Fu Manchu og «den gule fare».

Kina sto svakt, mens Vesten var sterke. Likevel oppsto frykten for «den gule fare».

Hva var det som skapte denne redselen for «de asiatiske horder»?

I årets første utgave av Aftenposten Historie forsøker jeg å forklare og beskrive dette fenomenet, som fikk en slags symbolsk gallionsfigur (i det minste innen datidens populærkultur) i Fu Manchu. Artikkelen starter med å skildre en omstridt filmscene:

Se for deg enn høyreist og karismatisk kineser som er i ferd med å nå klimakset i en mobiliserende tale til undersåttene. Han peker mot en kvinnelig fange, en blondine, og stiller et eggende spørsmål: «Vil dere ha slike hustruer!?»

Tilhørerne bryter ut i et unisont og rungende «Ja!», mens flere av dem vifter med sverd.

«Så erobre og former dere! Drep den hvite mann og ta hans kvinner!»

Oppfordringen kommer fra Doktor Fu Manchu, og formuleres i den mest kontroversielle filmen om det kinesiske forbrytergeniet, The Mask of Fu Manchu (1932).

Masken det henvises til har tilhørt den mongolske imperiebyggeren Djengis Khan. Om doktoren slår kloa i den, vil han automatisk bli Asias nye lederskikkelse. Målsettingen er intet mindre enn å omstyrte den vestlige sivilisasjon og ta makten over hele kloden.

Mellom 1923 og 1940 ble det produsert syv filmer om Fu Manchu. Det litterære forelegget var en populær bokserie (1913–59) som til slutt omfattet 13 romaner. Forfatteren Sax Rohmer skal ha spurt et ouijabrett om hva som ville gjøre ham rik, og fikk stavet svaret: «K-I-N-A-M-A-N-N».

Men han tok ikke konseptet helt ut av løse luften. Romanene passet nemlig godt inn i en samtidig sosiokulturell strømning, definert av angst for det orientalske.

Keiserens mareritt
En aprilmorgen i 1895 våknet Wilhelm 2., Tysklands keiser, opp fra et rystende mareritt om en blodig asiatisk invasjon av Europa. Drømmen hadde gjort slik inntrykk på ham at han satte kunstneren Hermann Knackfuss i sving med å illustrere det. Litografiet, med tittelen Völker Europas, wahrt eure heiligsten Güter! (Europas folk, vokt om deres helligste eiendeler!) ble ferdig samme høst.

Resten kan du lese i januarutgaven av Aftenposten Historie.

I den andres klær.

Kulturen er full av kvinner som har utgitt seg for å være menn – og vice versa – av taktiske grunner.

Ny filmartikkel signert undertegnede:

Kinesisk amasone. Kina er under angrep! En barbarisk hær ledet av den hevngjerrige Bori Khan (Jason Scott Lee) truer riket. Keiseren befaler derfor at hver familie må stille med en mann til armeen som skal jage inntrengerne ut igjen.

I husholdet til ungjenta Hua Mulan (Liu Yifei) finnes det bare én kandidat: hennes far Zhou (Tzi Ma). En gang i tiden var han en formidabel kriger, men alderen har innhentet ham. Hvis Zhou drar i krigen, blir det garantert det siste han gjør.

Mulan innser dette og bestemmer seg for å ta farens plass. Hun forkler seg med mannlige gevanter og geberder, og melder seg til tjeneste som unggutten «Jun».

Den folkloristiske diktningen om Hua Mulan oppsto en gang på 400- eller 500-tallet. I moderne tid er figuren blitt skildret på film og TV nesten 20 ganger. Den første spillefilmen kom i 1927, mens et vestlig publikum nok fortsatt husker den animerte Disney-versjonen fra 1998. Samme selskap har produsert Niki Caros kinoaktuelle «Mulan» (norsk premiere 19. august).

Kjønnskamuflasje. I de historiske kildene finner vi en del «søstre» til Mulan-skikkelsen – kvinner som utga seg for å være menn, for å kunne delta i soldatlivet eller andre aktiviteter som ble definert som upassende for «det svake kjønn». Motsatt finnes historier om menn som trakk i kvinnedrakter fordi denne forkledningen ga en fordel i forbindelse med flukt, infiltrering, spionasje eller snikdrap.

Det er derfor ikke underlig at også dramatikere og forfattere har befattet seg med denne formen for «kjønnskamuflasje». Motivet er utforsket i mange sammenhenger. Teatergjengere vil nok raskt tenke på William Shakespeare, som krydret flere av stykkene sine med slike småpikante innslag. I «Som dere vil ha det» (1599) rømmer Rosalind og kusinen Celina til skogs, utkledd som gutter. I «Kjøpmannen i Venedig» (1596/97) løser Portia og Nerissa flokene etter å ha fått på seg mannsklær.

Taktiske klesvalg. Filmhistoriske eksempler er det også flere av, selv om vi sorterer vekk Shakespeare-adapsjonene.

Les resten i augustutgaven av Aftenposten Innsikt.

Patrioter & demonbarn.

Kinesiske filmtrender: Kinesisk film- og TV-bransje drømmer om å matche Hollywood. Men dyrkingen av patriotisme og «kinesiske verdier» kan hemme ambisjonene, særlig i kombinasjon med aparte sensurtiltak.

