Ønsketenkning om historiske heltinner.

Sterk kvinneskikkelse: I «The Woman King» spiller Viola Davis hovedrollen som general Nanisca. (Foto: Ilze Kitshoff/Sony Pictures/SF Studios)

Novembernummeret av Innsikt er kommet i handelen. Her tar jeg bl.a. for meg debatten rundt «The Woman King», som kommer på norske kinoer 25/11. I tillegg har jeg kloret ned noen kortere tekster om hvordan Egypt tar sikte på å etablere seg som regional energistormakt i Øst-Afrika + hvordan narkokarteller i Mexico er begynt å ta kontroll over ferskvannsressursene i nordlige delstater. I tillegg kommer ‘dei faste notisspaltane’ både på den historiske og mer dagsaktuelle fronten.

Her er en kort smakebit på filmsaken, som innledes slik:

Et filmatisk kinderegg?
Det er en dårlig skjult hemmelighet at den amerikanske filmbransjen befinner seg i krysspresset mellom to sterke drivkrefter: Behovet for kommersiell suksess, og et arbeidsmiljø dominert av liberale/progressive holdninger.

Sistnevnte har en tendens til å manifestere seg i tematiske minitrender hvor ulike kampsaker skal bakes inn i fortellingene. På sitt verste kan dette virke både malplassert og unødig misjonerende. Andre ganger treffer man tidsånden mer naturlig og ubesværet, og da blir det fort feststemning i Hollywood. Dette er drømmescenarioet.

Med dette i bakhodet er det lett å forstå forhåpningene «The Woman King» vakte hos mange. Ikke bare handler det om kvinnelige krigere, men om afrikanske kvinnelige krigere – som har eksistert!

Dette var både girl power og svart representasjon, såvel som å være «basert på en sann historie». Da den ene produsenten, Maria Bello (mest kjent som skuespiller), i 2015 presenterte ideen foran et publikum, reagerte salen med spontan jubel og applaus.

Identitetspolitisk profil
Den euforiske reaksjonen skyldtes også at Viola Davis, som sto på samme scene, ble forespeilet å være hovedrolleinnehaver i den kommende filmen. 2015 var året da Davis ble den første afrikansk-amerikaneren til å vinne Emmy-prisen for beste kvinnelige hovedrolle i en dramaserie, i «How to Get Away with Murder». Rollen som general Nanisca i «The Woman King» ville gi Davis en forlokkende mulighet til å prøve ut en mer fysisk side ved skuespillerfaget, og hun hadde åpenbart en tilhengerskare som ønsket å se henne i en slik rolle.

Resten kan du lese i novemberutgaven av Aftenposten Innsikt.

Stifinnerne.

Oppdagere & ekspedisjoner: Vi har vært oppdagere siden tidenes morgen. Det ligger i menneskets natur å være nysgjerrig. Og de som begir seg ut i det ukjente, fascinerer oss andre.

Ny måned, ny utgave av Aftenposten Innsikt og ny filmartikkel signert undertegnede. Denne gangen tar tematikken utgangspunkt i livet og bragdene til en av de mest ruvende skikkelsene i norsk historie. Her er et utdrag fra innledningen på saken:

Polarhelten. Perioden som omtales med det vidløftige navnet «Den heroiske tidsalder for antarktisutforskning», startet på slutten av det 19. århundret og varte til begynnelsen av 1920-tallet. Og en av de største figurene i persongalleriet som opptrer her, er Roald Amundsen. «Polarhelt» er et annet – langt mer velkjent – begrep, og det brukes hyppig om denne mannen, og det med god grunn. Han ledet den første ekspedisjonen som nådde Sørpolen, og de andre bedriftene hans (som navigeringen gjennom Nordvestpassasjen) påkaller også respekt.

Så når norske filmskapere ser seg om etter en historisk skikkelse som kan aksle rollen som verdensberømt oppdager, bør det ikke komme overraskende at Sørpolens erobrer er blant de aller første man tenker på.

Broren. 15. februar får Espen Sandbergs biografiske drama «Amundsen» premiere. Filmen har imidlertid ryddet plass til en av de mer underkommuniserte sidene ved ekspedisjonslederens liv: hans problematiske forhold til broren Leon.

