Smått uhyggelig.

Smågnagerne i dioramaene til Ingvild Eiring hjemsøkes av demoner, spøkelser, sykdom og galskap. I sommer skal de stilles ut for første gang.

Tekst: Kjetil Johansen

Hvordan ville det sett ut om handlingen i grøsserklassikeren «Eksorsisten» fant sted i en verden befolket av Beatrix Potter-mus? Svaret åpenbarer seg foran oss i et av Ingvild Eirings miniatyrdioramaer. En djevelbesatt stakkar svever over sengen, mens to artsfrender i prestehabitt gjør hva de kan for å drive ut demonen. Den ordspillende tittelen på verket er «Your mother sews socks in Hell!»

– Jeg liker skrekkfilm veldig godt. «Eksorsisten» kom opp som en god nummer to da jeg begynte å lage disse dioramaene, forteller Eiring.– Beatrix Potter er absolutt også en inspirasjonskilde. Jeg vokste opp med bøkene hennes. Og jeg har alltid likt mus. Har hatt flere rotter som kjæledyr. Så det var veldig nærliggende for meg å bygge et univers rundt disse dyrene da jeg skulle eksperimentere med dioramabygging.

Måtte lære seg tålmodighet.

Egentlig er hun kostymedesigner og stylist, men de siste årene har miniatyrstatuer av mus, kledd i håndsydde kostymer og plassert i detaljrike viktorianske interiører, lagt stadig mer beslag på tiden hennes. Eiring modellerer og brenner figurene selv, designer og syr de bittesmå draktene, samt lager tak, vegger, stoler, bord, kopper, kar og alt mulig annet som gjør et diorama til en fullbyrdet scene. Materialene er gjerne skrapmetall, treverk, skruer, knapper, stoffer og lærarbeider som hun finner på loft eller i kjellere hos eldre slektninger.

Dette har så langt resultert i 16 fullførte verk. Avhengig av størrelsen og antall elementer, har hvert av dem tatt to til fire måneder å ferdigstille. Og ja, det er pirkete arbeid.

– Det er utfordringer hele veien. Alt man gjør, gjør man jo for første gang. Jeg har måttet lære meg å bli tålmodig, sier miniatyristen. – Mest pirkete av alt er å plassere værhår på musene.

Viktoriatidens uhyggelige sider.

Spørsmålet hun oftest får, er om figurene er ekte. Men Eiring har alltid vært veldig sikker på at hun ikke ville stoppe ut døde dyr.

Tematisk er imidlertid døden så absolutt nærværende. Dystre, skumle eller overnaturlige innslag dominerer i Eirings univers, ikke minst i serien med motiver inspirert av viktoriatidens mer uhyggelige sider. Hun har bl.a. gjenskapt en spiritismescene fra grøsserklassikeren «The Changeling», hvor en «ånde-trompet» setter en fjetret forsamling i stand til å snakke med gjenferdene.

Seismografen.

Jan Groth. Pressefoto: FiB/Galleri Riis Oslo/Stockholm.

Jan Groth skal være festspillkunstner under Festspillene i Bergen 2017.

Derfor passer det å fiske fram intervjuet undertegnede gjorde med Groth tilbake i 2001 – for september/oktoberutgaven av magasinet 2001.

Dengang var han aktuell med en storstilt retrospektiv utstilling av egne arbeider gjennom 40 år på Museet for samtidskunst, samt en omfattende biografi ført i pennen av Karin Hellandsjø. (Siden intervjuet var presenterende og oppsummerende vinklet har det beholdt mye av relevansen, tror jeg.)

Berømmelse kan være en pussig ting. Man kan være verdensberømt innenfor sitt eget felt, men knapt kjent utenfor. Og noen ganger blir en nordmann i eksil til slutt kjent i gamlelandet fordi han i mellomtiden har fått et navn ute i den store verden.

La oss begynne med en lett tabloid presentasjon av kunstneren.

Jan Groth er den eneste nordmann som har hatt separatutstilling i Guggenheim-museet i New York. Han har vært professor i 12 år ved byens anerkjente School of Visual Arts. Gjennom 40 år har han rendyrket sin særegne kunstneriske visjon, mens han har pendlet mellom USA, Danmark og Norge. Groth er mest kjent for sin tekstilkunst, særlig gobelinene, men har også laget skulpturer, tegninger og malerier. Og har du løst billett til en forestilling på hovedscenen ved Det Norske Teatret kan du ha sett det som ofte kalles Groths hovedverk; sceneteppet.

kUnsT på tur.

Fredrik Raddum på tur i Sahara. Foto: Fredrik Raddum

Fredrik Raddum har gjort det å dra på ekspedisjoner til kunst. Og det er ikke engang ironisk ment.

(Opprinnelig publisert i magasinet «2002». September/oktober-utgaven antakelig.)

Dagen vi besøker Fredrik Raddum i atelieret hans, har han akkurat kommet ned igjen etter å ha tilbrakt 3 døgn i toppen av et furutre. Eller mer korrekt: Han har tilbrakt 3 døgn sittende i en lenestol, surret fast i toppen av et furutre. Med medbrakt mat, drikke, primus, sovepose og videokamera – til å dokumentere «utflukten». Trekronen og lenestolen ble for øvrig med tilbake til atelieret. Raddum trengte den til Høstutstillingen.

Det er ikke første gang kunstneren har vært på tur. Da Raddum ble uteksaminert fra Kunstakademiet våren 2001 var avslutningsprosjektet hans en fotografisk presentasjon av 3 ekspedisjoner: En til Glittertind, en til Madagaskar og en til Vest-Sahara. På alle disse tre turene vandret han omkring med en diger, amøbeformet klump på ryggen.

– På Madagaskar var jeg i 4 måneder, så der fikk jeg noen lokale håndverkere til å flette en klump av halm. I Sahara gikk jeg rundt med en av plast, med mye luft inni, forteller Raddum.

– Det som overrasket meg, og som har overrasket mange ørkenvandrere – selv om Donald Duck har opplevd det mange ganger – var stormene som kommer på en, to, tre. En gang endte det med at jeg ble løpende baklengs, med klumpen på ryggen, fordi jeg bare ble dratt med av vinden, legger han til.

«Trollmann» med ukjente sider

Et av mange klassiske verk fra Kittelsens hånd: «Nøkken» (1904). Foto: Wikimedia Commons/Nasjonalmuseet

– Jeg har fått høre at «Pesta» den dag i dag skremmer skoleelever på galleribesøk, sier Arnhild Skre. Kunsten til Theodor Kittelsen (1857–1914) gjør fortsatt inntrykk, 100 år etter hans død.

(Opprinnelig publisert i Levende Historie 3-2014.)

Troll. Nøkken. Og draugen. Theodor Kittelsen er berømt for sine eventyrillustrasjoner og grøssende motiver, som f.eks. «Pesta».

Sånn sett passer uttrykket hans perfekt inn i dagens kulturelle trend, som jo er dominert av fantasy. Tenk bare på filmer og serier som «Ringenes herre», «Harry Potter», «Hobbiten», «Game of Thrones» osv.

– Men vi kan nok ikke kalle ham Norges første fantasy-kunstner, beklager historiker og forfatter Arnhild Skre.

– Han var ikke den første som laget eventyrillustrasjoner. Det var August Schneider. Erik Werenskiold var også tidligere ute. Men Kittelsen tok det lengre ut med grøss og gru i motivene sine enn det som tidligere hadde vært gjort. Han dro fantasien ut i det groteske.