Lærergjerninger.

Lærere kan vekke alt fra hat til beundring hos sine elever. Men hvordan har de det egentlig selv? Er ansvaret desillusjonerende eller inspirerende? To kinoaktuelle filmer føyer seg til mange forsøk på å belyse den spesielle dynamikken i klasserommet.

Her er et utdrag fra den seks sider lange filmartikkelen i maiutgaven av Aftenposten Innsikt:

Alle har hatt en eller flere undervisere i sitt liv. Oppgaven er samfunnskritisk, det handler om sosialisering like mye som kunnskapsformidling. Ingen bør forundres over at det lages så mange filmer med lærere i hovedrollen.

Nå er to nye filmer om lærergjerningen kinoaktuelle. Den ene er Tysklands nominasjon til Oscar for beste internasjonale spillefilm: Ilker Çataks «Lærerværelset», som får premiere 3. mai.

Den lar oss bli kjent med Carla Nowak (Leonie Benesch), en ung klasseforstander av den idealistiske typen. Utfordringen hun konfronteres med, handler ikke om skoleresultater, men om tyverier fra lærerværelset. Og det er en av hennes elever som mistenkes for naskingen. Etterforskningen som dras i gang, utløser snart et maktspill som involverer både elever, foreldre og skoleansatte.

Den meksikanske «Radical» hadde premiere 26. april og bygger på en sann historie. Også her møter vi en idealistisk underviser.

I 2011 begynner Sergio Juarez Correa (Eugenio Derbez) i sin nye stilling som lærer på en svært utsatt og dårlig drevet grunnskole i Matamoros. Lokalmiljøet er dominert av narkokartellenes nærvær, lokalene er nedslitt, ressursene små, lærerstaben har resignert, og karakterene er blant de laveste i hele landet.

Det er da den nyansatte begynner å eksperimentere med kreative pedagogiske metoder, og sjetteklassingene hans responderer positivt på kursendringen.

«Radical» er altså en feel good-fortelling som feirer lærerskikkelsen som inspirator og forbilde. Sergio er «Caligulas» motpol. Samtidig, slik «Lærerværelset» minner oss på, havner klasseforstanderne ofte i situasjoner som involverer andre ting enn ren undervisning. Man kan være idealist, men bør kanskje helst også være realist?

I tillegg har jeg begått noen kortere saker:

Saudiernes store mineralplaner:
Saudi-Arabia har ambisjoner om å dominere verdens gruvedriftssektor.

Geologisk epokestrid:
Etter 15 års debatt ble forslaget om å anerkjenne antropocen som en ny geologisk epoke avvist. Men ikke alle aksepterer vedtaket.

Det uforberedte Europa:
Europa er ikke forberedt på en raskt voksende klimarisiko, ifølge Det europeiske miljøbyrået.

Også i notisseksjonen av magasinet vil du finne innslag om skole og læring, der jeg skriver om et kraftig oppgjør med en nåtidig læringsmyte + hvordan opplegget til «Storbritannias strengeste skole» nå inspirerer til etterfølgelse. I tillegg handler det bl.a. om en nyansering av katastrofemeldingene om dagens sædkvalitet.

Stikkordene for den historiske spalten er denne gangen arbeideropprør, kontroversielle kyss og franske kapitulasjoner m.m.

Legg igjen en kommentar