I over 20 år fungerte Leon som en avgjørende støttespiller for Roalds prosjekter, men han ble på bittert vis avskåret fra anerkjennelse. Sandbergs film skal ha ambisjoner om å fortelle begge brødrenes historie. Pål Sverre Hagen har rollen som Roald, mens Christian Rubeck spiller Leon.

Dette ferske, norske bidraget til oppdagerfilmen har dermed forhåpentligvis fått den ekstra dimensjonen som kan løfte en gjennomterpet Amundsen-fortelling inn i et mer uforutsigbart og interessant spor. Dét ville jo være i tråd med oppdagerånden.

Resten står på trykk i februarutgaven av Aftenposten Innsikt.

Nasjonsbygging med ball.

Francois Pienaar (Matt Damon) gir sine lagkamerater en pep-talk i Invictus. Foto: Warner Bros./Sandrew Metronome/Filmweb

Invictus – de uovervinnelige forteller historien om hvordan Sør-Afrikas rugbylandslag bidro til forsoningsprosessen i landet. Man bør ikke undervurdere idretten. Den har ofte et politisk potensial.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, januar 2010.)

Sport er best på TV. Vel å merke i direktesending. Det er bare da innlevelsen kan bli total, siden «alt kan skje» og «ballen er rund».

Sport i spillefilmformat er derimot sjelden veldig interessant. En iscenesatt kamp basert på et manus har en tendens til å virke enda mer regissert og manipulert enn andre typer drama. Det grunnleggende faktum at iscenesatt idrett aldri kan bli like spennende eller overraskende som den ekte varen ligger rett og slett altfor langt framme i publikums bevissthet. Innlevelsen har dårlige vilkår.

Derfor trenger en god sportsfilm noe mer. Noe annet enn sport. Eksempelvis handler ikke Darren Aronofskys The Wrestler (2008) egentlig om amerikansk fribryting, men om tapte muligheter og gryende alderdom, og den desperasjonen denne kombinasjonen skaper hos hovedpersonen.

Men hvorfor ikke satse på politikk? Sport er tross alt en samfunnsarena som tar stor plass i mediebildet, som engasjerer mange og dertil gjerne vekker sterke følelser. Den mobiliserende kraften kan være enorm.

Filmskapere elsker genier.

Januarutgaven av Aftenposten Innsikt er nå i salg.

Her har jeg (som alltid) bidratt med spaltene «Lest siden sist» og de historiske notisene til «Det skjedde». I tillegg har jeg skrevet en artikkel om hvordan genier blir skildret på film. Aktualitetsknaggen er «The Man Who Knew Infinity», som får premiere 15. januar.

Dette er en biografifilm om det indiske matematikk-geniet Srinivasa Ramanujan Iyengar (spilt av Dev Patel), en av historiens viktigste bidragsytere innen tallteori. Ramanujan var i stor grad selvlært innen faget. Evnene hans ble oppdaget av den britiske matematikeren G.H. Hardy (Jeremy Irons), som sørget for å hente Ramanujan til Cambridge. Mellom 1914 og 1918 produserte naturtalentet over 3000 matematiske teoremer.

Ramanujan har vært relativt populær blant dramatikere og regissører i det siste. Så sent som 2014 ble det produsert en indisk film om ham; «Ramanujan». Han har også vært tema for teaterstykker og romaner.

Litt om resten av innholdet i #1-2016, hvor den røde tråden denne gangen er forskning:

I årets første Aftenposten Innsikt kan du lese om de krevende vilkårene for norsk forskning, som i stadig større grad styres av næringsinteresser og politiske mål. Vi ser på forholdene for skred-, fiskehelse- og sjødeponiforskning, som preges av både profesjonskamp, mangelfull finansiering og tilsidesetting av miljøhensyn.

Les også om Haitis lille elite som styrer over alle viktige ressurser i landet der 80 prosent lever under fattigdomsgrensen.

Les også hvorfor Google lister Jerusalem som Israels hovedstad, og om universitetenes opprinnelse.

Vi spør dessuten om verdens dyreste restauranter er verdt prisen.

 

Nazitid.

Rollegalleriet i «Valkyrie». Foto: Filmweb/Fox Film

En ny bølge av filmer om nazister er på vei, og rollene er velkjente: Okkupanter, fiende, krigsforbrytere, zombier. Men nå gjør også de gode nazistene entré.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, desember 2008.)

