detaljert og nøyaktig replika av det berømte Snartemosverdet (se egen artikkel i Levende Historie 6-2014). Kopien er så lik originalsverdet – slik det må ha sett ut på 500-tallet – som det har vært mulig å komme. Men produksjonsprosessen bak kopien har til gjengjeld vært umiskjennelig 2015 – med bruk av datamodellering og 3D-printer.

– Tidligere har jeg laget ett annet sverd på omtrent samme måte, men det hadde ikke på langt nær samme detaljrikdom, sier Anderssen.

Sverd på vandreutstilling. Han er utdannet spillutvikler og jobber til daglig som lærer ved Danvik Folkehøyskole. Men på fritiden er han vikingtidsentusiast og driver bl.a. med hærkamp, en historisk inspirert sport hvor deltakerne «slåss« mot hverandre med modifiserte blankvåpen.

– Jeg er blitt veldig interessert i håndverket fra denne perioden, og har laget noen sverdreplikaer for venner og bekjente. Det ledet til museumsbesøk for å studere og måle opp originalsverd. Og det førte igjen til at Nasjonalmuseet spurte meg om å lage en replika av Snartemosverdet til denne utstillingen.

«Denne utstillingen« er Nasjonalmuseets nye vandreutstilling, «Makt og magi«, som åpner i Haugesund 26. april. Deretter skal den innom syv andre steder i Norge fram til 6. november 2016. Snartemo-kopien er en av hovedattraksjonene.

Fotografier er minner og makt.

– Vi mennesker er visuelt orienterte vesener. Det er lettere for oss å huske ting dersom det finnes bilder av det, sier seniorkurator Hanne Holm-Johnsen ved Preus Museum.

(Opprinnelig publisert i Levende Historie 2-2015.)

I dagens verden fotograferes det konstant, og alle med et mobilkamera i lomma kan forevige øyeblikkene rundt seg. Fotografiene omgir oss på alle kanter, døgnet rundt. Slik var det ikke tidligere.

Denne utviklingen er det overgripende temaet for årets jubileumsutstilling på Preus Museum i Horten. Museet runder 20 år, og det markeres med storsatsningen «Fra synsmaskiner til Instagram«. Den angriper fotografiets rolle og 175 år lange historie fra alle tenkelige innfallsvinkler.

– Har fotografiet forandret hvordan vi forholder oss til minner?

– Ja, definitivt! Tidligere ble jo minnene gjerne formidlet muntlig, hvis de ikke ble skriftlig nedtegnet. Nå fotograferer vi, putter i album, legger ut på sosiale media eller lagrer i «skyen« på nettet. Og dette skiftet gjelder ikke bare for privatpersoner, men for media også, sier Hanne Holm-Johnsen. Hun er seniorkurator ved Preus Museum og ansvarlig for jubileumsutstillingen sammen med kurator Hege Oulie.

– Fotografier spiller en helt sentral rolle for hvordan vi forvalter offentlige eller historiske minner. Tenk bare på de typiske årbøkene av typen Verden i 1900. Fjorårets markering av Første verdenskrig brakte med seg utallige bøker som viste bilder vi aldri hadde sett før.

Så legger hun til: – Faren blir at hendelser uten fotografier blir glemt eller nedprioritert.