Seismografen.

Jan Groth. Pressefoto: FiB/Galleri Riis Oslo/Stockholm.

Jan Groth skal være festspillkunstner under Festspillene i Bergen 2017.

Derfor passer det å fiske fram intervjuet undertegnede gjorde med Groth tilbake i 2001 – for september/oktoberutgaven av magasinet 2001.

Dengang var han aktuell med en storstilt retrospektiv utstilling av egne arbeider gjennom 40 år på Museet for samtidskunst, samt en omfattende biografi ført i pennen av Karin Hellandsjø. (Siden intervjuet var presenterende og oppsummerende vinklet har det beholdt mye av relevansen, tror jeg.)

Berømmelse kan være en pussig ting. Man kan være verdensberømt innenfor sitt eget felt, men knapt kjent utenfor. Og noen ganger blir en nordmann i eksil til slutt kjent i gamlelandet fordi han i mellomtiden har fått et navn ute i den store verden.

La oss begynne med en lett tabloid presentasjon av kunstneren.

Jan Groth er den eneste nordmann som har hatt separatutstilling i Guggenheim-museet i New York. Han har vært professor i 12 år ved byens anerkjente School of Visual Arts. Gjennom 40 år har han rendyrket sin særegne kunstneriske visjon, mens han har pendlet mellom USA, Danmark og Norge. Groth er mest kjent for sin tekstilkunst, særlig gobelinene, men har også laget skulpturer, tegninger og malerier. Og har du løst billett til en forestilling på hovedscenen ved Det Norske Teatret kan du ha sett det som ofte kalles Groths hovedverk; sceneteppet.

Utenriksveteranen.

En noe yngre utgave av Jahn Otto Johansen. Pressefoto: Aschehoug forlag

For 15 år siden hadde jeg en lang samtale med Jahn Otto Johansen – om Den kalde krigen, spionasje, Russland, Tyskland, Europa, journalistikken og hva han trodde om framtiden. Blant annet.

(Som et apropos til A-magasinets «far og sønn Johansen»-portrett: Dette ganske lange intervjuet med Jahn Otto Johansen gjorde jeg i januar 2001, og det stod på trykk i februarutgaven av magasinet 2001.)

– Det er to ting jeg av prinsipp aldri snakker om i intervjuer, sier Jahn Otto Johansen når vi møter ham på Theatercaféen. – Det ene er mitt seksualliv, det andre er mitt religiøse syn.

Det er greit. Da får vi snakke om andre ting. Ett og annet tema finnes jo.

Hvis du sier ”utenriksreporter” til en gjennomsnittsnordmann er sjansen stor for at vedkommende ser for seg Jahn Otto Johansen. Kanskje ikke så rart etter en mannsalder som engasjert journalist i både papir- og etermedia: NRK-medarbeider, reporter i Morgenposten, redaktør i Dagbladet og forfatter av flere bøker. Alltid med hele verden som interessefelt, og det i en periode av historien der rivaliseringen mellom supermaktene USA og Sovjetunionen var merkbar overalt. Den første genuint globaliserte maktkamp sammenfaller med utenriksmedarbeider Johansens karriere. Så i stedet for å utveksle damehistorier eller diskutere katolisismen, samtaler vi om faget hans.

Kalde instrumenter – varme klanger.

Terje Isungset i sitt rette musikalske element. Pressefoto: Emilio Holba/Icemusic.no

Komponisten og musikeren Terje Isungset har gjort seg bemerket med sin ismusikk – fremført på isinstrumenter.

(For bare noen dager siden avsluttet Isungset årets norgesturné med ismusikk. Han har utgitt flere plater med denne snåle musikkformen. Dette er hva han hadde å si i forbindelse med den første innspillingen av ismusikken. Intervjuet ble opprinnelig publisert i mars/april-utgaven av magasinet «2001».)

I februar i år dro Isungset til Jukkasjärvi i Nord-Sverige, for å spille inn sin kommende CD. Jukkasjärvi er kjent for sitt ishotell, og nå kunne stedet legge enda et provisorisk bygg til på listen: Musikkstudioet var nemlig en snøhule på 5 ganger 10 meter, laget av «snis», en blanding av snø og is. Der inne, i 7 blå grader, satte musikerne seg bak instrumenter laget av is fra Torneelven.

– Det var det eneste mulige innspillingsstedet, sier Isungset. – Alle andre rom enn et snø- eller isrom ville blitt for støyende. Is har nemlig en ekstremt lav lydstyrke, noe som krever ditto høyt opptaksnivå.

Kiss & tell.

– Jeg håper ikke jeg kommer til å bli husket utelukkende som «han derre KISS-forfatteren», sier Lars Ramslie. Akkurat nå er imidlertid faren for det tilstede. Først kom han med romanen «Destroyer», og nå jobber Ramslie med en dokumentarbok om Kiss-fansen i Norge.

(Dette intervjuet ble opprinnelig publisert i februar/mars-utgaven av magasinet «2001». Filmplanene for romanen «Destroyer» ble aldri realisert. Men Ramslies neste roman, «Fatso» fra 2003, ble filmatisert i 2008.)