Denne helga går storfilmen Max Manus opp, og dermed ytes et påkostet bidrag til sjangeren norske krigsfilmer. Siden dette er en film hvor man primært ønsker å formidle en historieleksjon møter vi nazistene i deres aller mest arketypiske roller: De er Fienden og Okkupanten.

Disse to funksjonene – som det selvfølgelig er all mulig dekning for rent historisk – er de to tykkeste røde trådene i fremstillingen av tyskere under 2. verdenskrig. Filmer om 2. verdenskrig har i all overveiende grad vært fortalt fra et ikketysk perspektiv. Ingen bør forundre seg over det.

Men Max Manus er bare én av flere filmer utover vinteren hvor nazister spiller sentrale roller. Tilbudet illustrerer både at nazister kan brukes til det meste, og at en ny, mer individorientert, tilnærming til den enkelte tysker er blitt mulig.

Rollen som fiende og okkupant er aldri positiv. Men det er et stort sprang fra de tyske okkupasjonsstyrkene i Max Manus til nazizombiene i Kill Buljo-gjengens nye film, Død snø.

Demonisering. I Død snø trekkes symbolverdien – nazistene som metafor for rendyrket ondskap – ut i ekstrem retning. Det er nå engang slik at splatterfilmer lever på morbide virkemidler.

Tommy Wirkolas film er ikke alene om å invitere til blodbad på nazister. Den skriver seg inn i en relativt omfangsrik tradisjon. Og flere nye bidrag er på vei.

Til sommeren er det duket for Quentin Tarantinos Inglourious Basterds (skrivemåten er tilsiktet), hvor en gruppe amerikanske soldater av jødisk opphav opererer bak fiendens linjer i et okkupert Frankrike. Her sprer de skrekk og gru blant tyskerne ved å begå brutale aksjoner, hvor blant annet skalpering står på programmet.

Det ironiske med premisset for filmer som Død snø og Inglourious Basterds er at de så perfekt speiler nazistenes menneskesyn: De totalt dehumaniserer fienden. Det er selvfølgelig gjort med parodisk fortegn, men sier noe om aksepten for demoniserende skildringer av tyskere på film. Den likner ingenting annet. Meg bekjent har ingen ennå laget en stalinistzombiefilm, der tidligere GULag-voktere står opp fra de døde og glefser i seg forskremte ungdommer på tur. Nazister har virkelig en helt unik posisjon i populærkulturens skurkegalleri.

Fra fakta til film.

Thomas Nordseth-Tiller er manusforfatter på storfilmen Max Manus. Her forteller han om prosessen med å lage drama av det historiske materialet.

(Opprinnelig publisert i Levende Historie 6-2008.)

– Vi har ikke laget denne filmen fordi Max Manus var den viktigste motstandsmannen i kampen mot tyskerne, men fordi historien om mennesket Max Manus var spennende og engasjerende, understreker Thomas Nordseth-Tiller da Levende Historie spør ham ut om hvordan han ble interessert i krigshelten.

– Jeg har vært opptatt av motstandskampen fra jeg var liten, men hadde ikke sett noen virkelig godt fortalt historie om temaet før jeg leste bøkene til Manus. Han hadde feil og mangler, noe som gjorde det mulig å identifisere seg med ham. Han var veldig åpenhjertig, ga gode beskrivelser og skrev dem allerede sommeren etter krigen. Opplevelsene føles derfor ferske. Det viktigste med dette var at jeg fikk oppleve ham som menneske i bøkene. De var ikke bare tekniske beskrivelser av utførte aksjoner. Jeg synes han videreformidlet følelsene sine og utviklingen han gikk igjennom på en god og medrivende måte. Dette er også noe jeg har forsøkt å få fram i manuskriptet. Blant annet hvordan krigen kom til å prege ham som menneske.

Fastlenket perspektiv.

Filmer om slaveri er fremdeles preget av store, blinde flekker historisk og geografisk.

Definisjonsmakt. På 1990-tallet jobbet den afro-amerikanske journalisten og forfatteren Samuel Cotton med å dokumentere slaveri og regulære slaveraid i land som Sudan og Mauritania.