Første filmartikkel fra min hånd i 2020 retter søkelyset mot Kinas filmindustri. Jeg er tilgodesett med hele 6 sider i Aftenposten Innsikt for å skissere opp aktuelle trender og tendenser innen kinesisk filmproduksjon, samt forklare hvorfor Kina neppe overtar det filmatiske verdensherredømmet akkurat nå. Her er innledningen på saken:

En kinesisk Rambo. Det kinesiske filmmarkedet ligger an til å bli verdens største i 2020, ifølge kalkylene til konsulentkonsernet PricewaterhouseCoopers. Det er snakk om billettsalg for 12,2 milliarder dollar. I tillegg har de kinesiske strømmetjenestene iQiyi og Tencent 190 millioner betalende abonnenter, noe som er 40 millioner flere enn Netflix.

Hva som trender i det kinesiske filmmarkedet burde derfor interessere mange. I fjor sommer annonserte Kinas nasjonale radio og TV-administrasjon starten på «100 dager med patriotisk kringkasting», og konkretiserte slagordet med en liste på 86 «anbefalte» produksjoner.

Utspillet markerte en mediemessig oppvarming til Folkerepublikkens storstilte 70-årsjubileum 1. oktober, men bekreftet også hva som gjelder i kinesisk film og fjernsyn akkurat nå, og det er kanskje ikke til å forundres over: Patriotisme og «kinesiske verdier» er inn!

To store filmsuksesser har fungert som flaggskip for trenden, og for enkelthets skyld benytter vi de internasjonale titlene i denne artikkelen. I 2017 kom «Wolf Warrior 2», hvor stjernen Wu Jing både regisserte og spilte hovedrollen som elitesoldaten Leng Feng – en slags kinesisk Rambo.

Handlingen foregår i et uidentifisert afrikansk land, hvor Leng går hardt til verks mot somaliske pirater, lokale opprørsgrupper og vestlige leiesoldater, mens han beskytter datteren til en kinesisk lege som har utviklet en kur mot den dødelige sykdommen «lamanla».

«Wolf Warrior 2» knuste alle rekorder og er tidenes mest innbringende film i Kina. Den har spilt inn 5,68 milliarder renminbi, eller 874 millioner dollar, på hjemmemarkedet. En oppfølger går snart i produksjon. I mellomtiden holder militærsjangeren fortet takket være et jevnt tilsig av titler som «Operation Red Sea» (2018) og «The King of Land Battle» (2019).

Frant Gwos science fiction «The Wandering Earth» (2019) er mindre krigersk, men lar patriotismen komme til uttrykk på annet vis. Her blir det nemlig opp til kinesiske astronauter å berge Jorden da planeten vår må flyttes vekk fra Solen, som truer med å bli en rød kjempe. Filmen har spilt inn 700 millioner dollar på verdensmarkedet og er kjøpt inn av Netflix.

Les resten i januarutgaven av Aftenposten Innsikt.

 

 

Til Xanadu.

Han har vært i Asia cirka 50 ganger, Torbjørn Færøvik. Det skyldes «Polo-feberen», hevder han selv. Og gjennom bøkene sine prøver han å smitte oss andre.

(Opprinnelig publisert i magasinet «2002».)

– Det høres kanskje ut som en heltedåd å reise i Marco Polos fotspor, men det er en tur de fleste friske mennesker kan klare, sier Torbjørn Færøvik. – Det er mest et spørsmål om å ta seg tid. Sette av 3 måneder. Man må være forberedt på at man kommer til å støte på enkelte problemer underveis, men jeg opplevde ikke turen som noen stor fysisk prøvelse. Og du trenger heller ikke mye penger. Du kan reise Iran rundt med buss for 150 kroner.

Iran markerte knapt halvveis på ruta for Færøviks Marco Polo-ekspedisjon. Fra Venezia gikk turen via grottebyer i Tyrkia, gjennom ayatollahenes land og Pakistan, til Kina og målet i det fjerne: Xanadu, Kublai Khans hoff nær de mongolske steppene. Men en slik tur er mer enn en reise i geografien, iallfall når du skriver bok om den etterpå.

Reiseskildringen er nemlig en genre hvor historie, kultur, politiske forhold, personlige betraktninger og nyttige tips møtes. Det gjør naturligvis denne typen litteratur til spennende lesing, og i norsk sammenheng har Færøvik markert seg som et av de ledende forfatternavnene. Med 25 års erfaring som utenriksjournalist, blant annet for Arbeiderbladet og NRK, har han da også bygd seg et solid fundament å operere ut ifra.

Myteknusing.

Tang Wei og Tony Leung i «Lust, Caution». Foto: Sandrew Metronome Norge

Ang Lees Lust, Caution tar myten om «Skjønnheten og Udyret» opp til revisjon.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, januar 2008.)

[film] Myten om «Skjønnheten og Udyret» ble for noen år siden nusseliggjort i musikalsk Disney-tapning, hvor blant annet en syngende tekanne utmerket seg. Man kan imidlertid spørre om ikke også selve essensen i myten tilhører eventyrenes verden. Er det virkelig slik at bare skjønnheten ofrer seg nok, vil udyret skifte ham til en vakker prins? Er det slik at bare kvinnen holder ut, vil mannen endre karakter? Er det virkelig slik at siden det finnes noe godt i alle, vil det gode alltid vinne frem?

Premisset for den moderne tolkningen av myten er at skjønnhetens evne til å påvirke motparten er sterkere enn udyrets vilje til å stå imot. Men man skal ikke orientere seg lenge i virkelighetens verden før man begynner å tvile på om så alltid er tilfelle. Og hva om Udyrets evne til å forandre Skjønnheten er sterkest? Det er en vinkling man ikke ser så ofte. Men det er et alternativ man ikke bør glemme.