– Det var nok mest det visuelle som slo an hos meg, sier Lars Ramslie når vi spør ham om hva appellen til det amerikanske hardrock-bandet lå i. – For min del var alt over da maskene forsvant. Men nå skal det sies at all heavy metal og hardrock i større eller mindre grad benytter seg av sterke visuelle virkemidler, legger han til. – Men det er kanskje ikke så pompøst som opera.

Til tross for denne reservasjonen i forholdet til alle foreldres hatobjekt nummer 1 rundt 1980, avslører Ramslie seg som en vaskeekte fan:

– Jeg vil hevde at Kiss var det største siden The Beatles, sier han. – De er selv blitt blåkopien for senere superkommersielle popband, som Spice Girls. Men der Spice Girls er et regissert fenomen, oppsto Kiss av seg selv på et lite loft i New York. De bygde også videre på sider ved Beatles merchandise. Utkastet til Kiss-lunchboksen ble faktisk laget på en Beatles-lunchboks.

Lunchboksen det er snakk om spiller en sentral rolle i romanen «Destroyer» (som selvfølgelig også er tittelen på et Kiss-album). I boka møter vi 9 år gamle Lars Ramslie, som drømmer om å kunne fly i sin hjemmelagde Gene Simmons-drakt. For de uinnvidde: Gene Simmons er det demonlignende bandmedlemmet, han med den enormt lange tungen.

– Jeg er mest opptatt av det Kiss som aldri fantes, sier Ramslie. – Bortsett fra oppe i mitt hode. Altså det superheltinntrykket jeg fikk som liten. Fra jeg var 5-9 år var jeg monomant opptatt av dem. Men jeg hadde glemt det helt til jeg tok opp igjen kontakten med folk jeg ikke hadde sett på 10 år. Alle sammen dro fram hvor opptatt jeg hadde vært av Kiss. Sånn ble ideen til «Destroyer» plantet, forteller han.

Teologisk skattejakt.

Tom Egeland fotografert i Karnak-tempelet i Egypt. Pressefoto fra forfatterens hjemmeside.

Med «Sirkelens ende» har Tom Egeland skrevet noe som muligens kan karakteriseres som en teologisk spenningsroman. Det dreier seg iallfall om hemmelige, bortgjemte og eldgamle bibelmanuskripter med potensiale til å ryste fundamentet for vår sivilisasjon.

(Opprinnelig publisert i marsutgaven av magasinet «2001».)

Aller først litt folkeopplysning. Om dramaturgi for kriminalfortellinger.

I «Sirkelens ende» tar nemlig Tom Egeland i bruk en av de mest klassiske fortellerstrategier krimgenren kan skilte med: Han benytter seg av en «MacGuffin».

Uttrykket ble introdusert av mesterregissøren Alfred Hitchcock under en forelesning han holdt på Columbia University i 1939, selv om det egentlig var Hitchcocks samarbeidspartner, forfatteren Angus MacPhail, som hadde kommet på begrepet. Men hva er det? La oss sitere Hitchcock:

2 menn sitter på tog. Den ene spør den andre hva pakken han har med seg inneholder.

– Det er en MacGuffin, svarer mannen.

– Hva er det for noe?, spør den nysgjerrige.

– En innretning til bruk under tigerjakt i Skottland.

– Men det er da ingen tigere i Skottland, sier førstemann forvirret.

– Vel, i så fall er det ikke en MacGuffin, svarer mannen med pakken.

Poenget er at en «MacGuffin» kan være hva som helst: Penger, uran, hevntørst, juveler et cetera. Det viktige er at alle fortellinger trenger noe som setter dem i gang, noe som vekker vår interesse. Når historien først er sparket i gang mister egentlig «MacGuffinen» sin betydning, og kan sågar bli helt borte etterhvert.

I «Sirkelens ende» er det et mystisk skrin. Med den forskjell at innholdet i skrinet faktisk spiller en avgjørende rolle i fortellingen.

Sjeherasad i Østmarka.

I Tove Nilsens nye roman, «Kvinner om natten», kidnappes en kvinnelig forfatter ut til en hytte i Østmarka. Der utspiller et intenst kammerdrama seg, hvor volden ligger rett under overflaten. Det handler om å erfare frykt og demonstrere mot. Samt om å bruke fortellingens kraft i et forsøk på å redde seg selv.

(Opprinnelig publisert i magasinet «2001».)

– Som forfatter har jeg alltid vært opptatt av hva frykt og mot er. Hva er man redd for? Hva vil det si å være modig, og når viser man mot? Det er ting jeg har tenkt lenge på. Når denne historien først kom, så kom den veldig fort, forteller Tove Nilsen til 2001.

Hovedpersonen i Nilsens nye roman konfronteres ubønnhørlig med nettopp disse spørsmålene. Hun setter seg inn i en drosje, selv om magefølelsen tilsier at noe er i veien. Ganske raskt skal det vise seg at hun burde stolt på instinktet. Den navnløse forfatteren i 40-årene kjøres mot sin vilje til en avsidesliggende hytte eid av sjåføren. Der venter noen nervepirrende timer, hvor den svært labile kidnapperen stiller henne til ansvar for sine egne problemer. Mer enn dette vil vi ikke avsløre. Resten får den nysgjerrige vite ved å lese «Kvinner om natten», en roman som er en slags blanding av thriller og kammerdrama med eksistensielle undertoner.