Da Cotton spurte grunnleggeren av The American Anti-Slavery Group, Charles Jacobs, hvorfor medias dekning av moderne slaveri var så lemfeldig og tilfeldig, svarte Jacobs følgende:

«Folk må skjønne at det som kalles «nyheter», primært er skildringer av hvite menneskers gjerninger (…) Konservative media viser helst gode hvite gjerninger, mens den liberale pressen fokuserer på overgrep hvite er ansvarlige for (…).»

Erfaringen til Jacobs var at mediebransjen er dominert av en hvit middelklasse, som uansett politisk standpunkt er langt mer selvopptatt enn den aner. Hvis ingen hvite er innblandet er det heller ingen nyhet. Og da forblir faktaene usynlige.

Denne beskrivelsen passer vel så godt på hvordan filmbransjen har forholdt seg til slaveri.

Les resten i Aftenposten Innsikt, januar 2014.

Abort i Gullalderen.

Anamaria Marinca og Laura Vasiliu i «4 måneder, 3 uker og 2 dager». Foto: Mobra Films-Adi Padureto/Arthaus

4 måneder, 3 uker og 2 dager er en film som setter klørne i deg.

Cristian Mungius film 4 måneder, 3 uker og 2 dager inngår, som første opus, i en planlagt trilogi med den mildt sagt ironiske fellestittelen «Tales From the Golden Age». Den bygger på en historie regissøren fikk fortalt av en venninne. Mungiu skal ikke ha forandret på noe vesentlig i historien – bortsett fra de biografiske detaljene – og det står til troende. Dette er nemlig en film som simpelthen oser av autensitet.

Ytre sett handler 4 måneder… «bare» om to studievenninner som gjennomfører en illegal abort i Romania anno 1987, men det er alle detaljene rundt dette skjelettet av en fortelling som gir filmen dens egentlige verdi. Gabita (Laura Vaciliu) kjenner ingen som kan utføre abort når hun blir gravid. Men heldigvis har hun den ressurssterke venninnen Otilia (Anamaria Marinca), som sørger for å hjelpe henne. De ordner en avtale, på et hotell, med en viss Mr. Bébé. Og han vet å ta seg godt betalt for sine tjenester.

Enkelte filmer har den egenskapen at du ikke merker hvordan de fester klørne i deg – ikke før det strammes til. Da kjenner du det til gjengjeld ganske godt. Dette er en slik film.

Les resten i Ny Tid, 20. desember 2007.

Dramaturgisk sannhet.

Jason Isaacs som oberst Travington i «Patrioten». Foto: Columbia Pictures

Enhver film trenger en historie. Så hvorfor ikke gå til det i særklasse største reservoaret av menneskelige skjebner som finnes; Historien med stor H? Dette har da også filmskapere gjort siden kunstartens barndom. Ofte til faghistorikernes store fortvilelse. For når Hollywood – eller andre filmskapende miljøer – tar tak i historiske skikkelser og episoder, er det gjerne med helt spesielle forutsetninger og krav.

La oss begynne med å slå fast et faktum én gang for alle: «Historiske filmer» er aldri historiske i ordets rette betydning. I beste fall skildrer de en historisk hendelse eller epoke uten å ta seg altfor store friheter. I verste fall er de ikke annet enn audiovisuell lapskaus hvor verken manusforfatter, regissør eller produsent har brydd seg det aller minste om kildemateriale eller faghistorisk konsensus.

Ofte er såkalte historiske filmer lite annet enn en løst sammenrasket fantasi basert på noen tilfeldige ideer og fakta som ikke nødvendigvis har noe med hverandre å gjøre. Vi snakker her om historiske effekter brukt som ren staffasje. En dusinhistorie innen actiongenren kan for eksempel skaffe seg et snev av særpreg hvis man flytter handlingen fra Los Angeles i dag til middelalderens England, og bytter ut biler og revolvere med hester og sverd. Påfallende mange «fektefilmer» har et handlingsforløp og en sjargong du har sett før i en «revolverfilm».

Nåtidsperspektiv
Men selv om filmens manuskript skulle være basert på noen hyllemeter med research, trer nesten alltid et annet element i kraft: Filmskaperne skildrer fortiden med utgangspunkt i nåtidens verdier og holdninger. Skamløst. Og det er fristende å legge til: Ureflektert.

Les resten i Cinema, desember 2009.