The Comeback Kid.

1024px-rune_gerhardsen_2009

Rune Gerhardsen fotografert i 2009. Foto: Wikicommons/GAD

13 år er en evighet – kanskje særlig i politikken. Men arkivromstering er artig lell. Jeg gjorde dette portrettintervjuet med Rune Gerhardsen for magasinet 2003, og som det kan merkes var han optimist foran valget. Det ble dog ikke noe comeback som byrådsleder på ham.

Rune Gerhardsen er tilbake. Nok engang tar han sikte på jobben som byrådsleder i Oslo. Men hvis det går skikkelig dårlig ved høstens valg skal han kaste seg foran trikken. Nærmere bestemt Kjelsås-trikken.

Rune Gerhardsen gliser bredt. 2003 har akkurat nevnt kommentarene om at Oslo Ap må ha vært desperate da de hanket inn den notoriske Rune G. som frontfigur.

– Du ler av det?

– Det gjør meg ingenting. Tidligere har jeg jo opplevd at media nærmest har fremstilt meg som venneløs, for eksempel da det sto på som verst etter snillisme-utspillet. Men jeg skal ikke være lenge på en pub før noen kommer bort og vil prate, sier han.

Hvis du foretar en uhøytidelig spørreundersøkelse blant mannen i gata og hans viv, vil nok de fleste forbinde Rune Gerhardsen med ett eller flere av følgende punkter: 1) Han er sønnen til Einar. 2) Han er politikeren som lanserte snillismebegrepet. 3) Han er Arbeiderpartiets kandidat til byrådsleder i Oslo ved høstens valg.

Noen vil nok også si; «Det er han som har gjort politisk comeback». Eller kanskje til og med; «Det er han som er omstridt i eget parti». Les videre

Reklamer

Sosiolog uten sladd.

Sex-løgn-bokomslag

Først forsvarte han folks rett til å dyrke den dårlige smaken, kitsch og camp. Så propaganderte han for Elvis-kulturen. Og nå tar han et generaloppgjør med pornomotstanderne i boka «Sex, løgn og videofilm». Er Kjetil Rolness ute etter å korrumpere nasjonen fullstendig?

(Dette portrettintervjuet stod opprinnelig på trykk i magasinet «2003». Man kan – nå godt over 10 år senere – trygt konstatere at Rolness fortsatt er en sentral aktør i den norske debatten. Og fortsatt med en sans for kontroversielle tema. I fjor høst titulerte han jo seg selv som «Djevelkvinnens advokat», da han forsvarte Hege Storhaug. Men da Rolness lanserte denne boka betakket han seg – i det minste retorisk – mot stillingsbeskrivelsen Djevelens advokat. Apropos temaet, se også artikkelen «Pornoflørten».)

Aller først: Vi advarer mot at dette intervjuet vil inneholde sterke, usensurerte uttalelser og argumenter som kan virke støtende. Dette intervjuet egner seg ikke for små barn og sarte sjeler. Du leser videre på eget ansvar. (Og det gjør du nok. For nå er du nysgjerrig. Ingenting selger som sex.)

– Jeg har undret meg over at denne boken ikke ble skrevet for lenge siden, sier Kjetil Rolness. – En eller annen gang måtte jo noen ta bladet, for ikke å si porno-bladet, fra munnen, og si: «Dette her er jo bare tull! Dette er virkelig ikke sant!» For det er ganske sært når en liten gruppe aktivister klarer å få bred politisk aksept for sin særegne forståelse av en stor populærkulturell genre, og den forståelsen omtrent sidestiller genren med folkemord. Pornografien er blitt en fiende av alt vi holder for kjært og viktig i vårt samfunn. Og det er den mest lettkjøpte fienden du kan få. Du risikerer ingenting ved å være mot porno. Men det er viktigere for meg å være mot antipornobevegelsen enn å være for porno.

Han prater med en rolig, kvernende, smått insisterende stemme, Kjetil Rolness. Og han legger ofte trykk på enkeltord. Det er viktig å være ty-de-lig. Det er viktig å få fram poenget. Ikke så rart. Man trår varsomt på tynn is. Særlig når man leier en hellig ku over til slakteriet. Denne vinteren kan det nemlig bli bråk her i landet. Les videre