– Jeg er en byperson, som går mye i byen og tar mye taxi. Og jeg tror nesten ingen kvinne i en storby i dag ikke har vært inne på tanken at noe sånt kan skje, som det min roman begynner med, mener Nilsen.

Satir-ikon.

Knut Nærums «Rita Bloid» – «beinhard satire».

I år kan Knut Nærums satiriske tegneserie «Rita Bloid» feire 10-års jubileum, uten at det skal markeres på større vis. Nærum har nemlig nok av andre humoristiske prosjekter å fylle tiden med; nye runder med «Nytt på nytt», ny serie med «Øystein og meg» og kanskje en ny bok.

(Opprinnelig publisert i aprilutgaven av «2001».)

Knut Nærum (40) kjenner vi først og fremst som tekstforfatter. Han har levert treffsikre poenger til NRK-programmer som «Hallo i uken», «Egentlig», «Øystein og meg», samt til 7 revyer med Tangakavalerene, Rune Andersens stand-up show og annet småplukk. I tillegg har han vært med på å gjøre nyhetene mer morsomme og mindre(?) forståelige i «Nytt på nytt». Og da har vi ennå ikke nevnt bokutgivelser og tegneserie.

Men Nærum kunne faktisk ha endt opp i rampelyset på den aller mest bokstavelige måten; som skuespiller. Eller kanskje ikke? For som han sier selv:

– Hvis jeg virkelig hadde vært motivert, hadde jeg nok ikke kommet bakfull til opptaksprøven på Teaterhøyskolen. Det gikk ganske dårlig. På den annen side er det deilig å slippe å være skuespiller, i den forstand at man slipper å vite hvor man skal være hver eneste kveld det neste halvåret.

3 sekunder senere legger han selvironisk til:

– Det er sånt man sier når man ikke kommer inn på Teaterhøyskolen.

I kommentatorboksen.

Hvem var egentlig den største: Pelé eller Maradona? Hva synes han om sin egen kultstatus? Og var V-stilen et skritt i riktig retning for hoppsporten? Det var tre av spørsmålene «2001» hadde på blokka da vi skulle intervjue Arne Scheie (57).

(Opprinnelig publisert i juniutgaven av magasinet «2001».)

Det er rart med det. Da man var gutt var det nesten like moro å se fotball på tv som å sparke selv. Senere, når man hadde fått opparbeidet seg akkurat så mange antiidrettslige griller det er plass til i en overintellektualisert ungdomstid, gikk det ironisk nok sport i å unngå begge aktiviteter. Først noen år senere, når bilringene tøt fram og den maniske fotballaversjonen ble gjennomskuet som et umodent trekk, gjenoppdaget man den enkle gleden en ball kan gi. Det var da man kjøpte sine første fotballsko på 10 år, og oppdaget at selv om løpskapasiteten var alvorlig svekket, så fungerte pasningsfoten fremdeles. Senere knakk man en sofa i ren lykkerus under Norge-Brasil, før man dro ned på Karl Johan for å ta bølgen sammen med andre ekstatiske mennesker. Og hvis man tilfeldigvis jobber som journalist, er det i kjølvannet av alt dette man begynner å spekulere på om det ikke er tid for å slå av en prat med Arne Scheie.

– Jeg tror absolutt publikum oppfatter det som artisteri på høyt nivå når de beste fotballspillerne er i sving. Ellers hadde man ikke klart å lure folk til å se på. Så hvis du spør meg om fotball kan være kunst, er mitt svar ”Ja!”, sier Scheie i det vi tar plass inne på hans beskjedne kontor.

Et enkelt skrivebord, 2 stoler og noen hyllemeter idrettslitteratur utgjør hele herligheten. Styreledere i Statoil og Orkla hadde sikkert fått klaustrofobi her inne, men Scheie er saktens vant til trangere arbeidsforhold enn dette etter mange år i kommentatorboksen. I så måte er arbeidsrommet på Marienlyst både romslig og velutstyrt til sammenlikning.

– Det er nesten aldri sånn at vi har bordplater i kommentatorboksen, opplyser han. – Vi sitter med alle papirene i fanget og har stoppeklokka hengende om halsen. Og ofte må vi snu oss for å se monitoren.

– Har du alltid vært like interessert i sport, Scheie?

– Jeg har alltid vært spesielt interessert i fotball og skihopp, og idrett generelt. Dette har jo etter hvert blitt en livsstil. Jeg sier alltid, og det mener jeg virkelig, at jeg er veldig priviligert som får holde på med dette. Og jeg føler meg fremdeles sulten. I det øyeblikket du blir mett, er det slutt. Da er det ikke moro lenger. Men det er faktisk fremdeles gøy for meg å kommentere Strømsgodset-Molde.